Knut Hamsun

Knut Hamsun
Knut Hamsun i 1890, 31 år gammel
Født		Knut Pedersen Hamsun 4. august 1859 [?] Vågå
Død		19. februar 1952 (92 år) Nørholm ved Grimstad
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker, romanforfatter, dramatiker, kritiker, skribent
Ektefelle		Marie Hamsun (1909–1952) (avslutningsårsak: personens død) Bergljot Bech (1898–1906) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Barn		Arild Hamsun Ellinor Hamsun Tore Hamsun Victoria Hamsun Charlesson
Parti		Nasjonal Samling
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Nørholm
Språk		Norsk, dansk
Utmerkelser		Nobelprisen i litteratur (1920) Goethe-medaljen for kunst og vitenskap
Pseudonym		Knud Pedersen
Debut		Den Gaadefulde
Debuterte		1877
Aktive år		1877–1949
Viktige verk		Sult, Markens Grøde
IMDb		IMDb
Signatur
Knut Hamsun på Commons

Knut Hamsun (født 4. august 1859 som Knud Pedersen i Vågå, død 19. februar 1952 i Grimstad) var en av Norges mest betydelige forfattere, og er en av tre norske nobelprisvinnere i litteratur. Hamsun regnes som en av de fremste representantene for nyromantikk i Norge. Han var misfornøyd med hvordan realismen skildret stereotyper istedenfor «levende» mennesker, og ville sette følelser i sentrum. Med hans egne ord: «Blodets hvisken og benpibernes bøn». Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger.

Liv

Oppvekst

Knut Hamsun på Tranøy som 14-åring.

Knud Pedersen ble født 4. august 1859. 28. august samme år ble han døpt i Gamle Garmo kirke som nå står på Maihaugen. Sine første barneår bodde Knut på gården Garmostrædet i Lom. Da han var tre år gammel flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter (formen Hamsun stammer fra en dansk forleggers stavefeil). Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Han var streng og meget religiøs, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 15. I 1870 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager. I 1873 reiste han tilbake til Lom, og bodde hos en onkel som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her greide han å slå igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.

Til USA

Hamsun var to ganger i Amerika, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant, og fikk seg anbefalt å ta vanlig arbeide. I løpet av de til sammen fire årene jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia, sekretær hos den unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis, innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist.

Etter den første reisen til Amerika var Hamsun i perioden 1884–85 rekonvalesent på Frydenlund Hotell i Valdres.

Axel Lindahl (1880–1890)

Da han reiste hjem første gang i 1884, var det på grunn av kraftig sykdom – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.

Hamsun som sporvognskonduktør i Chicago under sitt første opphold i USA i 1884.

Under disse to opphold fikk Hamsun oppleve på kroppen hvordan de politiske idealer ble praktisert i hverdagen, og bittert måtte han erkjenne at han hadde vært for naiv i sin tro på USA, og han ble desillusjonert og skuffet. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis, der han, påvirket av anarkistiske ideer, oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter.

I Minneapolis traff Knut Hamsun Arne Dybfest. De to delte sympatien for den anarkistiske bevegelse. Her traff Hamsun også anarkisten Kristen Cecilius Krøger Johansen. De to ble gode venner, og var helt på linje. Hamsun var i utgangspunktet begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, men han ble altså dypt skuffet over at de ikke etterlevde sine idealer. Hovedårsaken til elendigheten skulle, ifølge Hamsun, ligge i det at USA var blitt et pengevelde. Det var de store kapitaler, og ikke folket, som hadde avgjørende innflytelse. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt.

I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa, hvor han på ny slo seg ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på det amerikanske levesett, den amerikanske politikk og den amerikanske kunst – «Aandslivet».

Endelig gjennombrudd med Sult

Mens han bodde i København fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet Ny Jord i 1888 publisert den første del av det som senere skulle bli romanen Sult. Stykket vakte stor oppsikt og begeistring, og ettersom det ble publisert anonymt ble det straks debatt og spekulasjoner omkring hvem som kunne ha produsert slik enestående litteratur. I Verdens Gang skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å spekulere på om det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen Av en ukjendt forfatter. Men det var Lars Holst i Dagbladet som 28. november kunne avsløre at forfatteren bak stykket het Knut Hamsun. Et drøyt år senere ble hele romanen utgitt, og Hamsun fikk med det sitt endelige litterære gjennombrudd.

Litterære foredrag

Hamsun reiste i 1891 på turné med foredrag om moderne psykologisk litteratur. Som en ny og ukjent forfatter med stor trang til oppmerksomhet følte han behov for å markere seg, og for å gjøre plass til seg selv. Dette ville han gjøre gjennom å rive ned de litterære kjemper, som Henrik Ibsen og Alexander Kielland, to av realismens fremste forfattere i Norge – den rådende litterære retning på denne tiden. Hamsun tok særlig for seg Ibsen, som han mente produserte gammelmodig litteratur, og kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», med overfladiske og todimensjonale figurer. Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun selv. Ibsen satt på første benk og hørte på Hamsuns harselas, uten at dette virket dempende på dennes fremferd.

To ekteskap

Knut Hamsuns første ekteskap, som varte fra 1898 til 1906, var med Bergljot Bech. De fikk datteren Victoria. I 1909 giftet han seg på nytt, med skuespilleren Marie Andersen, som var 22 år yngre enn ham. De forble gift helt til hans død i 1952, og sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor.

Nørholm – Hamsun som bonde

«Dikterstuen» på Nørholmen

Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte han i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i Markens Grøde ønsket han å leve som jorddyrker, og gjorde Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra Hamsuns forfatterskap, som etter hvert var blitt betydelige.

Verdenskrigen

Da krigen kom til Norge i 1940 var Knut Hamsun 80 år gammel, og praktisk talt døv. Han var derfor ikke i stand til å kommunisere med andre i særlig grad, ei heller høre på radio, og han klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning, og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organene Fritt Folk og Aftenposten. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han i løpet av krigen en rekke opprop og avisartikler mot dem som kjempet på norsk side under krigen, der han blant annet oppfordret til å legge ned våpnene. Samtidig rettet han stadige henvendelser til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også myndighetene i Tyskland, for å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire.

I 1943 fikk Hamsun anledning til å møte Adolf Hitler i Tyskland. Hitler trodde at det skulle bli et hyggelig møte med en av hans favorittforfattere, men Hamsun var kun interessert i å snakke politikk. Han beklaget seg særlig over Terboven og forholdene i det okkuperte Norge. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble meget irritert og kastet den uforskammede forfatteren på dør.

Marie Hamsun var under krigen svært aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker.

Landssvikoppgjøret

Da andre verdenskrig tok slutt ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. I 1946 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus på Gaustad i Oslo, hvor psykiateren Gabriel Langfeldt skulle undersøke om forfatteren var «sinnslidende». Langfeldt konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk da, og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk de handlinger han var anklaget for. Hamsun ble imidlertid av Langfeldt ansett å ha «varig svekkede sjelsevner», og dermed ikke strafferettslig tilregnelig. I ettertid er det blitt hevdet at denne diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten, slik at man på beleilig vis kunne unngå den ubehagelighet det ville være å måtte sette en nobelprisvinnende forfatter i fengsel. I erindringsboken Paa gjengrodde Stier tegner Hamsun et lite flatterende bilde av Langfeldt.

Hamsun ble allikevel stevnet sivilrettslig, og i Sand herredsrett ble han 19. desember 1947 dømt til å betale en «erstatning» på 425 000 kroner, da retten fant det godtgjort at han hadde vært medlem i Nasjonal Samling. Hamsun bestred for øvrig å noen gang ha vært medlem av et politisk parti. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner.

Luftfoto av Nørholm

Tilbake til Nørholm

Hamsun vendte mot slutten av sitt liv tilbake til Nørholm. Selv om han på dette tidspunkt var nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, maktet han allikevel å skrive ferdig erindringsboken Paa gjengrodde Stier, som langt på vei bekrefter at «den ensomme gamle» var fullt ut tilregnelig, stikk i strid med Langfeldts konklusjoner. Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

Politiske sympatier

Anarkistiske sympatier

At Knut Hamsun hadde sympati for anarkismen, eller i alle fall for de anarkistiske martyrene, kommer tydelig frem i hans forsvar av Chicagoanarkistene i Fra det moderne Amerikas Aandsliv, utgitt i 1889. Som en umiddelbar reaksjon på hengningene av Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget i sympati med de henrettede. I en anmeldelse av boken skrev Morgenbladet: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.». Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».

I 1903 skrev Hamsun selv om sitt forhold til anarkismen:

Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til Kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.

Unionsoppløsningen

Gruppebilde av Christian Sinding, Gunnar Heiberg og Knut Hamsun, utført av Henrik Lund, 1926

Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Sverige. Han var svært kritisk til Bjørnstjerne Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. […] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.» I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst …»

Verdenskrigene

Hamsun var en stor venn av Tyskland og tysk kultur, og likeledes foraktet han den britiske verden. Han var skeptisk til britisk imperialisme, og særlig boerkrigen gjorde inntrykk på ham. Han var også en innbitt motstander av kommunismen og stalinismen. Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalistiske og fascistiske standpunkter. Dette var synspunkter som også ble delt av store deler av høyresiden, blant annet de borgerlige avisene Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 tok han offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den landssvikdømte tyskeren Carl von Ossietzky.

Under både første og annen verdenskrig støttet han Tyskland. Under sistnevnte krig skrev han flere tyskvennlige artikler i norske aviser. I en av disse oppfordret han blant annet nordmenn til å legge ned våpnene og avslutte motstandskampen, og i stedet samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Joseph Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite. Hamsun møtte også Adolf Hitler, og under dette møtet forsøkte han å bruke sin respekterte posisjon til å mildne betingelsene for det okkuperte Norge. Han kritiserte en del forhold ved okkupasjonen, og ba om å få fjernet Terboven som sjef for den sivile forvaltningen. Appellene hans møtte imidlertid ingen forståelse hos Hitler.

Ved Hitlers død skrev Hamsun en oppsiktsvekkende rosende nekrolog i Aftenposten, som stod på trykk den 7. mai 1945. Nekrologen kan sees som et uttrykk for både lojalitet og stivsinn.

Forfatterskap

Maleri av Alfredo Andersen fra 1881, ni år før gjennombruddet med Sult.

Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Sult i 1890. Andre viktige verker av Hamsun inkluderer Pan (1894) og Markens Grøde (1917), som var medvirkende til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.

Nyromantikken

I den delvis selvbiografiske Sult beskriver Hamsun en ung forfatters forfall til galskapen som et resultat av hunger og fattigdom. Romanen regnes blant de mest skjellsettende verker i moderne litteratur, og markerer nyromantikkens gjennombrudd i Norge.

Hans neste roman, Mysterier fra 1892, er likesom Sult en psykologisk roman som skildrer sinnsstemninger og det ubevisste sjeleliv. For protagonisten Nagel (et mulig anagram for «En gal») er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère. Hans ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» En sannsynlig modell for Nagel er kunstmaleren Johan Martin Nielssen, som fascinerte Hamsun ved å være både «selvutslettende ydmyk og selvhevdende stolt», og som levde i forbitret isolasjon i Norge etter å ha forlatt sin kone, malerinnen Clemence Lederer, fordi han mente hun hadde stått modell for Elida Wangel i Henrik Ibsens skuespill Fruen fra havet.

Nordlandsromanene

Etter disse to i norsk litteratur banebrytende romaner ville Hamsun bevise overfor kritikerne at han også behersket den mer tradisjonelle litteratur. Den lyriske kjærlighetsromanen Pan fra 1894 handler om løytnant Thomas Glahn og en sommer han tilbragte i Nordland med Edvarda, en kvinneskikkelse som skulle vende tilbake i senere romaner, og Eva. I boken spiller den nordlandske naturen en viktig rolle, ofte som en parallell til kjærligheten og den mellommenneskelige handlingen i boken. Nordlandsnaturen hyldes også i dobbeltromanen Benoni og Rosa fra 1908.

En annen viktig kjærlighetsroman er Victoria fra 1898, som Hamsun skrev mens han bodde på gården Onstad i Valdres.

Markens Grøde – et politisk program?

På slutten av Markens Grøde, en roman som er ansett å være blant Hamsuns absolutt fremste, leverer han, gjennom den mystiske figuren Geissler, følgende appell, der han gjør det klart hva som er viktig i livet og hva han mener om den moderne tid og dens hang til økonomisk fremgang, konkurranse og forfengelighet:

Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. […] Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet.

Også i Den siste Glæde (1912), Børn av Tiden (1913) og Segelfoss By (1915) tar Hamsun et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering, men denne gangen beskrevet fra motsatt side sammenlignet med Markens Grøde.

Vandrerromanene

Hamsuns karakteristiske ensomme vandrerskikkelse skildres blant annet i Under Høststjernen (1906) og En Vandrer spiller med Sordin (1909).

Språk og stil

Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger.

Arven etter Hamsun – ettermæle

Skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen har preget ettertidens vurderinger av ham og hans virke under annen verdenskrig. Under og i de første årene etter krigen var det vanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise avsky overfor ham, siden noen oppfattet hans ytringer som et svik fra den store forfatteren som man tidligere hadde beundret. En del tok også med seg bøkene sine og kastet dem over gjerdet på Nørholm.

Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. Det er kanskje betegnende at det var forlagssjef Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, som var den første til å skrive et forsvar for Hamsuns litterære verdi. Tilsvarende holdt professor i nordisk litteratur (styreformann i Gyldendal og fange på Grini under krigen) Francis Bull et foredrag i 1953, «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av senilitet.

Etter hvert som folk fikk krigen på avstand, mildnet de harme følelser overfor Hamsun.

Behandlingen av den store forfatteren er blitt gjenstand for internasjonal kritikk. Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978) som vakte stor debatt. Hansen uttalte blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han følte at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun på Hansens bok. I Hamsun spilles forfatteren av Max von Sydow.

På Presteid i Hamarøy pågår bygging av Hamsunsenteret, som skal informere om forfatterens liv og diktning. Senteret er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl, og skal åpnes 4. august 2009 i forbindelse med markeringen av 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996, og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Awards for dette prosjektet. Nordland fylkeskommune har påtatt seg ansvaret med å bygge Hamsunsenteret.

Hamsunåret 2009

I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, feires Hamsunåret i Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet har avstedkommet flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av han samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa.

I forbindelse med jubileet har debatten om Hamsuns tilknytning til nazismen igjen tiltatt. Kronprinsesse Mette-Marit er Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss». Da kong Harald siterte fra Paa gjengrodde Stier i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun var blitt tilgitt av kongehuset, selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik. Også dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.»

Andre forfattere om Hamsun

Ernest Hemingway fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive». Sigurd Hoel mente at «Det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Den russiske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at hele det 20. århundres skjønnlitteratur stammet fra Hamsun, særlig på grunn av det subjektive og fragmentariske i diktningen hans, dens lyriske kvalitet og hans bruk av tilbakeblikk.

Bibliografi

Den Gaadefulde (1877) Et Gjensyn (1878) Bjørger (1878) Lars Oftedal (1889; gjenutgitt 2008) Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889) Sult (1890) Mysterier (1892) Redaktør Lynge (1893) Ny jord (1893) Pan (1894) Ved Rigets Port (1895) Livets Spil (1896) Siesta (1897) Aftenrøde (1898) Victoria (1898) Munken Vendt (1902) Kratskog (1903) Dronning Tamara (1903) I Æventyrland (1903) Det vilde Kor (diktsamling, 1904)

Sværmere (1904) Stridende Liv (1905) Under Høststjærnen (1906) Benoni (1908) Rosa (1908) En Vandrer spiller med Sordin (1909) Livet ivold (1910) Den siste Glæde (1912) Børn av Tiden (1913) Segelfoss By (1915) Markens Grøde (1917) Sproget i Fare (1918; gjenutgitt 2008) Konerne ved Vandposten (1920) Siste Kapitel (1923) Landstrykere (1927) August (1930) Men Livet lever (1933) Ringen sluttet (1936) Artikler i utvalg (red.: Francis Bull) (1939) Paa gjengrodde Stier (1949)

Filmatiseringer

Hamsun er Norges mest filmatiserte forfatter. Dette er et utvalg av de mest kjente filmatiseringene av hans litterære verker.

År	Tittel	Hamsun	Regissør	Språk	Land
2001	Hunger	Sult	Maria Giese	Engelsk	USA
1995	Pan	Pan	Henning Carlsen	Norsk, dansk, engelsk	Norge, Danmark, Tyskland
1993	Telegrafisten	Sværmere	Erik Gustavson	Norsk, svensk	Norge, Danmark
1990	Landstrykere	Landstrykere	Ola Solum	Norsk	Norge
1966	Sult	Sult	Henning Carlsen	Svensk, norsk, dansk	Norge, Sverige, Danmark
1922	Pan	Pan	Harald Schwenzen	(stumfilm)	Norge
1921	Markens grøde	Markens Grøde	Gunnar Sommerfeldt	(stumfilm)	Norge

Film om Hamsun

Filmen Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.

Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn.

Litteratur om Hamsun

Bibliografisk database over litteratur om Hamsun. Basen omfatter ca 10 000 artikler, bøker og referanser og vedlikeholdes av Universitetsbiblioteket i Tromsø.

• Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929)
• Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952)
• Marie Hamsun: Regnbuen (1953)
• Marie Hamsun: Under gullregnen (1959)
• Christianne Undset Svarstad: Knut Hamsun og fødebygden Lom (1960) (Nytt oppl. 2008)
• Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
• Olaf Øyslebø: Hamsun gjennom stilen : en studie i kunstnerisk utvikling (1964)
• Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969)
• Gregory Nybø: Knut Hamsuns Mysterier (1969)
• Martin Nag: Hamsun i russisk åndsliv (1969)
• Rolf Nyboe Nettum: Konflikt og visjon: hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890–1912 (1970)
• Allen Simpson: Knut Hamsuns Landstrykere (1973)
• Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978)
• Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erkæringen om Knut Hamsun (1978)
• Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun (1979)
• Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988)
• Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998)
• Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001)
• Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002)
• Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002)
• Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004)
• Anine Kierulf og Cato Schiøtz: "Høyesterett og Knut Hamsun" (2004)
• Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004)
• Karl Erik Harr: Hamsuns Nordland (2004)
• Ståle Dingstad (red.): Den litterære Hamsun (2005)
• Sigrid Combüchen: Livsklättraren (2006)
• Hans-Ivar Kristiansen: 3 fortellinger og 4 frekke forfattere (2007)

Eksterne lenker

Wikiquote: Knut Hamsun – sitater (en) Category:Knut Hamsun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Hamsun 2009 (jubileumsside på Nasjonalbiblioteket)
• Knut Hamsun Online (dansk)
• Biografi fra Utenriksdepartementet (engelsk)
• Nobelstiftelsen om Hamsun (engelsk)
• Biografi (engelsk)
• NRK: Lydfiler med Knut Hamsun
• Knut Hamsun i NRK Forfatter
• Knut Hamsun i Dagbladet Forfatter
• Knut Hamsun i Aftenposten Alex
• Les Pan i Nasjonalbiblioteket
• Les Benoni i Nasjonalbiblioteket
• Les Rosa
• NRK P2, Språkteigen, 22. februar 2009: Hamsun-spesial