En xylofon (gresk; ξυλω tre, φον lyd, uttale: [sylofon]) er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Xylofonen er i slekt med marimbaen, og det er vanskelig å si hvor skillet går. Marimbaen er så å si det afrikanske kontinentets xylofon og xylofonen Asias marimba. Ulike variasjoner av samme prinsippet forekom samtidig i Asia og Afrika, og de afrikanske slavene tok instrumentet med til Sør-Amerika. I Indonesia utviklet instrumentet seg mye og ble på 1300-tallet brukt i Javanesiske tempel. Xylofonen har mange ulike navn i ulike land og deler av verden: Pattala i Burma, Roneát i India, Ranak-ek (lys) Ranak–thume/mai (lav) i Thailand. Den moderne xylofonen består av en rekke staver (taster) av tre som varierer i lengde, og som blir slått på av klubber (køller) av plast, tre, garn eller gummi. Hver tast er stemt i en spesiell tone, og de er arrangert etter en kromatisk skala. Plasseringen av tastene er som på et piano.
Xylofonen har en lysere tone enn marimba, og har en kortere klang (engelsk: sustain). Moderne xylofoner har resonansrør hengende under taster.
I Afrika finnes mange forskjellige typer xylofoner og marimbaer, og det omtrent hundre ulike navn på disse instrumentene, som for eksempel balafon og amadinda, den siste er en type xylofon som brukes i blant annet Uganda.[1]
