Hans Lauritzen Blix
Hans Lauritzen Blix (1596–1666) var en norsk prest, jordeier og handelsmann. Han kom til Bodø som ung prest i 1622 og utviklet Prestgården, rett ved Bodin kirke, til å bli et mønsterbruk. Senere ble han prost for Salten. Som mange embetsmenn på denne tiden slo han seg videre opp på eiendomskjøp, jektefart til Bergen, handelsvirksomhet og flere andre næringer. I det meste av sitt liv var han i sterkt konkurranseforhold til skiftende lensherrer som hadde sin residens på nabogården.
| Hans Lauritzen Blix | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. juli 1596 Lövön | ||
| Død | 27. juni 1666 (69 år) Bodø | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Familie og bakgrunn
redigerBlix ble født den 28. juli 1596 på Åkereng i Jemtland, som på denne tiden tilhørte Danmark-Norge. Han var sønn av sogneprest Lauritz Mogensson Blix og Gullov Mogensdotter. Faren stammet fra en gammel norsk adelsslekt. Tre av hans brødre ble også prester, blant annet ble Mogens Lauritssen Blix sogneprest i Nidaros domkirke. Blix døde på Bodin prestegård øst for dagens Bodø, den 27. juni 1666.[1][2] Han antas å være begravd under Bodin kirke.[3]
Blix ble opptatt som student ved Københavns Universitet i 1617.[4] Allerede i 1619 ble han kapellan i farens prestegjeld, noe som kan tyde på at han hadde studert teologi sammen med faren før han reiste til København.[5] Han ble gift med Ingeborg Svensdatter, og de fikk syv barn. Hans fire døtre ble alle gift med prester og en av hans sønner ble prest i Gildeskål.[2]
Prest i Bodin
redigerBlix ble ved kongebrev av 10. mai 1619 utnevnt til kapellan i sin fars kirkesogn. I 1622 ble han, 26 år gammel, utnevnt til sogneprest for Bodin kirke. Han fikk et av de beste sognekallene nordpå fordi far og sønn hadde flyktet til Trondheim da svenskene rykket inn i Jemtland. Denne lojaliteten var noe kong Christian IV ville belønne. I 1641 ble han utnevnt til prost over Salten, der Bodin var en del av prostiet.[4][6]
Prestgården og lensherreresidensen
rediger.jpg)
Den tidligere presten for Bodin var Hans Olufssøn. Han var den første i rekken av geistlige som etter reformasjonen arbeidet målbevisst for å få en sterk økonomisk stilling. Til kallet hørte Prestgården et lite stykke fra Bodin kirke, og denne hadde Olufssøn bygget opp til et stort bruk. Olufssøn hadde underlagt seg andre store landområder i nærheten. En utfordring oppstod da lensherren Hartvig Knudssøn Bille skulle etablere sin residens i Bodø, og hans valg falt på et område rett ved Prestgården, senere kjent som Bodøgård.[7] Bille var også en mann som ville skaffe seg et godt økonomisk utbytte, dermed var markene rundt Bodøgård utgangspunkt for gårdsdrift i stor stil.[8]
Blix bygger seg opp som jordeier
redigerEtter Billes tid på Bodøgård kom en ny lensherre med navn Frants Kaas. Kaas var en svært driftig mann som gjorde systematiske oppkjøp av eiendommer rundt Bodøgård. Han startet også med utmarkslått i utmarken som Prestegården og Bodøgård hadde felles. Kaas var imidlertid ikke fornøyd med Bodøgård i lengden, fordi området ikke ga mulighet for videre ekspansjon. Dessuten eide han heller ikke Bodøgård. Han så seg om etter en annen gård, og valget falt på Inndyr i Gildeskål lenger sør; dit han flyttet en gang i slutten av 1620-årene.[9]
Lensherren og Blix skal ha hatt et godt naboforhold. Blix ville neppe forsøke å utfordre en så mektig mann som lensherren. Det kan tenkes at Kaas’ forsøk på å bli en stor godseier i Salten inspirerte Blix til å forsøke det samme. Uansett ble det behagelig for Blix at både lensherren og futen hans flyttet til Inndyr. Dermed var Blix den eneste myndighetspersonen i et stort område. Sannsynligvis var det dette som gjorde at han nærmest fikk monopol på frakt og føring for de fleste innbyggerne i området. I denne tiden greide han også å få bruksretten til to storgårder i distriktet, nemlig Støver og Kvalvåg.[10]
I slutten av desember 1639 flyttet en ny lensherre med navn Knud Steensen inn på Bodøgård. Han kom rett fra en karrière som sjøoffiser i Danmark. Med seg hadde han «kvinnfolket» Mette Carsensdatter. Steensen innlosjerte Carsensdatter på Bodøgård og fikk etter en tid barn med henne uten at de var gift. Blix var på denne tiden blitt en mektig sogneprest og var Steensens nærmeste nabo. Dette naboskapet var neppe enkelt for en levemann som Steensen. Han fikk etter en tid kongens tillatelse til å forlate Bodøgård og slå seg ned på Inndyr der den tidligere lensherren allerede hadde bygget opp en residens. Betingelsen fra kongen var at Bodøgård skulle bygsles bort til bønder for å holde gården i «hevd og like».[11]
I 1643 ville Steensen gifte seg med Carsensdatter, men her kom Blix imellom. Blix som var blitt prost over Salten, nektet presten i Gildeskål, som tilhørte prostiet, å vie paret. Årsaken til dette kan ha vært at paret ikke ville skrifte sin synd offentlig. Imidlertid fikk lensherren fremlagt sin sak for sentrale myndigheter i København som sendte et kongebrev til biskopen i Trondheim i januar 1644. Her ble det sagt at ingen prest skulle få lov å nekte Steensens giftermål, dessuten at Blix pent måtte avholde seg fra «dennem videre at molestere».[12]
Preben von Ahnen utfordrer maktstillingen til Blix
rediger.jpg)
Steensen greide seg ikke særlig godt økonomisk og ble fratatt stillingen. Han ble etterfulgt våren 1646 av den tyskfødte adelsmannen Preben von Ahnen. Ahnen var den mest betydningsfulle av lensherrene som administrerte Nordland på 1600-tallet. Han tok sine embetsplikter like alvorlig som Bille noen år tidligere, i tillegg hadde han samme vilje som Kaas til å få gjennomført det han bestemte seg for. Ahnen hadde fått stillingen fordi hans tidligere militære erfaring kunne bli viktig i en tid der Danmark-Norge forventet krig med Sverige. Det skulle noen år senere vise seg at Ahnen ble en nøkkelfigur i forsvaret av Nord-Norge.[13]
Ahnen førte en intens jakt på jordeiendom i distriktet han administrerte, og en rekke svære gårder i Bodøområdet kom i hans eie, i tillegg til andre eiendommer rundt om i Salten. Gårdsdriften på Bodøgård var også noe Ahnen hadde store ambisjoner med å drive best mulig. Fra tidligere hadde Blix kunnet gjøre omtrent som han ville med utmarkene som tilhørte Prestgården og Bodøgård, da naboeiendommen hadde vært eid av fraværende lensherrer. Blix hadde vært en driftig gårdbruker og viste til hevd på mange av de omkringliggende markene. Dette stengte for videre naturlige utvidelser av Bodøgård.[14]
Den første tiden av naboskapet med Ahnen gikk ting rolig for seg. Ahnen utfordret ikke prestens maktposisjon, dessuten var han først og fremst interessert i oppkjøp av landeiendom i distriktet. Men i 1650 hadde Ahnen med sin innflytelse greid å bestemme hvem som skulle utnevnes til prest i Saltdal. Etter dette kom det til større konflikter.[10]
Den selvbevisste Ahnen hadde ikke trodd at noen kunne våge å sette seg mot hans planer. Sommeren 1653 ble uenighetene mellom lensherren og Blix en offentlig sak. Ahnen ville vite hvorfor rettighetene i utmarkene til Bodøgård skulle stå svakere enn Prestgårdens rettigheter, når begge gårdene hadde lik skyld (betalte samme skatt).[14]
Et annet forhold var sjøhusene som Blix hadde tatt seg til rette med og fått oppført på Bodøgårds grunn. I en rettssak som fulgte, og i en kongelig kommisjon,prestg fikk Ahnen medhold i at sjøhusene til prosten ikke kunne bli stående. For Blix var plasseringen viktig; selv hadde han bare en liten landstripe ned mot havet og her var landingsforholdene heller ikke gode. Allikevel ble disse husene stående. Årsaken til dette kan ha vært at Blix hadde pant fra 1658 i Inndyr-godset som tilhørte Kronen (staten). Blix hadde gitt kongen et lån på 1800 daler, og Ahnen hadde selv kvittert for dette på kongens vegne. Utfallet av saken ble at Ahnen måtte finne seg i å fortsette gårdsdriften innenfor de rammene som Blix og Prestgården satte.[14][15]
Ahnen var kongens høyeste representant i distriktet, og det kunne ha falt ham tungt for brystet at presten Blix kunne tørre å utfordre hans posisjon i de 20 årene de var naboer. For en selvbevisst adelsmann føltes det vanskelig at bygdefolket betraktet presten som en mann med høyere rang enn ham selv. De faktiske forholdene rundt eiendommene var nok egentlig av underordnet betydning. Trolig var det lensherrens hevnlyst som førte til at prestens sønn, Hans Hanssen Blix, ikke fikk overta kallet da Blix døde. Ahnen hadde før Blix døde sørget for å få retten til å utnevne den nye presten. Den nye presten i Bodin ble Brede Claussøn Stabel, som var gift med en datter av Ahnens egen godsforvalter.[16]
Embetskjøpmann
rediger
Det offentlige innboet på prestegården som Blix tok over, bestod av en gammel madrass, en rye, et par dyner, et grovt laken, noen gjenstander av tinn og kobber, samt en gammel duk og et håndklede. Dette var på ingen måte betegnende for de forholdene som Blix og hans hustru ellers levde under. På grunn av hans posisjon i samfunnet og offentlige stilling var det rikelige muligheter for å bygge seg opp en privat formue. Dette var typisk for mange embetsfolk utover på 1600-tallet, at prestestillingen i seg selv ga et heller fattigslig utbytte, men åpnet for inntekter på siden av embetet. Prester og andre offentlige personer har derfor blitt betegnet som embetskjøpmenn, ved at de både var embetsfolk, landeiere, jekteskippere og kjøpmenn. Det var ikke bare embetsmennene selv som nøt godt av dette, det gjorde også deres tjenere, både de offentlige (som futene) og de andre.[17]
Mange muligheter for gode inntekter
redigerBlix fikk etter hvert en formue som etter nordnorske forhold var meget stor. Ved Bodøsjøen hadde han 14 sjøhus og boder. Han hadde flere jekter, og på Hundholmen, en av øyene som danner dagens havn i Bodø, hadde han en større bod hvor han drev handelsvirksomhet.[2] Selve prestegården hadde en utsæd, altså såkorn, på 20 tønner, en buskap på 3 hester, 16 kuer, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. I tillegg kommer underbrukene, med disse var utsæden på tilsammen 52 tønner og antallet kuer 56. Enda han hadde han flere gårder i sitt eierskap.[18]
Noen av inntektskildene embetsmennene fikk var det tidligere storbøndene som hadde hatt. Tidligere var det bøndene som hadde retten til å kreve inn tienden, skatten som folk skulle yte til kirken. Av tienden hadde de rett til å beholde en tiendedel selv for arbeidet med innkrevingen. Denne retten ble de fratatt allerede i 1570-årene. Embetsmennene overtok også storbøndenes rolle som kirkeverger. Kirkevergen forvaltet kirkens eiendommer, og leieinntektene fra disse skulle gå til vedlikehold av kirkene. Den som hadde dette ansvaret fikk tilgang til kapital. Dessuten kunne den som fikk ansvar som kirkeverge tvinge seg til at de som leide kirkejord skulle transportere varene sine med hans jekter.[17]
Prestene fikk sine inntekter for en stor del i form av varer,[17] altså naturalia i form av blant annet fisk, ost og korn.[19] Det samme gjorde embetsmennene som blant annet hadde ansvar for kongens skatter. Dermed måtte de drive med jektefart til Bergen for å få omsatt varene. Mulighetene var da til stede for å frakte varer også for bøndene. Dette var ikke lovlig hverken for borgere, embetsmenn eller prester, men i praksis var forbudet umulig å håndheve. Samtidig brukte prester og embetsmenn inntektene sine til å utrede fiskerbøndene, det vil si gi kreditt for at de skulle utruste fiskebåtene sine. Dermed fikk de mange skyldnere blant bøndene. De kunne også drive forpaktning, det vil si at de betalte Kronen en fast sum for retten til å innkassere offentlige skatter og avgifter. Enda en mulighet for embetsfolk var å lønne fiskere direkte for å drive fiske for dem. Inntektsmulighetene var mange, og i neste omgang kunne de kjøpe eiendommer eller ta andre eiendommer i pant.[17]
Svekket bygdeelite – blomstrende slektsdynastier
redigerMange odelsbønder hadde i løpet av 1600-tallet kommet i gjeld, pantsatt gårdene sine til en prest eller embetsmann, og når de senere ikke innfridde pantet, mistet de gården. Dermed var det en rekke slektsdynastier som oppstod i Nordland i løpet av århundret. Innflyttende borgere og embetsmenn giftet seg som oftest innenfor samme stand, dermed ble det inngått allianser som dannet grunnlag for rike slekter.[17]
Generelt var det uår og nedgangstider i Nord-Norge gjennom det meste av 1600-tallet. Landsdelen ble svekket både sosialt og økonomisk. Flyttingen førte til allmenn fattigdom og en svakere bygdeelite. Landsdelen ble avhengig av ressurser utenfra, og de borgerne som skaffet disse ressursene til veie visste å bruke makten det ga. Embetsmennene økte sin innflytelse, både ved å kreve inn skatter som staten trengte mer av, og ved å styre bygdesamfunnene. Bondeeliten hadde hatt disse funksjonene før, men mot siste del av 1600-tallet var det embetsmennene, ofte med aner fra Danmark, som fylte slike roller.[20]
Etter Blix' død
rediger
Enkefru Ingeborg tok over Alstad gård og bodde der etter at Blix døde. Dette var en av de mest betydelige gårdene, som mannen hadde bygget opp til et mønsterbruk. I tillegg drev hun flere andre gode gårder som mannen hadde skaffet. Hun var også meget driftig og stod ikke tilbake for å gå rettens veg om hennes rettigheter ble krenket.[21]
Landområdet Bestemorenga i Bodø er oppkalt etter henne.[22] Ingeborg fikk opprettet et legat for de fattige etter at hennes mann døde. Det gikk ikke så godt med legatet, men pengene gikk inn i sognets fattigkasse.[2]
Blix skaffet mange kostbare saker til Bodin kirke, blant annet en stor lysekrone[2] og altertavlen.[3] Det er portrettmalerier av Blix og hans hustru i Bodin kirke, og i kirkeveggen er det en stor minnetavle etter ham.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «Hans Lauritzen Blix». geni.com. 24. november 2018. Besøkt 2. januar 2019.
- ^ a b c d e Midtbø 1961, s. 227.
- ^ a b By og bygd i Norge – Nordland. Gyldendal. 1976. s. 370. ISBN 8205088292.
- ^ a b (no) «Hans Lauritzen Blix» i Store norske leksikon
- ^ Gudbrandson 1989, s. 664.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 627.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 20-21.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 561.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 563.
- ^ a b Gudbrandson 1989, s. 629.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 564.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 564-564.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 565.
- ^ a b c Gudbrandson 1989, s. 566.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 630.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 567-568.
- ^ a b c d e Hutchinson og Elstad 2015, s. 74-77.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 628.
- ^ Hutchinson og Elstad 2015, s. 101.
- ^ Hutchinson og Elstad 2015, s. 67.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 734.
- ^ Gudbrandson 1989, s. 731.
Litteratur
rediger- Elstad, Åsa og Hutchinson, Alan (2015). Nordlands historie. Bind 2: I amtmandens dager, 1600-1900. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8.
- Øyvind Midbøe (1961). «Kirken etter reformasjonen». I Knut Moe. Bodin bygdebok. Bind 1, del 1. Bodø: Bodø kommune. s. 221–254.
- Gudbrandson, Terje (1989). Bodin bygdebok. Bind 2, del 3: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda. Bodø: Bodø kommune. ISBN 8274160142.