Magna Carta

Magna Carta (originalt: Magna charta libertatum), også kjent som the Charter of Liberties, var en avtale som ble sluttet mellom kong Johan av England (ofte omtalt som Johan uten land, på engelsk John Lackland), adelen og geistligheten i England den 15. juni 1215. Den gav adel og prester fordeler blant annet i skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «no taxation without representation» var svært essensielt, hvilket også gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen. Magna Carta sees på som grunnlaget for Englands parlament, og som begynnelsen på konstitusjonelt styre.

Magna Carta
Utgave av Magna ggarta i British Library
Språk		Middelalderlatin
Tilblivelse		15. juni 1215 (Julian)
Magna Carta på Commons

Magna Carta var en avtale mellom kong Johan, adel og presteskap i England 1215. Dokumentet, som er skrevet på middelalderlatin på pergament og har kongens segl, oppbevares i British Library som British Library Cotton MS Augustus II.106 (Se infoboks over). Dette er en forseggjort kopi fra 1733.

Det viktigste i Magna Carta er bestemmelsen om at ingen frie menn skal arresteres, gjøres fredløse eller straffes på annen måte uten å bli dømt av sine likemenn i henhold til landets lover.

Bakgrunn

Etter normannernes erobring av England i 1066 og Englands fremganger i det 12. århundre var den engelske monarken ved århundrets slutt den mektigste i Europa. Dette gikk tilbake til en rekke faktorer, deriblant den avanserte sentraliserte styreformen som hadde oppstått gjennom kombinasjonen av normannernes og angelsaksernes styresett. Men da Johan kom på tronen på begynnelsen av det 13. århundre begikk han en del oppsiktsvekkende feilgrep, og fikk baronene mot seg. De gjorde opprør, og la begrensninger på monarkens makt.

Kongen begikk tre alvorige feil. Den første hadde grunnlag i måten han tok makten på, som førte til en generell mangel på respekt. Da Rikard Løvehjerte døde i 1199 var det to kandidater til tronen: Johan, og hans nevø Arthur av Bretagne, som befant seg i Normandie. Johan tok Arthur til fange, og han ble ikke sett igjen. Det ble aldri bevist at han ble myrdet, men det var den generelle oppfatning at Johan hadde tatt ham av dage, og mange så det som en svart plett på hans rykte at han var villig til å myrde en slektning for å komme til makten.

Den andre feilen var at han mislyktes i krigføring i Frankrike. Filip Augustus av Frankrike tok det meste av de engelske besittelsene i landet, og de engelske baronene krevde at Johan måtte ta dem tilbake. Etter åtte år forsøkte han å gjøre det, men led et avgjørende nederlag i slaget ved Bouvines i 1214.

Den tredje store feilen var å bli innblandet i en disputt med kirken om utnevnelsen av ny erkebiskop av Canterbury. Johan ville utnevne en av sine egne menn, mens kirken ville utnevne Stephen Langton. Striden pågikk i flere år, og paven satte hele landet under interdikt. I 1213 måtte kongen gi etter.

Runnymede og den etterfølgende tid

I 1215 hadde baronene fått nok, og 10. juni 1215 tok de kontroll over London med makt. De tvang kongen til å signere et dokument kjent som Baronenes artikler. Kongens store segl ble festet på det på en eng ved Runnymede den 15. juni. Til gjengjeld fornyet de sine troskapseder til kongen den 19. juni. Den 15. juli ble det hele nedtegnet i et formelt dokument utstedet av det kongelige kanselli; dette var det originale Magna Carta. Et ukjent antall kopier ble sendt ut til embetsmenn, som sheriffer og biskoper.

Den klausulen som hadde størst betydning for kongen på det tidspunktet var nr. 61, kjent som «sikkerhetsklausulen». Den var dokumentets lengste del, og etablerte en komité på 25 baroner som til enhver tid kunne møtes og overprøve kongens avgjørelser. De fikk rett til å håndheve dette ved å ta kongens slott og eiendommer dersom de mente det var nødvendig, uten at de kunne anklages for høyforræderi. Dette var basert på et middelaldersk rettsprinsipp, inndragning, som tidligere hadde blitt brukt mot personer som ikke betalte sin gjeld eller ikke etterkom vedtak rettet mot dem. Med Magna Carta ble prinsippet for første gang brukt til å begrense en konges makt. I tillegg måtte kongen avlegge en troskapsed til komitéen.

Johan hadde ingen planer om å være tro mot dokumentet, ettersom det ble beseglet under trussel om maktbruk. Klausul 61 innskrenket hans makt som monark, slik at han etter datidens prinsippet bare nominelt var konge. Så snart baronene hadde forlatt London gikk han tilbake på alle løfter, noe som umiddelbart utløste en borgerkrig, kjent som Baronenes første krig. Kongen, som tidligere hadde vært i konflikt med paven, fikk nå støtte fra pave Innocens III, som annullerte Magna Carta og kalte det en «skamfull og nedverdigende avtale, som var tvunget på kongen gjennom vold og frykt». Paven avviste ethvert krav om slike rettigheter, og sa at det svekket Johans verdighet.

Mens borgerkrigen ble utkjempet døde Johan av dysenteri den 18. oktober 1216. Dette endret raskt krigens natur. Hans ni år gamle sønn Henry var tronarving, og rojalistene mente at de opprørske baronene nok ville finne det enklere å sverge troskap til en barnekonge. De fikk ham derfor raskt kronet som Henrik III, i slutten av oktober 1216. Krigen endte straks etter, og 12. november 1216 ble Magna Carta utstedt på ny av kongens regenter. Enkelte deler, inkludert klausul 61, ble da utelatt. Året etter ble det igjen utstedt av regentene. I 1225, da Henrik III fylte atten, utstedte han del selv i en kortere versjon med bare 37 artikler. Denne er kjent som tredje versjon; de to utstedt av regentene var praktisk talt likelydende og regnes som to utgaver av andre versjon.

Henrik III styrte landet i 56 år, den lengste periode noen engelsk monark satt på tronen i middelalderen. Da han døde i 1272 hadde Magna Carta blitt en integrert del av det engelske rettsstystemet, og det ville dermed bli svært vanskelig for en fremtidig monark å annullere det. Henriks sønn Edvard I utstedte den fjerde og siste versjonen den 12. oktober 1297, som en del av statutten Confirmatio cartarum. Selve Magna Carta var i samme form som den korte versjonen Henrik hadde utstedt i 1225, men den ble nå inkorporert i en større sammenheng.

Kopier

Hver gang dokumentet ble utstedt ble det laget en rekke kopier, slik at alle som var direkte involvert fikk en. Flere av disse er bevart, og noen er permanent utstilt. Den opprinnelige versjonen som ble signert av Johan uten land i 1215 har gått tapt. Fire kopier fra 1215 finnes, alle i Storbritannia: To i British Library, en i Lincoln Castle og en i Salisbury-katedralen. Det finnes tretten kopier av senere versjoner, hvorav fire er fra 1297 og de andre er tidligere.

Den australske regjeringen kjøpte i 1952 en av kopiene fra 1297 for 12 500 pund. En annen kopi ble kjøpt i 1984 av Perot Foundation, og denne ble utlånt til National Archives and Records Administration i Washington D.C. inntil den i desember 2007 ble lagt ut for salg.

Se også

• Englands_historie#Magna_Carta

Eksterne lenker

• (en) Magna Carta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Magna Carta – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• British Library – Magna Charta Arkivert 14. april 2005 hos Wayback Machine.