totonak

Ifølge totonaks egne tradisjoner ble metropolen Teotihuacán i Mexicos høyland bygd av totonak-folk. Etter den store byens nedgang på 600-tallet migrerte totonakene til lavlandet ved kysten, hvor de grunnla en annen av Mesoamerikas store ruinbyer, El Tajín. Da også El Tajín bukket under for invasjoner av chichimek-folk («barbarer») fra nord rundt år 1230, ble Cempoala (Zempoala) ute ved kysten den neste store hovedstaden i Totonacapán, totonakenes land.

Arkeologer og historikere har en mindre rettlinjet versjon av denne fortellingen, men den leverer mye av identiteten til et av Mexicos store urfolk. Det som er sikkert kjent, er at El Tajín dominerte golfkysten mellom 600 og 1200, at byen hadde tette forbindelser med Teotihuacán i høylandet i vest og mayaområdene i sør, samt at den var bebodd av forskjellige folk. Fra omkring 800 er det sikre spor etter totonak-kultur i byen. Etter El Tajíns nedgang overtok totonakenes byer Papantla og Cempoala som navene i handelsforbindelsene mellom mayalandene og det meksikanske høylandet. Selv bidro totonak med vanilje, bomull, fuglefjær og keramikk.

Arkeologiske data viser at golfkystkulturene, inkludert totonak, og i likhet med olmek- og mayakultur, var basert på jordbruk med mais, bønner og squash som de viktigste grødene. Den varme og regnfylte tropeskogen i fjellskråningene mellom fjellene i Sierra Madre Oriental og kystsletten er dessuten vaniljeplantens hjemland. Byer som Papantla og Cempoala fungerte som sentra for seremonier, handel og håndverk, ved siden av å tjene som bosteder for eliten.

Da de spanske erobrerne kom i 1519, var Cempoala en by med 20 000 innbyggere og sentrum for en allianse av 50 byer med et samlet folketall på 250 000. Cempoala betyr «20 vann» og viser sannsynligvis til de mange elveløpene som krysser kystsletten. De rike deltalandene og fjellskråningene i Totonacapán ble underlagt aztekerne sent på 1400-tallet.

Spanjolenes ankomst ble anledningen til at 30 av områdets byer samlet seg i en allianse med spanjolene mot aztekerne. 1300 totonak-krigere sluttet seg til de 500 spanjolene som Hernán Cortés ledet i sitt felttog mot aztekernes hovedstad.

Alliansen med spanjolene ga ikke totonakene noen særskilte fordeler i koloniriket Ny-Spania. Som i resten av Mexico rammet sykdommene som europeerne brakte med seg svært hardt, og Cempoala ble liggende folketomt. Befolkningen ble samlet i spansk-inspirerte landsbyer med store kirker i sentrum, men fortsatte ofte å bo i spredte grendelag. Rundt år 1750, da folketallet i Mexico var begynt å vokse igjen, trengte nybyggere fra høylandet nedover mot kysten med sitt storgodsbaserte jordbruk (plantasjer, kvegdrift). Særlig i de indre, fjellrike delene av Totonacapán, i delstaten Puebla, ble totonak fra nå av redusert til å bli fattige «indianere» (indios), typisk i tjeneste som landarbeidere for spansktalende mestiser. Med frigjøringen fra Spania i 1821 ble mestisene Mexicos nye herskere.

På 1800- og 1900-tallet ble skillene mellom et stordriftsbasert, industribyggende og moderne Mexico på den ene siden, og fattige og tradisjonsbundne urfolkssamfunn på den andre siden, stadig mer markerte. Sammen med nabo-urfolk som wastek videre nordover langs golfkysten og nahua og otomí i høylandet ble totonak en del av det uutviklede, såkalte «dype Mexico» (México profundo), mens det spansktalende mestis-samfunnet ble en moderne nasjonalstat.

Både i fjellstrøkene i Puebla og på slettelandet i Veracruz lever de fleste totonaker som småbrukere og dyrker mais, bønner og chili samt grønnsaker til eget hushold. Etter rundt 1950 er det blitt stadig mer vanlig å i tillegg dyrke kaffe og sukker for salg. Arbeidsvandring, særlig til oljeindustrien i Veracruz, er også blitt et viktig erverv. Samfunnet er patriarkalsk; mennene dyrker jorda, kvinnene steller hus og barn, og jorda tilhører patrilinjen, slik at alle i en grend bærer samme etternavn. Overgangen til salgsjordbruk og arbeidsvandring har medført endringer i dette. Hele familien steller med jorda hjemme mens mannen er borte, og de fleste barn går på skole.

I fjellområdene bor folk ofte samlet i landsbyer, gjerne sammen med mestiser, nahua og otomí i samme kommune. På slettelandet bor småbrukerne mer spredt. Tradisjonelt har totonak styrt seg selv innad gjennom eldsteråd og det såkalte cargo-systemet, det vil si at alle husholdene tar sin tørn i å skjøtte en rekke verv for å opprettholde ordenen. Det gamle systemet for indre selvstyre omfattet både religiøse og politiske verv, men siden rundt 1950 har det blitt sterkt svekket, da de politiske delene ble infiltrert av Mexicos den gang statsbærende parti (PRI) samt av at evangelikale kirkesamfunn har etablert seg ved siden av Den katolske kirke.

Nominelt er de fleste totonak katolikker, og mye av det sosiale livet er organisert ut fra det katolske kirkeårets mange fester og kommunenes skytshelgener. Som ellers i Mexico er «De dødes dag» (allehelgensaften, 2. november) den store dagen. Da æres minnene om de døde, men dagen har dype røtter i mesoamerikanske tradisjoner omkring liv og død. Tilsvarende er totonakenes folkelige katolisisme dypt synkretistisk. Gjennom cargo-systemet sponser husholdene helgenfeiringene, og helgenene er representasjoner av maktene og åndene som styrer landskapet og tiden. Tradisjonelle roller som helere (curandero), hekser/trollmenn (bruja/brujo) og jordmødre (partera) er viktige figurer på linje med storsamfunnets prester, medisinere og politikere.

Dansen «flyverne» (Danza de los Voladores) er kanskje det fremste kjennetegn på totonak-kultur. Fire menn, bundet til lange tau, kaster seg ut fra en 25–30 meter høy stang og flyr som fugler idet tauene vikler seg ut fra gangspillet på toppen. Den femte «flyveren» forblir på toppen og spiller fløyte mens flyverne tar 13 runder hver. Tallet 52 tilsvarer antall år i den såkalte kalenderrunden (se maya: tzolkin) som binder skapelsen sammen til en verden i mesoamerikansk tradisjon. Flyverdansen har tusenårige røtter og oppføres fremdeles flere steder i Mexico og Guatemala. Den representerer sannsynligvis forbindelsene mellom himmel, jord og underverdenen med stangen som en axis mundi. Samtidig peker fire flyvere mot de fire himmelretningene, og oppførelsen oppfattes som et ritual som skal utløse regn og sikre grøden. Totonak regner sin variant som den mest ekte, og ingen andre steder er tradisjonen mer levende.

Ordet totonak kan bety «menneskene fra de varme landene» på náhuatl, men mer sannsynlig er det sammensatt av tutu, tallet tre, og naku, hjerte. Det kan da vise til tre tradisjonelle byer (Papantla, Cempoala og Teayo) eller de tre steinene som rammer inn ildstedet i enhver bondehytte.

Språket totonak er ikke sikkert plassert i noen større språkfamilie. Den fransiskanske misjonæren Andrés de Olmos (1491–1571) utarbeidet en ordbok og en grammatikk for totonak (samt náhuatl, otomí og wastek) i 1560-årene. Fra og med 2003 er totonak et av 62 offisielt anerkjente urfolkspråk i Mexico, det vil si at det nasjonale skoleverket er pålagt å tilby grunnskoleundervisning på dette språket i det aktuelle området. Dermed er det også utarbeidet noe læremateriell på totonak, i tillegg til oversettelser av Bibelen og andre religiøse skrifter.

• Mexico
• Mexicos befolkning
• Mexicos historie
• amerikanske urfolk