(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Prekariat: Forskjell mellom sideversjoner – Wikipedia Hopp til innhold

Prekariat: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
SjurPapa (diskusjon | bidrag)
Ny side: thumb|'''Guy Standing''': The Precariat - The new dangerous class (2011). '''Prekariat''' er et begrep innen sosiologi og økonomi som innbefatter en eksistens...
 
SjurPapa (diskusjon | bidrag)
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:The-precariat.png|thumb|'''Guy Standing''': The Precariat - The new dangerous class (2011).]]
[[Fil:The-precariat.png|thumb|'''Guy Standing''': The Precariat - The new dangerous class (2011).]]

= Prekariatet =
'''Prekariat''' er et begrep innen sosiologi og økonomi som innbefatter en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden. Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik inngår nå under fellesbetegnelsen de prekariære, som danner grunnlaget for dagens nye sosiale underklasse.
'''Prekariat''' er et begrep innen sosiologi og økonomi som innbefatter en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden. Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik inngår nå under fellesbetegnelsen de prekariære, som danner grunnlaget for dagens nye sosiale underklasse.



Sideversjonen fra 3. jul. 2014 kl. 19:55

Fil:The-precariat.png
Guy Standing: The Precariat - The new dangerous class (2011).

Prekariatet

Prekariat er et begrep innen sosiologi og økonomi som innbefatter en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden. Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik inngår nå under fellesbetegnelsen de prekariære, som danner grunnlaget for dagens nye sosiale underklasse.

Prekariatet

Begrepet prekariat ble først brukt av franske sosiologer på begynnelsen av 1980-tallet, som en neologisme sammensatt av ordet prekær og proletariat. Begrepet blir spesifikt brukt om tilstanden av periodisk arbeidsløshet og mangel på arbeide, noe som fører til en prekariær ekistens.

Prekariatets folk har korttidskontrakter eller de er ringevikarer, freelansere og jobbsøkende migranter. Og de er det permanent. De bytter timer mot penger på rent instrumentell basis, de har ingen yrkesstolthet og ingen trygghet. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Deres tilværelse er alltid på jakt etter inntekt, og derfor alltid prekær.

Prekariatets liv er utrygghet og stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for man har aldri helt fri når man må jage etter jobb eller betingede og til dels formynderske trygder. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted det er sesong- eller engasjementsarbeid å få.

Dette er en raskt voksende klasse, en klasse som er under dannelse. Fenomenet ”arbeidskraft uten ansettelse” har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkuransefortrinn for bedriftene, som igjen konkurrerer ut bedrifter med gammeldagse ansettelsesforhold.

I Skandinavia er livet i prekariatet i kjent gjennom den svenske fortatteren Kristian Lundbergs såkalte Malmø-trilogi. I særlig den første boka ”Yarden” gir han en ypperlg litterær skildring av løsarbeiderens strevsomme og utrygge liv, uten at ordet ”prekariat” ble brukt.

I Japan er en tredel er uten fast ansettelse, I Sør-Korea mer enn halvparten. Kina har i kraft av sin størrelse har lagt premissene. De som kalles ”Kindien” i svensk oversettelse, altså Kina og India med ekstremt lave lønninger har påvirket vesten ved at vår industri forsvant.

            I noen land, som i enkelte araberland Dubai, Quatar og de andre emiratene er 90 % av arbeidstyrken prekariat; fattige som setter seg i gjeld for å betale den nødvendige lisensen for å få lov til å arbeide. De fratas pass når de ankommer slik at de ikke kan reise hjem før de har betalt lisensgjeld, eller arbeidsgiver gir tillatelse. Disse ansettelsesformene påvirker arbeidsvilkår globalt, som vestlige land tvinges til å tilpasse seg der de står i halsen til gjeld.

Guy Standing

Guy Standing: Ottobrunn (Tyskland) under BIEN kongressen i 2012.

Guy Standing (født 1948) er en britisk professor i utviklingsstudier ved School of Oriental and African Studies (SOAS), universitetet i London, en av grunnleggerne av Basic Income Earth Network (BIEN) og forfatter av flere bøker, inkludert The Precariat: The New Dangerous Class (2011) og Work After Globalization: Building Occupational Citizenship (2009).

Fra 1975 til 2006 arbeidet han ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) som forsker på arbeidsmarkedets usikkerhet og fleksibilitet, og er blant annet kjent for å ha skapt Den sømmelige arbeidsindeksen, som vil si en indeks over tilstedeværelsen av frihet, likhet, sikkerhet og verdighet på arbeidsplassen.

Standings mest kjente bok er The Precariat: The New Dangerous Class publisert i 2011. I den hevder han at den pågående globaliseringen har ført til at stadig flere mennesker nå er å anse som en del av prekariatet, som han anser som en ny sosial klasse. Det Kristian Lundberg skildret litterært beskriver Guy Standing i sakprosaens termer, ved å gi en ny analyse av samfunnets klasser.

Standing deler samfunnsklassene inn i en global elite som besitter enorme kapitalresurser og salariatet i gode jobber som har felles interesser med eliten. Salariatet er ordinært ansatte i store bedrifter, stat og kommune og de er blitt en viktig del av fagbevegelsen i alle land. Ved siden av salariatet finnes en mindre gruppe proficianere. Ordet er sammensatt av begrepene professional og technician, disse representerer spesialkompetanse og jobber gjerne som høyt betalte konsulenter og næringsdrivende.

Derunder finner vi den sterkt krympende arbeiderklassen, hvorfra sosialdemokraiet vokste fram, og for hvem velferdsstsaten ble skapt. Under denne gruppa vokser prekariatet fram flankert av en hær arbeidsløse. Ifølge Standing inkluderer begrepet prekariatet et agglomerat av flere ulike sosiale grupper: immigranter, yngre utdannede mennesker og den industrielle arbeiderklassen, som ikke kun lider fra usikkerhet vedrørende det ikke å ha fast arbeide, men også usikkerhet i forhold til identitet og mangel på kontroll over sin egen tid, noe som ikke minst skyldes den såkalte ”workfare” politikken som blir ført.

Identitetsløshet

Prekariatet har ikke noe tillitsforhold til staten og kapitalen. Fagforeningene har ingenting å by dem. Den tradisjonelle venstresiden, fagbevegelsen inkludert, tilhører salariatet eller arbeiderklassen. Dermed ender de med å fordømme prekariatets dårlige arbeidsmoral (kritikk fra høyre) eller deres høyrepopulisme (kritikk fra ventre). I Norge, der prekariatet enda er lite, tilbyr både Høyre, Fremskrittspartiet (Frp) og Arbeiderpartiet (Ap) bare arbeidslinja: Tilpass deg, eller mist trygden. Sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går.

Og selv mangler de klassebevissthet. At prekariatet mangler identitet som klasse gir også tilløp til borgerkrigstilstander, der en gruppe anklager en annen og gir dem skylden for elendigheten. Den hvite befolkningens møte med innvandrene er et eksempel. Hvite uten utdanning i fattige bydeler og innvandrere i nabobydelen tilhører samme klasse, men de ser på hverandre som motstandere.

Prekariatet er en farlig klasse. Folk som lever i konstant uttrygghet tiltrekkes lett av så vel nyfascistiske som andre destruktive politiske bevegelser. Standing oppfordrer derfor politikere til å skape ambisiøse sosiale reformer for å sikre finansiell sikkerhet som en rettighet og argumenterer for borgerlønn som et viktig skritt til en ny tilnærming. Hvis politikere ikke foretar de relevante beslutningene forutser han en bølge av vold, sinne og dannelsen av ytre høyrefløyspartier.

Borgerlønn

Borgerlønnsbevegelsens motto: Alle er vi konger og dronninger over våre egne liv!

Standing er en kjent forsvarer av borgerlønn, også omtalt som garantert minsteinntekt, samfunnslønn, eller borgerinntekt. Borgerlønn er en betegnelse på en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, en ubetinget og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Borgerlønnen skal være upåvirket av andre inntekter.

Tanken om en borgerlønn er ikke ny. Borgerlønn har alltid hatt sine støttespillere. Og kampen for innføring av borgerlønn har ikke blitt mindre, men økt og mottatt en økende popularitet i kjølvannet av arbeidsledighet knyttet til automatisering og robotifisering av produksjonen, samtidig som det har vært stadige kutt i velferdsordningene og stadig flere krav og betingelser for å motta velferdsytelsene rundt om i Europa.

Ifølge Standing må vi se debatten om borgerlønn i sammenheng med en pågående global transformasjon som finner sted hvor ulikhetene blir uholdbare og våre europeiske økonomier endres til å bli renteøkonomier hvor et lite plutokrati får utbytte av systemet, mens et økende prekariat har synkende lønninger, ustabile arbeidsplasser og færre rettigheter. De går med andre ord fra å være borgere til å bli fremmedarbeidere uten rettigheter, noe som er unikt.

Vi må med andre ord se debatten om borgerlønn som et spørsmål om frigjøring, et spørsmål om å bygge frihet, om å ha kontroll over eget liv og om sosial rettferdighet, ikke kun som et tiltak mot fattigdom. “Med borgerlønnsbevegelsen”, skriver Karl Widerquist, leder for det globale nettverket for innøring av borgerlønn, Basic Income Earth Network (BIEN), og redaktør for BINews.org, “begynner folk å skjønne at det ikke er noen frihet om man ikke er fri fra fattigdom, og at det ikke er noen frihet fra fattigdom uten ubetinget tilgang på livsnødvendigheter.”

Dagens økonomiske krise har brakt debatten om borgerlønn tilbake til teten som en løsning på de mest presserende problemer innen EU. Dette blant annet på grunn av at dagens "velferdskontrakt", der arbeidsplikten står sentralt, gir mindre trygghet enn borgerlønn ettersom arbeidslivet i OECD-landene i økende grad preges av usikker sysselsetting og krav til fleksibilitet (midlertidige arbeidskontrakter, skift- og deltidsarbeid, tilfeldige arbeidsforhold osv).

Utviklingen går i retning av temporær og usikker sysselsetting. Undersysselsettingen «integreres» i arbeidsmarkedet. For de mindre konkurransedyktige betyr dette færre beskyttende, arbeidsrelaterte rettigheter, lavere lønn og større utrygghet. Utviklingen innebærer altså nye risikoer. I en tid da EU, og spesielt Eurosonen, behøver en mer politisk, skattemessig og sosial integrasjon for å overleve kan innføringen av en borgerlønn være et nøkkelinstrument. Det er en voksende konsensus blant økonomer og politikere at det gir lite mening å ha en pengeunion om det ikke samtidig finnes sosial sikkerhet og gode arbeidsvilkår.

Standing argumenterer tungt og overbevisende for borgerlønn som den eneste logiske løsning. Både for å gi denne gruppen grunnleggende trygghet, men også fordi han mener arbeid vil bli fordelt og utført mer effektivt, dersom prekariatet slipper å jage etter korttidsjobber.

Standing argumenterer også for at borgerlønn skal innføres globalt, noe som kan føre til at ”drittjobbene” kan fordeles gjennom et auksjonsprinsipp, som gjør lønnen for dem som påtar seg disse jobbene høyere. Altså bedre betalt, men fortsatt midlertidige. Å framstille slike jobber som en karrierevei er et bedrag, mener Standing, det er mer realt å framstille det som noe rent intstrumentelt: Arbeid-i-bytte-mot-penger.

Arbeidsdeling

John Maynard Keynes: "Vanskeligheten ligger ikke i å få nye idéer, men i å unnslippe de gamle, som forgrener seg til hver krok av sinnet."

Kvinner bærer flere av kostnadene ved dagens velferdskutt i Europa, og forskere mener dagens debatt om vårt økonomiske system, inkludert om finanskrisen og 6-timersdagen, må lytte og lære mer til perspektiver fra feministisk økonomi.

Den britiske filosofen Bertrand Russell skrev i sitt essay In Praise of Idleness fra 1932 at en gjennomsnittsperson i et bedre organisert samfunn kun ville behøve å arbeide 4 timer dagen. En slik arbeidsdag ville ifølge Russel “tilføre en person livets nødvendigheter og elementære behov.” Resten av dagen kunne bli avsatt til formål som søken etter kunnskap, kunst og litteratur.

Den britiske økonomen John Maynard Keynes, som med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936) regnes som grunnleggeren av makroøkonomien, hevdet i 1930 at man på slutten av århundreskiftet ville ha 15-timers arbeidsuke ettersom dette fint ville holde når det kommer til å tilfredsstille våre materielle behov. I stedet ville vi opptatt med å benytte vår friheten fra det økonomiske behovet som fulgte den samfunnsmessige fremgangen.

Det har ikke gått som Russell og Keynes forutså, og 40-timers arbeidsuke forblir et merke i den vestlige verden, og mange arbeider i mange flere timer. Nå ber den britiske tenketanken New Economics Foundation (NEF), Storbritannias ledende tenketank når det kommer til å fremme sosiale, økonomiske og miljømessige rettferdigheter, oss om å gjenoppta spørsmålet og i stedet innføre en 21-timers arbeidsuke.

Dette ettersom dette kan hjelpe til med å løse en rekke presserende og forbundne problemer: overarbeid, arbeidsløshet, overforbruk, CO2 utslipp, mistrivsel, økende ulikheter og mangel på tid til å leve bærekraftig, ta vare på hverandre og glede oss over livet. NEF hevder at dette vil fore til en bedre balanse – ikke kun mellom tiden vi arbeider og tiden vi har til å gjøre andre av livets gjøremål, men også balansere arbeidstidene mer jevnt blant befolkningen og bevege oss frem mot et mer balansert, bærekraftig, mindre CO2 uavhengig økonomi.

NEF forventer ikke at dette skal skje over natta, men at rapporten deres vil lede oss til å tenke over vårt nåværende arbeidsliv, og kanskje som en begynnelse innføre en 6-timers arbeidsdag/30-timers uke. Frankrike innførte maksimum 35-timers arbeidsuke i 2000 og ifølge en fagforeningsstudie følte hele 58 % av de som hadde besvart undersøkelsen at det hadde hatt en positiv innvirkning på sine liv, hovedsakelig på grunn av endringen av balansen mellom arbeid og fritid.

Hvorfor kreve at alle skal i arbeid når full sysselsetting ikke synes praktisk mulig å oppnå i dagens økonomiske system, når det vi trenger er en ny generasjon politikere som er vidsynte nok til å kunne forestille seg at det er mulig for mennesker å bidra til fellesskap, samt leve vitale og meningsfylte liv uten å delta i det ordinære arbeidslivet?

Referanser

Eksterne lenker

Prekariatet: Den nye samfunnsklassen , Trolltekst, Nils Gullak Horvei, 01.07.2014

Jobb mindre – lev mer, BIEN Norge

New Economics Foundation (NEF) vil innføre en 21-timers arbeidsuke, BIEN Norge