Finkefamilien
| Finkefamilien | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Bokfink (Fringilla coelebs)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Fringillidae Vigors, 1825 | |||
| Populærnavn | |||
| finkefamilien finker | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Overfamilie | Passeroidea | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 227 | ||
| Habitat: | variert | ||
| Utbredelse: | tilnærmet kosmopolitisk, unntatt Antarktis og områder med ekstrem tropisk regnskog, samt øyer som Madagaskar, Ny-Guinea, Australia, New Zealand og flere mindre øyer | ||
| Inndelt i | |||
Finkefamilien (Fringillidae) er en gruppe sangfugler i ordenen spurvefugler (Passeriformes). Familien sorterer i overfamilien Passeroidea og omfatter 227 arter (508 taxa) fordelt i 49 slekter og tre underfamilier, hvorav én av med fem tribus.[1] Minst 28 av artene er ifølge IUCNs rødliste truet av utryddelse, i en eller annen grad.[2]
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde].jpg)
Artene i finkefamilien er små til mellomstore og blir omkring 9–25 cm lange. Fuglene karakteriseres i hovedsak av et kraftig, kort og ofte kont nebb. Én gruppe, med sterkt begrenset utbredelse, utviser imidlertid stor variasjon i utformingen av nebbet. De fleste eter i hovedsak frø, knopper, skudd, bær og frukt, men noen er også spesialiserte nektaretere med lange krummede nebb. I hekketiden eter noen arter dessuten insekter og leddyr for å dekke inn behovet for proteiner. Andre igjen må regnes som altetere.[2]
Utbredelse og habitat
[rediger | rediger kilde]Familien har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, unntatt i Antarktis og områder med ekstrem tropisk regnskog, samt på store øyer som Madagaskar, Ny-Guinea, Australia, New Zealand og mange mindre øyer (spesielt i Oseania). Hawaiiøyene er imidlertid besatt av en stor og svært variert gruppe.[2]
Som hovedsakelig frøetere er finker flest tilpasset habitater med tildels store sesongvise endringer, de fleste i den tempererte sonen. Dette er typisk habitater som gir lokalt overskudd på mat til ulike tider gjennom året. Finkene er evolusjonært utrustet det å forflytte seg rundt etter denne tilgangen på mat, selv om på langt nær alle lever i den tempererte sonen.[2]
Atferd
[rediger | rediger kilde]Finker blir stort sett regnet som standfugler, men artene gjør korte trekk etter mat gjennom sesongene. Et unntak er rosenfink (Carpodacus erythrinus), som er en regulær trekkfugl. I Norge ankommer den (nominatformen) hekkeområdene i slutten av mai og trekker sørover igjen i august, men dette kan variere noen fra sted til sted.[2]
Finker har en undulerende (bølgende) flukt når de flyr. De slår noen vingeslag på opptur og lukker vingene til kroppen i en kort, stup-lignende nedtur. På bakken hopper alle finker, men medlemmene i slektene Fringilla (sanne finker) og Leucosticte (fjellfinker) har dessuten evnen til både å spankulere og løpe. Det gjør blant annet næringsopptak fra bakken mer effektivt enn for de andre artene i familien, som er mer sjeldent å se på bakken. Finker hviler gjerne sammen i større grupper, men i hekketiden hviler fuglene solitært, parvis eller i mindre grupper. Fuglene samler seg til et slags rituale en times tid før mørket legger seg, før de roer ned for natten på greier i trekronene. ved morgengry bryter fuglene opp i mindre grupper og flyr til de områder der næringsopptaket pågår.[2]
Finker er stort sett monogame, i det minste i hver hekkesesong, men hekkestrategien varierer betydelig mellom de ulike grenene i denne familien. Fringilla er for eksempel mye mer territoriale enn andre finker, og de oppfostrer avkommet i større grad på små virvelløse dyr enn andre. Det gjør at disse artene i større grad må tilpasse hekking til tilgangen på mat, noe som gjør hekketiden mer komprimert. Noen andre arter har lignende behov med tilsvarende resultat. Dessuten påvirker naturlig nok den årlige frøproduksjonen i den boreale skogen mange av artene. Stillitsfinker (Carduelinae) er mindre territoriale og forsvarer i hovedsak bare området rundt redet. Disse artene kan derfor hekke i tettere konsentrasjoner, selv om det for noen arter (for eksempel Carpodacus) gjelder noen unntak fra hovedreglen. Hos et fåtall arter hender det også at hannen oppvarter mer enn én hunn, for eksempel grønnfink (Chloris chloris) og gulstillits (Spinus tristis).[2]
Systematikk
[rediger | rediger kilde]Finkefamilien inkluderer nå også den tidligere hawaiifinkfamilien (Drepanididae), som er lagt til under tribuset Drepanidini (hawaiifinker) i underfamilien Carduelinae (stillitsfinker).[2] Noen av disse artene er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet og flere kan faktisk alt være utryddet.
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[3] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Passerida
- Passeroidea
- Fringillidae, finkefamilien
- Fringillinae, (sanne finker)
- Euphoniinae, (neotropisfinker eller neotropiske finker)
- Carduelinae, (stillitsfinker)
- Coccothraustini (kjernebitere)
- Drepanidini, (hawaiifinker)
- Carpodacini
- Carpodacus, rosenfinker
- Pyrrhulini, (dompaper og nære slektninger)
- Pinicola, konglebit
- Pyrrhula, dompaper
- Rhodopechys
- Bucanetes
- Agraphospiza
- Callacanthis
- Pyrrhoplectes
- Procarduelis
- Leucosticte, fjellfinker
- Carduelini, (stillitser og nære slektninger)
- Haemorhous
- Rhodospiza
- Rhynchostruthus
- Chloris
- Linurgus
- Crithagra
- Linaria
- Acanthis
- Loxia, korsnebber
- Chrysocorythus
- Carduelis, stillitser
- Serinus, (irisker)
- Spinus
- Fringillidae, finkefamilien
- Passeroidea
- Passerida
- Passeri, sangfugler
Artsliste
[rediger | rediger kilde]Listen under er på ingen måte fullstendig, men viser noen kjente arter.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Finches, Euphonias, and Allies (Fringillidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.fringi1.01
- ^ a b c d e f g h i Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) finkefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) finkefamilien i Encyclopedia of Life
- (en) finkefamilien i Global Biodiversity Information Facility
- (no) finkefamilien hos Artsdatabanken
- (sv) finkefamilien hos Dyntaxa
- (en) finkefamilien hos Fauna Europaea
- (en) finkefamilien hos Fossilworks
- (en) finkefamilien hos ITIS
- (en) finkefamilien hos NCBI
- (en) Kategori:Fringillidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Fringillidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
