Batyskaf
En batyskaf er en ubåtliknende, selvgående dypvannsfarkost som består av en kabin tilsvarende en batysfære, festet under en tank som skal sørge for oppdrift. De første forsøkene med batyskafer ble gjort allerede før andre verdenskrig av en sveitsisk fysikkprofessor, Auguste Piccard, som også konstruerte ordet batyskaf av de greske ordene βαθύς (bathys), «dyp» og σκάφος (skaphos), «skip».
Konstruksjon
[rediger | rediger kilde]Kabinen mannskapet sitter i er en av de to hovedkomponentene i en batyskaf. Den er kuleformet for å stå imot trykket, og med en godstykkelse på mellom 9 og 14 cm, ofte laget i stål. Den er også utstyrt med ett eller flere vinduer som mannskapet kan observere havet utenfor gjennom, en adkomstluke og gjennomføringer for elektriske ledninger til motorer, instrumenter osv.
Tanken, eller flottøren som batyskafens kabin er festet i, er den andre hovedkomponenten. Den er som regel fylt med en væske, ofte bensin, som er lettere enn vann og ikke lar seg komprimere i noen særlig stor grad, men kan også være et skummateriale som i Alvin og andre liknende farkoster. Det er også foreslått å bruke litium, som er lettere enn bensin, og ikke lar seg komprimere. Det er likevel ikke kjent noen tilfeller hvor litium er brukt til oppdrift, hovedsakelig fordi det er ekstremt reaktivt, og selvantenner i kontakt med vann, men også på grunn av den relativt høye prisen.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]_01.jpg)
Allerede før annen verdenskrig var den sveitsiske fysikkprofessoren Auguste Piccard i gang med å utvikle en ubåt for store dyp. Innretningen ble kalt «Bathyscaphe» (dybdefartøy, egtl:Dybdeskål på gresk). Etter krigen fikk han med seg både det franske havforskningsinstituttet og den franske marinen, slik at fartøyet ble bygget og etterhvert prøvd ut. Bathyskafen fikk navnet «FNRS-2» og ble bygget i Belgia. Den besto av et nokså firkantet skrog som inneholdt oppdriftstanker og synkevekter og en kuleformet, støpt stålkabin for mannskapet. Godstykkelse: tre og en halv tomme. Observasjonsrutene var i lusitt – den til da sterkeste klarplasten. Oppdriften ble besørget av lettbensin som veide ca. halvparten av det vann gjorde og ikke lot seg komprimere i nevneverdig grad. Framdriften var ved elektromotorer. Dybderekkevidden var beregnet til om lag 25 ganger det en kunne ta ned en normal ubåt uten å få problemer. Vekten besto av jernblokker som skulle kunne løses ut når en ville opp. I tillegg ble der hengt en 150 kg kjøl ned fra skroget. Denne ville letne når en møtte bunnen og gi en «myk landing». I tilfelle møte med farlige sjøuhyrer, hadde en fått laget en fjærdrevet harpunkanon. Spissen var fylt med gift, og kabelen skulle gi elektriske støt. Kanonen ble skadet under sjøsettingen, men det ble heller ikke behov for den. Farkosten ble utprøvd i Atlanterhavet utenfor Kapp Verdeøyene 26. november 1948 og var nede på 3 150 meters dybde noen dager senere. Måten å håndtere den fra sjø til skip laget så mye problemer, at oppdriftsskroget ble svært bulket, og ikke lot seg bruke mere.
Batyskaf nr. to ble døpt «Trieste» og brukt til diverse dykkeoppdrag i Italiensk regi fram til 1958, da den ble kjøpt av den amerikanske marine. I amerikansk regi dykket den i 1960 til hele 10 912 meter, i Marianergropen utenfor Filippinene, i en ekspedisjon ledet av Piccards sønn Jacques Piccard. Franskmennene kom litt sent i gang med sin utgave som var litt annerledes konstruert, og måtte nøye seg med nest dypest.
Den mest anvendelige av de franske viste seg å være en mindre farkost, «Nautile». Den har vært brukt til flere formål som leting på havbunnen, opptak av prøver fra dypet, målinger m.m. I alt har den logget over 1500 dykk. «Nautile» befinner seg i dag på utstilling i Cherbourg.
Den amerikanske marine fikk bygd en videreføring som i praksis er mere manøvrerbar og utstyrt med et skumstoff til oppdrift. Alvin har logget flerfoldige tokt, og var den farkosten som ble brukt til dokumentasjon av tilstanden til «Titanic». Den er stadig forbedret, men regnes etterhvert for tilnærmet utrangert. Neste generasjon antas ferdigtestet omkring 2011 – 2012.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ [1] Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.Dives of the Bathyscaph Trieste, 1958-1963: Transcriptions of sixty-one dictabelt recordings in the Robert Sinclair Dietz Papers, 1905-1994