(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Konstantin I av Skottland – Wikipedia Hopp til innhold

Konstantin I av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konstantin
Konge av Piktland
Fødtca. 836[1]Rediger på Wikidata
Død877[1]Rediger på Wikidata
Atholl?
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
FarKenneth I av Skottland
SøskenAedh av Skottland
Máel Muire ingen Cináeda
BarnDonald II
GravlagtIona
Annet navnCausantín mac Cináeda, anakronistisk framstilling
Regjeringstid863–877
Signatur
Konstantin I av Skottlands signatur
Våpenskjold
Konstantin I av Skottlands våpenskjold
Konstantin I av Skottland på Commons

Causantín mac Cináeda (moderne gælisk: Còiseam mac Choinnich; død 877) var konge av pikterne. Han er også kjent som Konstantin I i moderne kongelister for skotske konger, men samtidens kilder beskrev Causantín kun som en piktisk konge. Som sønn av Cináed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin), etterfulgte han sin onkel Domnall mac Ailpín (Donald I) som konge i Piktland ved dennes død den 13. april 862. Det er sannsynlig at under Causantíns styre var det økte angrep fra norrøne vikinger som var basert i Irland, Northumbria og nordlige Britannia. Causantín døde i kamp mot en slik invasjon.

Kildene

[rediger | rediger kilde]

Svært få nedtegnelser fra hendelser i nordlige Britannia på 800-tallet har blitt bevart. De fremste kildene for perioden er Krønike om kongene av Alba, en liste med konger fra Cináed mac Ailpín (død 858) til Cináed mac Maíl Coluim (død 995). Listen er blitt bevart i Poppelton-manuskriptene, en samling fra 1200-tallet. Opprinnelig var det kun en enkel liste med konger og lengden av deres styre, men andre detaljer fra Poppelton-manuskriptene har blitt lagt til fra 900-tallet og framover.[2] I tillegg til dette har også senere kongelister blitt bevart.[3] De eldste genealogiske opptegnelser av etterkommerne til Cináed mac Ailpín kan være datert fra slutten av 900-tallet, men deres verdi ligger mer i deres kontekst, og informasjon de gir om interessene til de som de satte sammen listene for, enn for de upålitelige påstandene som de inneholder.[4] De piktiske kongelister ble opprinnelig avsluttet med denne Causantín, som var regnet som den sjuende og den siste konge av pikterne.[5]

For den narrative historien er de fremste kildene Den angelsaksiske krønike og de irske annaler. Mens de norrøne sagaene beskriver hendelser på 800-tallets Britannia, er deres verdi som kilder for historisk fortellinger framfor som dokumenter for samfunnshistorie omdiskutert.[6] Om kildene for nordøstlige Britannia, landområdene til kongeriket Northumbria og tidligere Piktland, er begrenset og senere, er de for områdene ved Irskesjøen og kysten mot Atlanterhavet, de moderne regionene av nordvestlige England og hele nordlige og vestlige Skottland, i stor grad ikke-eksisterende. Arkeologi og studiet av stedsnavn (toponymi) er således av stor betydning.[7]

Språk og navn

[rediger | rediger kilde]

Et århundre før Causantín ble født skrev den angelsaksiske munken Beda at det var fem språk i Britannia: Latin, fellesspråket for kirken; angelsaksisk, språket til de germanske stammene i England; irsk, snakket i de vestlige kystområdene av Britannia og i Irland; brytonisk, opprinnelsen til walisisk, snakket i store deler av vestlige Britannia; og piktisk, snakket i nordlige Britannia, i det nordligste området av dagens Skottland.[8] Ved 800-tallet hadde et sjette språk kommet til, norrønt, med nordboerne.

Vikinger; Amlaíb og Ímar

[rediger | rediger kilde]

Vikingaktiviteten i nordlige Britannia synes å ha nådd en topp i løpet av Causantíns styre. Vikinghærene ble ledet av en liten gruppe av menn som kan ha vært slektninger. Blant de som ble notert i de irske annaler, Krønike om kongene av Alba, og Den angelsaksiske krønike er Ívarr, Ímar i irske kilder, som var aktive fra East Anglia til Irland; Halvdan, Albdann i irske kilder, Healfdene i angelsaksiske; og Óláfr (Olav), Amlaíb i irske kilder. Foruten disse lederne var det et antall andre krigerhøvdinger av norrøn herkomst som opptrer i de bevarte nedtegnelsene.[9]

Den norrøne aktiviteten i Britannia økte i 865 da den store hedenske hæren, som angelsakserne kalte den, antagelig en del av de danske styrker som hadde vært aktive i Frankerriket, gikk i land i East Anglia.[10] Det påfølgende året, etter å ha presset tributt fra kong Edmund av East Anglia, dro danene nordover, tok York sommeren 866, den fremste byen i Northumbria.[11] De slo tilbake et angrep på York fra to rivaler av kongesetet i Northumbria ved Osberht og Ælla, som la til side sine motsetninger i møtet av en felles fiende, men begge ble drept i angrepet, antagelig den 21. mars 867. Danene installerte deretter en egen klientkonge av Northumbria, Ecgberht.[12] Danenes neste mål var Mercia, men kong Burgred, støttet av sin svoger Æthelred av Wessex, klarte å slå dem tilbake.

Mens kongdømmene East Anglia, Mercia og Northumbria var under angrep, var det andre vikinghærer som var aktive helt nord. Amlaíb og Auisle (Ásl eller Auðgísl; Atle?), sistnevnte ble i den ikke samtidige Irlands fragmentariske annaler identifisert som hans bror,[13] angrep Fortriu i 866 og tok gisler og tributt. Historikerne er usikre på om de deretter vendte tilbake til i Irland i 866, 867 eller selv i 869.[14] Irlands fragmentariske annaler, en senere kilde av usikker pålitelighet, hevdet at Auisle ble drept av Amlaíb i 867 i en strid over Amlaíbs hustru, datteren av en Cináed. Det er uklart om dette, om det er riktig, kan identifiseres som en datter av Cináed mac Ailpín, og således en søster av Causantín, eller, som kanskje synes mer rimelig, en datter av Cináed mac Conaing, småkonge av Brega i Irland.[15] Mens Amlaíb og Auisle herjet i Piktland kan Ulster-annalene fortelle at Áed Findliath, overkonge av Irland, tok fordel av deres fravær til å ødelegge longphort, havnene med vikingskip, langs den nordlige kysten av Irland.[16] Det er kjent at Áed Findliath ble gift med Causantíns søster Máel Muire. Hun ble senere gift med Áeds etterfølger Flann Sinna. Hennes død er nedtegnet i 913.[17]

I 870 angrep Amlaíb og Ívarr den britonske festningen på Dumbarton Rock, hvor elven Leven møter elven Clyde, sentrum for kongeriket Alt Clut, et rike sørvest for Piktland. Beleiringen varte i fire måneder før festningen ble erobret. Den norrøne hæren reiste tilbake til Irland i 871 med mange fanger, «anglere, britonere, og piktere». Arkeologiske spor antyder at Dumbarton Rock ble i stor grad forlatt etter denne tiden og Govan erstattet det som sentrum for kongeriket Alt Clut, som siden ble kalt for Strathclyde.[18] Blant de som ble fraktet vekk var kong Artgal av Alt Clut, og som ble drept «på tilskyndelse» av Causantín, sønn av Cináed, to år senere. Artgals sønn og etterfølger Run ble gift med en søster av Causantín.[19]

Amlaíb forsvinner fra de irske annaler etter han vendte tilbake til Irland i 871. I henhold til Krønike om kongene av Alba ble han drept av Causantín etter å ha seilt tilbake til Piktland i 871 eller 872 for å presse mer tributt.[20] Hans allierte Ívarr døde i 873.[21]

De siste dager til det piktiske kongerike

[rediger | rediger kilde]

I 875 rapporterte Ulster-annalene igjen en norrøn hær i Piktland. Et slag, utkjempet i nærheten av Dollar, ble et tungt nederlag for pikterne. Annalene sier at det resulterte i «en stor massakre av pikterne». I 877, kort tid etter byggingen av ny kirke for culdees (irsk: Céli Dé) (en asketisk-religiøs bevegelse) ved St Andrews, ble Causantín tatt til fange og henrettet etter å ha forsvart seg mot norrøne angripere.[22]

Det er ingen tvil om at Causantín, men det er uklart hvor. En del historikere tror at han ble halshogd på stranden i Fife som følge av et slag ved Fife Ness, i nærheten av Crail. Historikeren William Forbes Skene i sin tolkning av kildene plasserte Causantíns død ved Inverdovat (ved Newport-on-Tay i Fife), noe som synes å være i overensstemmelse med Bercháns profeti. Redegjørelsen i Melrose-krønikene navngir stedet som «Black Cave» (Den svarte grotte), mens John av Fordun kaller den for «Black Den» (Den svarte borg). Causantín ble gravlagt på Iona.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 101328061X, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 87–93; Dumville, «Chronicle of the Kings of Alba».
  3. ^ Anderson, Kings and Kingship, reproduserer disse listene og diskuterer deres opprinnelse, ytterligere diskutert av Broun, Irish origins.
  4. ^ Broun, Irish Identity, s. 133–164; Woolf, Pictland to Alba, s. 220–221.
  5. ^ Broun, Irish Identity, s. 168–169; Anderson, Kings and Kingship, s. 78
  6. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 277–285; Ó Corrain, «Vikings in Scotland and Ireland»
  7. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 12.
  8. ^ The Ecclesiastical History of the English People by The Venerable Bede, Irish History Links
  9. ^ Downham, Smyth, Woolf.
  10. ^ «Den store hær 865-878», Danmarkshistorien.dk
  11. ^ Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350-1100. Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5, s. 178–179
  12. ^ Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350-1100, s. 179
  13. ^ Auisle er omtalt tre ganger i samtidige annaler; den første, datert 863, angrep Brega, et lite rike nord for Dublin; andre, datert 866, Auisle og Amlaíb angrep Piktland, hvor de tok mange fanger; og siste, datert 867, nedtegnet Auisle som drept av en slektning.
  14. ^ Downham, O Corrain, Smyth, Woolf, AUえーゆー 866.1.
  15. ^ Downham, FAA.
  16. ^ Ulster-annalene (AUえーゆー) 866.4; de norrøne basene er referert til som «Longportu Gall».
  17. ^ Woolf, AUえーゆー 913.1, Byrne, s. 857
  18. ^ AUえーゆー 870.6, AUえーゆー 871.2, Woolf, Downham, Smyth.
  19. ^ AUえーゆー 872.5, Smyth, Woolf.
  20. ^ Woolf, Downham.
  21. ^ Woolf, Downham, AUえーゆー 873.3
  22. ^ Lamont-Brown, Raymond (2006): St Andrews: City by the Northern Sea, Edinburgh: Berlinn, s. 9.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primær litteratur
Sekundær litteratur
  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D. 500 to 1286, bind I, 2. utg., Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8
  • Anderson, Alan Orr (1908): Scottish Annals from English Chroniclers A.D. 500 to 1286, London: D. Nutt
  • Anderson, Marjorie Ogilvie (1980): Kings and Kingship in Early Scotland, 2. utg., Edinburgh: Scottish Academic Press, ISBN 0-7011-1604-8
  • Bannerman, John (1999): «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i: Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen: Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, s. 71–94, ISBN 0-567-08682-8
  • Broun, Dauvit (1999): «Dunkeld and the origins of Scottish Identity» i: Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen: Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, s. 96–111, ISBN 0-567-08682-8
  • Broun, Dauvit (1999): The Irish Identity of the Kingdom of the Scots in the Twelfth and Thirteenth Centuries, Woodbridge: Boydell Press, ISBN 0-85115-375-5
  • Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen (1999): Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, ISBN 0-567-08682-8
  • Costambeys, Marios (2004): «Hálfdan (d. 877)» i: Oxford Dictionary of National Biography.
  • Costambeys, Marios (2004): «Ívarr (d. 873)» i: Oxford Dictionary of National Biography.
  • Crawford, Barbara (1987): Scandinavian Scotland, Studies in the Early History of Britain, Leicester: Leicester University Press, ISBN 0-7185-1282-0
  • Downham, Clare (2007): Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014, Edinburgh: Dunedin, ISBN 978-1-903765-89-0
  • Dumville, David (2000): «The Chronicle of the Kings of Alba» i: Taylor, Simon: Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, s. 73–86, ISBN 1-85182-516-9
  • Duncan, A.A.M. (1978): Scotland: The Making of the Kingdom, The Edinburgh History of Scotland, bind 1, 2. utg., Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-901824-83-6
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1626-8
  • Foster, Sally M. ([1996] 2004): Picts, Gaels and Scots: Early Historic Scotland, London: Batsford, ISBN 0-7134-8874-3
  • Herbert, Máire (2000): «Ri Éirenn, Ri Alban: kingship and identity in the ninth and tenth centuries» i: Taylor, Simon: Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, s. 62–72, ISBN 1-85182-516-9
  • Higham, N. J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100, Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5
  • Hudson, Benjamin (2004): «Óláf the White (fl. 853–871)» i: Oxford Dictionary of National Biography
  • MacQuarrie, Alan (1997): The Saints of Scotland: Essays in Scottish Church History AD 450–1093, Edinburgh: John Donald, ISBN 0-85976-446-X
  • Murphy, Dennis, red. (1896): The Annals of Clonmacnoise, being annals of Ireland from the earliest period to A.D. 1408, Dublin: Royal Society of Antiquaries of Ireland.
  • Ó Corráin, Donnchadh (1997): «Ireland, Wales, Man and the Hebrides» i: Sawyer, Peter: The Oxford Illustrated History of the Vikings, Oxford: Oxford University Press, s. 83–109, ISBN 0-19-285434-8
  • Ó Corráin, Donnchadh (1998): «The Vikings in Scotland and Ireland in the Ninth Century» (PDF) i: Peritia 12, s. 296–339.
  • Sawyer, Peter, red. (1997): The Oxford Illustrated History of the Vikings, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-285434-8
  • Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-0100-7
  • Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, New York: Routledge, ISBN 0-415-92129-5
  • Taylor, Simon, red. (2000): Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, ISBN 1-85182-516-9
  • Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070, The New Edinburgh History of Scotland', bind 2, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 978-0-7486-1234-5
Forgjenger  Konge av Piktland (tradisjonelt konge av Skottland)
862–877 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konstantin_I_av_Skottland&oldid=22630393»