Christian 1.

Christian av Oldenburgs forfedre var småfyrster ved den tyske nordsjøkysten, og på morssiden nedstammet han fra den danske kongen Erik Klipping (ca. 1249–1286). Selv gjorde han frem til begynnelsen av 1460-årene en glimrende karriere i Norden. Hans morbror, hertug Adolf (1401–1459), som var den siste mann av det holstenske grevehus, ønsket ham som sin etterfølger i Slesvig og Holsten. Onkelen hjalp ham i 1448 også til å bli valgt til dansk konge etter Christoffer av Bayern.

Det danske riksrådet så med sympati på valget av Christian som dansk konge, ettersom han var ugift og erklærte seg villig til å gifte seg med (og dermed forsørge) forgjengerens enke, Dorothea, som ellers ville ha krav på en stor livgeding («enkepensjon»). 1. september 1448 utstedte Christian i Haderslev et forpliktelsesbrev, hvor han lovte at han som konge ville følge riksrådets vilje. Kongestyret i Danmark kom dermed helt frem til omkring 1465 til å foregå på høyadelens betingelser. 28. september samme år ble Christiern hyllet på Viborg landsting, og året etter ble han kronet i København, samtidig med at han ble viet til enkedronning Dorothea.

Christian gjenopprettet for en tid den nordiske trestatsunionen (Kalmarunionen), som hadde gått i oppløsning da Karl Knutsson ble valgt til svensk konge i 1448. I konkurranse med Karl kom Christian i 1449 i besittelse av Gotland, som den tidligere unionskongen Erik av Pommern hadde hatt som base for sin sjørøvervirksomhet etter at han ble avsatt som konge. Christian beseiret også Karl Knutsson i spørsmålet om kongemakten i Norge. I det norske riksrådet stod et såkalt svenskeparti (ledet av erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Eirik Sæmundsson) mot et danskeparti (ledet av riksforstanderen Sigurd Jonsson, oslobiskopen Jens Knutsson og høvedsmannen på Akershus, Hartvig Krummedike).

De to partiene møttes hver for seg i løpet av ettervinteren og våren 1449. I tur og orden ble begge partiers tronkandidater valgt og kronet i Trondheim, på betingelser som kom til å gi aristokratiet stor innflytelse på det fremtidige kongestyret.

Under «danskepartiets» møte i Marstrand i juli 1449 utstedte Christian en håndfestning til Norge og det norske folk, den første av sitt slag her i landet. I den lovte kongen at Norge skulle ha sine egne lover og friheter, og at han skulle besøke landet hvert tredje år. Fra Marstrand-møtet gikk det også ut et skriv til den norske allmuen, hvor de riksrådene som hadde deltatt i kongevalget, presiserte at det ikke dreide seg om noe valg, men at de hadde «annammet» Christian som konge fordi han var den rette tronarving. I praksis markerte valget og kongens håndfestning likevel overgangen fra arvekongedømme til valgkongedømme i Norge.

Karl Knutsson prøvde vinteren 1449, etter at han var blitt kronet i Trondheim, å ta sitt nye rike i besittelse ved å innta Akershus. Han mislyktes, og utover våren 1450 ble det klart at det var Christian som hadde de sterkeste kreftene bak seg. Det svenske riksrådet unnlot på et møte i Halmstad i mai samme år å støtte Karl i kravet på Norge. Etter Christians kroning i Trondheim 2. august 1450 inngikk danske og norske riksråder den 29. august i Bergen en «evig union» mellom de to landene. Etter unionstraktaten skulle rikene være selvstendige og likestilte innen unionen. Norge skulle ikke gå i arv, riksråd og innbyggere skulle velge konge. Det ble ikke innrettet noen fast regjeringsordning for Norge under kongens opphold i Danmark. Snart etter fikk kongens førstefødte sønn navnet Olav, etter Norges helgenkonge Olav Haraldsson, men han døde allerede som barn.

Kong Christian var heretter i atskillige år sterkt opptatt av forholdene i Sverige, som måtte vinnes i krig. Svenske stormenn, under ledelse av erkebiskopen Jöns Bengtsson Oxenstierna, gjorde opprør mot Karl Knutsson. I årene 1457–1464 var Christian svensk konge, men på riksrådets premisser som i de andre landene hvor han regjerte. På lignende vilkår valgte det slesvig-holstenske ridderskapet ham i 1460 til landsfyrste over Slesvig og Holsten, og dermed ble den slesvig-holstenske unionen et vedheng til den nordiske trestatsunionen.

I det storriket som nå ble dannet, var imidlertid kongens makt ikke sterkt befestet. Fra 1464 skjedde det flere opprør mot Christian i Sverige. Etter det første opprøret tok svenskene Karl Knutsson på ny som konge. I slaget på Brunkeberg i Stockholm i 1471 kunne riksforstander Sten Sture sette endelig bom for Christians unionsaspirasjoner. Kongen måtte oppgi å erobre Sverige.

I Danmark dominerte noen få høyadelsslekter i lensvesenet og riksrådet. I årene 1466–1468 kom kongen i konflikt med den mektige koalisjonen av de såkalte Axelssønnene (av slekten Thott), men senere lyktes han bedre med å få kontroll med lensvesenet. Makten over Slesvig og Holsten hadde han bare kunnet vinne ved å sette seg i betydelig gjeld til sine slektninger. Selv var Christian uten økonomisk sans (i Sverige ble han av motstanderne omtalt som en «bottenlös tom taska»), og gjelden ble først endelig avviklet i 1487, etter at hans dyktige enkedronning hadde overtatt administrasjonen av fyrstedømmene.

Christians store politiske mål var å fastholde den nordiske trestatsunionen, og i forhold til dette spilte andre politiske bestrebelser en underordnet rolle. Forsøket på å vinne Sverige ble hans livs største politiske nederlag, og var en stor belastning på statsfinansene. Disse forhold ble avgjørende for kongens begrensede interesse for Norge, hans ettergivende politikk overfor hansestedene, hans bortskusling av Orknøyene og Shetland og i lang tid også for en svak politikk overfor den danske høyadel. Til gevinstene må regnes at det lyktes ham å forene Slesvig og Holsten med Danmark.

Personlig var kong Christian en ridderskikkelse, høy og kraftig bygd, dyktig og tapper i felten. Under en stor reise til Italia i 1474 opptrådte han med verdighet og gjorde et godt inntrykk. Han stilte høyt, men eide ikke forutsetninger for statsmannens realistiske analyse av en politisk situasjon eller evnen til å realisere langsiktige mål. Blant de tingene han fremdeles huskes for, er at han opprettet et ridderselskap som ble utgangspunktet for den senere Elefantordenen, og at han fikk utvirket pavelig godkjennelse for å opprette universitetet i København i 1479.

• Portrett på to medaljer av B. Melioli, 1474
• Freskomaleri (gruppeportrett) av Andrea Mantegna, ukjent år; Camera degli Sposi, Palazzo Ducale, Mantova, Italia
• Dobbeltportrett (sammen med dronning Dorothea) av ukjent kunstner, ukjent år, trolig kopi etter altertavle fra Nyborg kirke, ca. 1490 (nå i Nationalmuseet, København); Frederiksborg Slot, Danmark og Gripsholm slott, Sverige

• Kalmarunionen
• Liste over Norges monarker
• Norge i senmiddelalderen
• Oldenburg – fyrstehus
• Statsoverhoder i Danmark
• Statsoverhoder i Sverige

• Christian 1. i Den store danske
• Christian 1. i Svenskt biografiskt lexikon

• Ludvig Ludvigsen Daae: Kong Christiern den førstes norske historie 1448–1458, 1879
• Erik Arup: «Den finansielle side af erhvervelsen af hertugdømmerne 1460–1487», i Dansk historisk tidsskrift (DHT), rekke 7, bind 4, 1902–1904, s. 317–388 og 399–489
• Oscar Albert Johnsen: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2, 1925
• Erik Arup: Danmarks historie, bind 2, København 1932
• Erik Lönnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
• Erik Lönnroth: «Slaget på Brunkeberg och dess förhistoria», i Scandia 11, Stockholm 1938, s. 159–213
• Lars Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
• Steinar Imsen: Arv. Annammelse. Valg. En studie i norsk tronfølgerett i tidsrommet 1319–1450, 1972
• Ole Jørgen Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH), 1977
• Kai Hørby: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 3, 1979
• Poul Enemark. Kriseår 1448–1451. En epoke i nordisk unionshistorie, København 1981
• Harry Christensen: Len og magt i Danmark 1439–81, Århus 1983
• Esben Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1997
• Moseng, Ole Georg med flere: Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave, Oslo 2007
• Erik Opsahl: «Striden om den norske tronen 1448-1450. Politikk – kongehyllinger, opprør, heltene og antiheltene i statsdanningsprosessen i Norge i middelalderen», i Jørn Øyrehagen Sunde og Brage Thunestvedt Hatløy (red.): Eidsivatinget. Den norske tingtradisjonen gjennom 1000 år, Oslo 2022, s. 149-173
• Esben Albrechtsen: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)