Lockheed Constellation

Constellation
	L-1049 Super Constellation, det mest solgte i Constellation-serien.
	Informasjon
Rolle	Airliner
Produsent	Lockheed
Designet av	Clarence "Kelly" Johnson; Hall Hibbard
Første flyvning	9. januar 1943
Introdusert	1943 hos USAAF; 1945 hos TWA
Utfaset	1967, sivil tjeneste ; 1978, militært
Brukt av	Trans World Airlines
Produsert	1943-1958
Antall produsert	856
Videreutviklet til	EC-121 Warning Star

Lockheed Constellation («Connie») var et firemotors, propelldrevet langdistanse-passasjerfly som ble bygget hos Lockheed mellom 1943 og 1958 ved fabrikkene i Burbank, California, USA. Til sammen 856 fly ble bygget i fire hovedversjoner, alle lett kjennelig på de tre sideror og en elegant, delfinlignende kropp. Flyet ble tatt i bruk av flere av de største flyselskapene og også brukt av det amerikanske flyvåpen. Det ble brukt under Luftbroen til Berlin og som presidentfly for Dwight D. Eisenhower. Som de samtidige Douglas DC-6 og DC7 ble Constellation-flyene fra slutten av 1950-årene av etter hvert utkonkurrert av jetpassasjerflyene.

Konstruksjon og utvikling

Excalibur: forløperen til Constellation

Siden 1937 hadde Lockheed arbeidet med utviklingen av en modell kalt L-044 Excalibur, et firemotors fly med trykkabin. L-044 kom ikke lenger enn til tegnebrettet, for i 1939 anmodet Trans World Airlines (TWA) om et transkontinentalt passasjerfly for 40 passasjerer og med en rekkevidde på 5 630 km – godt over den maksimale kapasiteten til Excalibur. TWAs krav førte til utviklingen av L-049 Constellation

Flyvåpenets **C-69** prototyp var basert på den opprinnelige L049-design.

Vingene til Constellation var i realiteten de samme som på P-38 Lightning, bare forstørret. Den lett kjennelige halen med tre ror bidro til at at flyets totale høyde ikke var større enn at flyet kunne komme gjennom i datidens hangardører.

Ved utbruddet av andre verdenskrig ble de fly som TWA hadde plassert ordre på rekvirert til flyvåpenet. Flyene ble ferdigstilt under betegnelsen C-69 som militært transportfly for United States Army Air Forces. Ved krigens slutt kansellerte det militære alle bestillinger, og de fly som var på produksjonlinjen ble nå fullført som sivile leveranser. TWA fikk sin første maskin 1. oktober 1945. Den første transatlantiske prøvetur startet fra Washington, DC den 3. desember 1945, med ankomst Paris neste dag via Gander og Shannon.

Flytypen i bruk

Trans World Airlines startet sine første, etterkrigs, interkontinentale flyvninger den 6. februar 1946 på strekningen New York-Paris med Constellation. Den 17. juni, 1947 startet Pan American World Airways den første og eneste regulære rute jorden rundt med sin L-749 «Clipper America». Den legendariske Pan Am PA 001 holdt det gående i 50 år.

Som et av de første fly med trykkabin bidro Constellation til å fremme overkommelige billettpriser og komfortabel reise for det store publikum. Noen av de mest kjente operatører var TWA, Eastern Air Lines, Pan American World Airways, Air France, BOAC, KLM, Qantas, Lufthansa, Iberia Airlines, Panair do Brasil, TAP Portugal, Trans-Canada Airlines (senere kjent som Air Canada), Aer Lingus og VARIG. Pakistan International Airlines var det første selskap på det asiatiske kontinent som tok Super Constellation i bruk.

Rekorder

Elegant og kraftig som den var, satte Constellation en serie med rekorder. Den 17. april fløy den andre prototypen, med Howard Hughes og TWAs president Jack Frye i cockpit fra Burbank, California til Washington D.C. på 6 timer og 57 minutter (dvs. 4 260 km i en fart på 611 km/t). På returen landet flyet på Wright Field for å gi Orville Wright sin siste flytur, over 40 år etter hans første, historiske flyvning. Orville kommenterte at vingespennet på en Constellation var lenger enn hans første flyvning.

Den 29. september 1957, gjennomførte en L-1649A Starliner turen fra Los Angeles til London på 18 timer og 32 minutter. Den lengste non-stop passasjerflyvning ble gjennomført med en L-1649A og varte nesten et døgn; 23 timer og 19 minutter, under TWAs åpningstur fra London til San Francisco den 1-2. oktober 1957

Flytypen i jetalderen

Ved innføringen av jetpassasjerflyene – først de Havilland Comet, men særlig Boeing 707, Douglas DC-8 og Convair 880 – ble de propelldrevne Constellations avleggs. Først og fremst var jetflyene raskere og kunne fly høyere. I 1958 kom også jetfly som tok vesentlig flere passasjerer.
De første rutene som ble tapt til fordel for jetfly var de lange oversjøiske rutene, men Constellations fortsatte å fly innenriks i USA. De ble brukt på de transkontinentale og andre lange ruter frem til 1967. Etter den tid var Constellation i bruk som rene fraktfly i mange år. Constellation ble også i årene frem til 1978 brukt av Eastern Airlines som kortdistansefly på de populære rutene mellom New York, Washington og Boston.

Med slutten på produksjonen av Constellation valgte Lockheed ikke å satse på utviklingen av første generasjons jetfly. I stedet valgte selskapet å holde seg til det lukrative militære markedet.

Etter produksjon av Lockheed L-188 Electra turboprop bygget ikke Lockheed store, sivile passasjerfly før L-1011 Tristar som kom i 1972, og som ble en kommersiel fiasko. Etter dette forlot Lockheed det sivile marked for store passasjerfly for godt i 1983.

Nøkkeldatoer

Juni 1939 -Tegninger og planleggning
Mai 1943 – Arbeidene begynner på modell L-049
9. januar 1943 – Første flyvning
19. oktober, 1946 – Første flyvning med modell L-649. 22 ble bygget i 1946–51.
18. april 1947 – Første produksjon modell L-749. 119 ble bygget i 1947–51.
13. oktober 1950 – Første flyvning med Lockheed L-1049 Super Constellation. 259 passasjerfly og 320 militærfly ble bygget i 1951–58
1. september 1954 – Første flyvning med Lockheed L-1249 Super Constellation, (turboprop). 4 ble bygget i 1954–55.
11. oktober 1956 – Første flyvning med L-1649, Starliner. 44 ble bygget i 1956–58.

Varianter

Constellation ble bygget i både sivile og militære versjoner. Den opprinnelige militære versjonen fikk betegnelsen L-049; . Etter andre verdenskrigs slutt ble militære fly under bygging fullført som sivile under betegnelsen L-049 Constellations. Den første sivile som ble bygget var den kraftigere L-649, etterfulgt av L-1049 Super Constellation og L-1649 Starliner. Militære varianter omfattetC-69 og C-121 for Army Air Forces/Air Force og R7O R7V-1 WV-1 (L-1049G) WV-2 (L-1049H) samt flere varianter EC-121 for US Navy

Museums- og veteranfly

Et stort antall Constellations er bevart i museer både i og utenfor USA. De fleste av disse er omtalt på nettsider som finnes under Eksterne lenker

President Dwight D. Eisenhowers fly Columbine III, er utstilt ved National Museum of the United States Air Force at Wright-Patterson Air Force Base nær Dayton, Ohio.
En L-1049H Connie brukt under innspillingen av filmen om Howard Huges, The Aviator, Opptrer tidvis på flystevner

Spesifikasjoner

- (L-1049G Super Constellation)

Dimensjoner

Besetning = 5 (+ varierende kabinbesetning.
Passasjerer = typisk innredning 62-95 passasjerer (max 109)
Lengde = 35,42 m
Vingespenn = 38,47 m.
Høyde|height = 7,54 m.
Vingeflate = 153,7 m²
Vekt, tom = - 36 150 kg
Normal last = 29 620 kg.
Max avgangsvekt = 62 370 kg.

Ytelser

Motorer = 4 x Wright R-3350-DA3 Turbo
- hver på 3 250 hk
Max fart = 610 km/t
Marsjfart = 570 km/t.
Marsjhøyde = 6 890 m
Rekkevidde = 8 700 km
Stigningsevne = 8,23 m/s

Tilsvarende fly

Eksterne lenker

(en) Lockheed Constellation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lockheed Constellation – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Mer om flytypen
Museums og veteranfly
En serie med interiør- og eksteriør nærbilder Arkivert 9. januar 2008 hos Wayback Machine.