Angelsaksere

Sutton Hoo-hjelmen

Angelsaksere var en gruppe av germanske stammer, anglerne og sakserne fra Angeln (idag Syd-Slesvig) og Sachsen (tilsvarer det nåværende Niedersachsen), hovedsakelig fra nordlige Tyskland, sørlige Danmark og Nederland. Det er fra angelsakserne at den moderne engelske nasjon utviklet seg, blant annet kommer ordet «England» fra «Anglernes land», og angelsakserne tok med seg sitt gammelsaksiske og gammelnedertyske språk, som utviklet seg til dagens engelsk. Med angelsakserne ble det England som i dag eksisterer grunnlagt; monarkiet, språket, lovene og de viktigste institusjonene.

Angelsaksernes historie strekker seg over mer enn 600 år. Den begynner med Romerrikets sammenbrudd på De britiske øyer og ankomsten av angelsaksiske bosettere fra over Nordsjøen på begynnelsen av 400-tallet, og kommer til sin ende med den normanniske erobringen i 1066. Nykommerne, som aldri hadde vært underkastet Romerriket, kom som hedninger med sitt eget språk, sine egne skikker og seremonier, sin byggestil og klesdrakt, sin dikterkunst, og de kremerte eller gravla sine døde med gravgods. Gradvis ble angelsaksisk språk og kultur dominerende, unntatt i utkanten hvor keltisk ble bevart. Legendene som ble nedskrevet senere snakker om en storstilt invasjon og krig, men arkeologi og DNA-analyser støtter ikke oppfattelsen av en form for etnisk utrenskning. Isteden synes det som om flertallet av de innfødte frivillig tilpasset seg et levevis bedre egnet en forlatt romersk utpost.

Alfred av England, den eneste engelske konge som er blitt karakterisert som «Den store» av engelske historikere, var den som forente de angelsaksiske kongedømmene mot den felles fiende vikingene, og således la grunnlaget for et forent England som en nasjon. Han fremmet engelsk (angelsaksisk) som et lærd språk og var også den første engelske monark som skrev en bok. Den andre var Henrik VIII rundt seks århundrer senere. Den første engelske konge som ble kronet som «konge av England» var Edgar med tilnavnet «Den fredsommelige», selv om kroningen ble utsatt i fjorten år før det faktisk skjedde.

Etymologi

Rekonstruksjon av høytstående angelsakser utfra gravfunn fra skipsgraven Sutton Hoo.

Begrepet «angelsakser» i henhold til ulike skriftlige kilder går i hovedsak tilbake til kong Alfred den stores tid som synes å ha hyppig benyttet tittelen rex Anglorum Saxonum eller rex Angul-Saxonum («konge av de engelske saksere»). Opphavet til dette er ikke klart, men man mener at det kan stamme fra sammenslåingen av forskjellige kongedømmer i England under Alfred i 886.

Det synes som den germanske innvandringen først ble kalt for saksere og senere til anglere, og i året 601 refererte paven til Æthelbert av Kent som Rex Anglorum («konge av anglerne»). Etter hvert som tiden gikk ble de ulike germanske stammene gradvis forent inntil de sluttet å referere hverandre og seg selv ved deres individuelle opprinnelse og ble enten angelsaksere eller engelske. Begrepet angelsaksere ble ikke vanlig før på 700-tallet, allerede et århundre før Alfred den store, da folk på kontinentet begynte å bruke det for å skille mellom befolkningen i Britannia fra sakserne som fortsatte bodde i nordlige Tyskland. Paul diakonen brukte begrepet angelsaksere i et av sine skrifter. Det synes klart at han der ikke tenkte på angelsaksere som én forent gruppe, men på sakserne i England i motsetning til sakserne på kontinentet.

Det angelsaksiske begrepene ænglisc og Angelcynn (engelsk «Angle-kin», norsk «angel-ætt») da de først ble dokumentert hadde de allerede tapt deres opprinnelige mening i å referere til anglerne ved å utelate sakserne, og i deres eldste nedtegnede mening viser til nasjonen av germanske folk som bosatte seg i England og i sørlige Skottland i og etter 400-tallet. De innfødte britiske folkene, som skrev både på latin og walisisk (brytonisk) refererte til disse nye folkene som Saxones eller Saeson – det sistnevnte er fortsatt i bruk den dag i dag i det walisiske ordet for det engelsk folk, og i det tilsvarende skotsk-gæliske ordet det engelske folk, saesonach.

Historie

Den historiske konteksten

Utdypende artikkel: Sub-romersk Britannia

Da den romerske okkupasjonen av England gikk mot slutten, trakk motkeiseren Konstantin III ut de siste romerske troppene fra England for å sette disse opp mot barbarinvasjonene på kontinentet. Tradisjonelt har den endelige avskjeden vært betraktet som fullført ved år 410. Det er indikasjoner på at det romano-britiske samfunnet allerede var i vanskeligheter uten den tryggheten som den romerske hæren ga. Fra sjøsiden, særlig fra piktere fra det som i dag er Skottland, kom det stadig angrep langs østkysten av England.

Arkeologi har vist at det var totalt sammenbrudd i samfunnsstrukturen i overgangen fra 300- til 400-tallet. Det skjedde tilsynelatende brått en dramatisk mangel på nye bygninger, og på nye produserte varer. Mot slutten av 300-tallet hadde det vært en blomstrende keramikkproduksjon med verksteder over hele England med omfattende produksjon og distribusjon. Hele denne industrien synes å ha fått et sammenbrudd i løpet av noen få år. Keramikk er bare én indikasjon på et samfunn tilsynelatende kastet ut i kaos. Britene sendte bud om hjelp til Flavius Aëtius, den romerske hærføreren av det vestlige delen av Romerriket, selv om keiser Honorius allerede hadde sendt brev til de britiske civitas i eller rundt 410 hvor han fortalte at de selv måtte sørge for eget forsvar.

Opprinnelsen til angelsakserne

«Hengest og Horsa går i land i England», en anakronistisk skildring av angelsaksernes ankomst til England. Fra John Haaren: Famous Men of the Middle Ages (1904).

Tiden etter at romerne forlot England er sparsommelig dokumentert og tiden ligger i halvmørke. Den angelsaksiske krønike, som først ble påbegynt på Alfred den stores tid, 200 år etter de viktigste hendelsene, forsøker å gi redegjørelse år for år, men de første årene er gjengitt sparsommelig på detaljer. Krøniken begynner med år 449:

«Hengist og Horsa var invitert av Vortigern, konge av britene, og de kom til Britannia ved et sed som var kalt Ebsfleet; først kom de for å hjelpe britene, men etterpå kjempet de mot dem.»

Etter at romerne avslo å sende hjelp, ansatte de romano-britiske lederne germanere fra kontinentet som leiesoldater, men en gang rundt 442 gjorde disse opprør etter sigende for at de ikke var blitt betalt eller betalt godt nok. De påfølgende årene i Krøniken forteller om at Horsa ble drept, men Hengist vant flere slag, og til sist et kongedømme. Ebsfleet er antagelig et sted ved Sandwich i østlige Kent, og kongedømmet antagelig Kent. Deretter forteller Krøniken om Aelles ankomst og suksess i Sussex og om Cerdic i Wessex. Det er alt; ingenting om stridigheter i andre deler av England.

Benediktinermunken og historikeren Beda den ærverdige (selv angelsakser) gir et utvidet bilde i sitt verk, Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), antatt ferdigstilt på latin i 731. Beda forteller lite om ankomsten til de første germanerne. Han gjentar den samme fortellingen om Hengist og Horsa, men konsentrerer seg deretter om religiøse hendelser. Derimot forteller Beda om hvem nykommerne var, hvor de kom fra og hvor de slo seg ned:

«De kom fra tre av de mektigere nasjonene til germanerne; det er Saxones (sakserne), Angli (anglerne) og Iutae (jydene). Fra jydene kom Cantarii (Kent-folket) og Victuarii som er det folket som holder til på Isle of Wight, og det folket i landet til vestsakserne, som er fortsatt kalt Iutarum natio (Jydenes land), etablert overfor Isle of Wight. Fra Saxones; det er, fra landet som nå er kalt Gammelsaksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Fra Angli; det er, fra det landet som er kalt Angelus, som det er sagt er etterlatt fra den tid til denne, lå mellom landene til Iutae og Saxones, kom østanglerne, mellomanglerne, hele det northumbrianske folket; det er, folket som lever nord for elven Humber, foruten alle andre folk fra Angli.»

Pegwell Bay i Kent (utsyn mot Ramsgate) er det stedet i henhold til tradisjonelt hvor sakserne, ledet av brødrene Hengist og Horsa, gikk i land. Det var også det samme stedet hvor sankt Augustin gikk i land i 597 for å gjeninnføre kristendommen i England.

Beda beskrevet i hovedtrekk nykommerne som bestående av tre germanske hovedstammer:

• Anglerne, som kan ha kommer fra området Angeln i dagens Tyskland, og Beda skrev at hele deres folk kom til Britannia, og etterlot sitt tidligere hjem folketomt. Navnet England, angelsaksisk Engla land eller Ængla land, har sin opprinnelse i navnet på denne stammen.
• Sakserne, fra området mot Nordsjøen i dagens Nederland og fra Niedersachsen i dagens Tyskland.
• Jydene, fra halvøya Jylland i dagens Danmark.

Beda forteller dessuten at folkene i de nordlige kongedømmene (East Anglia, Mercia, Northumbria med flere) var anglere, de i Essex, Sussex og Wessex var nedstammet fra saksere og de i Kent og det sørlige Hampshire var nedstammet fra jyder. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av Angelcyn, og omtalte sitt språk som Englisc, og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i Bernicia i Northumbria. Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex – østsaksere, Wessex – vestsaksere og videre), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige stammer og folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, hadde de to gruppene vokst sammen til en.

Selv om det er liten grunn til å tvile på Bedas tradisjonelle utlegning, er den nok samtidig en forenkling. Den germanske komposisjonen var langt mindre entydig, og utgjorde også frankere og frisere. De første bosetterne holdt seg til egne stammer, dannet kongedømmer og småkongedømmer. De mindre underkastet seg etterhvert de større og mektigere. Ved 800-tallet var landet delt opp i fire kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia og Wessex. Deres språk, som ble angelsaksisk, er hovedsakelig avledet fra vestgermanske dialekter, og i England ble det etter hvert delt inn i fire hoveddialekter: vestsaksisk (Wessex), mercisk (Mercia), nordhumbrisk (Northumbria) og kentisk (Kent). Hva som kulturelt skilte de germanske folkeslagene i England var dog mindre enn hva som forente dem. Forskjellene i den ene dialekten fra den andre var neppe trekk som gikk tilbake til før innvandringens tid. Forskjellene i sosial struktur, sedvane, jordbrukspraksis og språk kan like gjerne ha vært en utvikling som hadde sin årsak i senere samspill mellom region og deres forhold til kontinentet.

Invasjon og bosetning

Utdypende artikkel: Angelsaksisk bosetning i Britannia

Folkeslag i Storbritannia ca. 600 e.Kr.

Den tidligste utviklingen kjennes bare gjennom legender, som blant annet Beda har gjenfortalt. Vortigern, leder for britene som i romernes fravær hadde blitt selvstyrte, skal ha gitt jyden Hengest området Thanet i Kent til odel og eie. Til gjengjeld skulle han støtte britene mot kelterne og andre germanere. Historiene er litt uklare i forhold til hvordan anglerne og sakserne kom med i denne alliansen, men de må ha gjort det på et nokså tidlig tidspunkt. Motstanden skal først ha blitt ledet av Ambrosius Aurelianus, og deretter av kong Arthur. I slaget ved Mons Badonicus skal han ha klart å stoppe invasjonene.

I omkring 590, på et tidspunkt hvor kildene er bedre, var britenes skjebne fortsatt uviss. Den keltiske kongen Urien av Rheged beleiret Lindisfarne, kongeriket Bernicias best befestede sted. Andre keltere hadde seiret i slaget ved Fethanleag (nord for Banbury i Oxfordshire). Urien ble myrdet av en rival, og dermed falt den keltiske offensiven sammen. Angelsakserne, som nå framstår som en mer enhetlig gruppe språklig og kulturelt sett, sikret dermed kontroll over dagens England. Det walisiske navnet på England er Lloegyr, «de tapte landene», noe en del forskere mener kan ha sammenheng med dette keltiske nederlaget.

Erobringsprosessen er gjerne kjent som den saksiske erobring, men dette er et upresist uttrykk. Andre stammer, som anglerne, jydene, frisere og muligens frankere tok del i erobringen. De forskjellige stammene opprettet selvstendige kongedømmer i ulike deler av landet.

Den romersk-britiske befolkningens skjebne er uviss. Gildas den vise skrev at de ble myrdet omtrent til siste mann, kvinne og barn. Moderne historikere mener at de stort sett overlevde, men at svært mange havnet i slaveri eller ble leilendinger under anglere og saksere. På det tidspunkt hvor man får noenlunde sikre kilder står det klart at de opprinnelige britene bare fantes i Cornwall og Wales, og i Strathclyde i dagens Skottland.

Nye teorier om invasjonene

I nyere tid har enkelte historikere påpekt at det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter teorien om en eller flere større invasjoner. De mener derfor at det er snakk om en mer gradvis migrasjon, at anglere, saksere og andre innvandrere gradvis ble blandet med den lokale befolkningen. Studier av språk og genetisk oppbygning har ikke ført til noe gjennombrudd i forskningen, men stadig flere heller mot en gradvis absorbering av innvandrede stammer.

Heptarkiet

Kristningen av angelsakserne begynte i 597 og var i det minste formelt fullført i 686. Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de store kongedømmene. Beda nedtegnet at Æthelbert av Kent var dominerende ved slutten av 500-tallet, men makten synes deretter å ha skiftet nordover til kongedømmene Mercia og Northumbria.

Adalstein av England (895–939) fra illuminert manuskript av Bedas Livet til sankt Cuthbert, ca. 930. Opprinnelig fra Corpus Christi College, Cambridge.

Æthelbert og en del av de senere kongene ble anerkjent av de andre kongene som Bretwalda («hersker av Britannia»). Det såkalte «overhøyheten til Mercia» dominerte 700-tallet, skjønt det var ikke konstant. Æthelbald og Offa, de to mektigste kongene, oppnådde denne høye statusen. Denne perioden har siden blitt beskrevet som heptarkiet (gresk for «syv» + «hersker»), de syv kongedømmene: Northumbria, Mercia, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Wessex som de viktigste rikene. Senere forskning har vist at teoriene om heptarkiet ikke var så entydig som tidligere historikere tolket det som. Begrepet er derfor ikke lenger benyttet i akademisk forskning. Det er mer sannsynlig at makten bølget mellom flere «kongedømmer». Andre politiske betydningsfulle riker i større eller mindre grad var Hwicce, Magonsæte, kongedømmet Lindsey og mellomanglere.

På 700-tallet oppnådde Mercia overherredømme over de andre kongedømmene, men så sent som regimene til Edwy av England og Edgar av England (955–975), var det fortsatt mulig å snakke om adskilte kongedømmer innenfor den engelske befolkningen. Slutten på heptarkiet var en gradvis prosess. Vikingtokt og til sist invasjoner og bosetning fra og med 800-tallet førte til først etableringen av en norrøn enklave i og rundt York, og til sist bosetning over hele nordlige England i hva som kalles Danelagen. De norrøne, dansker fra øst og nordmenn fra vest som oppnådde betydelig fordel fra rivaliseringen mellom de gamle kongedømmene. Behovet for å bli forent mot en felles fiende ble til sist anerkjent, og på den tid da Alfred av Wessex bygde opp en motstand mot de norrøne på slutten av 800-tallet var han også i all vesentlighet lederen for en angelsaksisk nasjon. Påfølgende konger i Wessex, og særlig Adalstein av England, forsterket den engelske forente nasjon inntil de gamle konstituerende kongedømmene ikke lenger var relevante.

Språk

Utdypende artikkel: Gammelengelsk

Angelsaksisk, som også kalles gammelengelsk fordi det er en forløper for moderne engelsk, er språket som ble snakket under Alfred den store og som fortsatte å være fellesspråk i England inntil normannerne tok makten i 1066. Språket finnes også langt før dette. Språket var Bedas morsmål, og han skrev på angelsaksisk og oversatte forskjellige verker til det.

Det angelsaksiske språket var utviklet fra gammelsaksisk og nært beslektet med nedertysk.

Språket ligger nærmere tidlige germanske språk enn mellomengelsk; den største forskjellen er at sistnevnte er betraktelig mer latinisert.

Litteratur

Utdypende artikkel: Angelsaksisk litteratur

Første side av Beowulf

Den angelsaksiske litteraturhistorien dekker perioden fra midten av det 5. århundre til 1066. Man har eksempler på episk diktning, hagiografi, prekener, Bibeloversettelser, lovsamlinger, krøniker, gåter og annet. Omkring 400 manuskripter fra perioden er bevart.

Blant de mest kjente verkene er det episke diktet Beowulf, som har blitt et nasjonalepos i Storbritannia, og Den angelsaksiske krønike som er et meget viktig historisk dokument. Sistnevnte eksisterer i flere manuskripter med innbyrdes forskjeller, noe som er verdifullt i arbeidet med å eliminere feil begått av avskrivere. Den eldste skrevne tekst som er bevart er et dikt med navnet Hymn, fra det 7. århundre; eldre tekster er bare bevart i senere kopier.

Arkitektur

Det finnes få bevarte eksempler på angelsaksisk arkitektur. Minst femti kirker er av angelsaksisk opprinnelse, og mange flere kan være det, men i de fleste tilfeller har senere ombygginger fjernet det meste av den opprinnelige arkitekturen.

Ingen sekulære byggverk er bevart, men det er funnet mange hustufter som gjør det mulig å rekonstruere en del.

Distinkte trekk i angelsaksisk arkitektur er bruk av ujevne tegl og ekstremt tykke vegger. Vinduene var normalt buet øverst, men kunne også være firkantet eller triangulære. I de tidligste kirkene finner man mye gjenbrukt romersk materiale.

Langt de fleste bygningene var av tre, men bare i ett enkelt tilfelle, sognekirken i Greensted-juxta-Ongar, St. Andrew's Church, er de opprinnelige treveggene bevart. Materialet er eikeplanker laget ved at stammen er splittet med øks. Også denne kirken er omgjort; midtpartiet er den opprinnelige angelsaksiske kirken, koret er fra normannisk tid og tårnet i vestenden er av moderne dato, men man får likevel et godt inntrykk av hvordan den opprinnelig var.

Kunst

Angelsaksisk kunst er i liten grad kjent fra perioden før Alfred den store (871–899). Den overlevde en tid etter normannernes invasjon, frem til begynnelsen av det 12. århundre da romansk stil tok over som den rådende stilart. Før Alfreds tid finner man en blandingsstil, kalt hiberno-saksisk kunst, som blander angelsaksiske og keltiske elementer.

De fremste eksemplene på angelsaksisk kunst som er bevart finnes i illuminerte manuskripter. Blant de viktigste er St. Æthelwolds Benedictionale, Leofric-missalet og Harley-psalteret. St. Æthelwolds manuskript blander hiberno-saksisk, karolingisk og bysantinsk stil, mens Harley-psalteret er en etterligning av det karolingiske Utrecht-psalteriet. Harley-psalteret er i en «renere» angelsaksisk stil, kjent som Winchesterstilen.

Utsnitt fra Bayeux-teppet

Et annet svært godt kjent eksempel er Bayeux-teppet. Dette forbindes mest med normannerne, ettersom det viser Wilhelms erobring av England, men kunstnerne var angelsaksere som arbeidet i sin egen tradisjonelle stil. Dette reflekterer også stilen man finner innen malerkunst. Det finnes også noen få bevarte eksempler på fresker, arbeider i elfenben og stein, metallarbeider og emalje.

Religion

Utdypende artikler: Angelsaksisk hedensk mytologi og Angelsaksisk kristendom

Angelsaksernes opprinnelige religion var germansk mytologi, med nær tilknytning til norrøn mytologi. Man finner spor etter deres guder i de engelske navnene på dager, på samme måte som man finner det på norsk:

• Tiw (Tyr), Tuesday (tirsdag)
• Woden (Odin), Wednesday (onsdag)
• Þunor (Tor), Thursday (torsdag)
• Frige (Frøya), Friday (fredag)

Kristendommen ble etablert i England allerede i romersk tid, og angelsakserne kom raskt i kontakt med både romersk og keltisk kristendom. Den første angelsakser som ble erkebiskop av Canterbury var Bertwald, som ble utnevnt i 693. Mange lot seg etter hvert omvende, og i løpet av 8. og 9. århundre ble kristendommen den dominerende og etter hvert den eneste religion blant angelsakserne. Ettersom de skrivekyndige først og fremst var å finne blant munker, ble lite bevart av den gamle religionen, slik at det i dag ikke finnes noe helhetlig bilde av den. Blant de klareste referansene man finner er lover hvor forskjellige hedenske skikker forbys; de beskrives da såpass godt at man kan danne seg et bilde av dem.

Se også

• Heptarkiet
• Bretwalda

Litteratur

• Bede (1990): Ecclesiastical History of the English People, oversatt til engelsk av L. Sherly-Price, Penguin, London
• Campbell, J. et al (1991): The Anglo-Saxons, Penguin, London
• James, E. (2001): Britain in the First Millennium, Arnold, London
• Lapidge, M. et al (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, Blackwell, Oxford
• Myres, J.N.L. (1986): The English Settlements, Clarendon Press, Oxford
• Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford University Press, Oxford
• Whitelock, D. (1955): English Historical Documents c.500–1042, Eyre and Spottiswoode, London
• Krambs, Karsten (March 2015): https://www.academia.edu/19578999/The_origin_-_and_myth_of_Anglo-Saxons_Part_1
• Krambs, Karsten (April 2015): https://www.academia.edu/12112858/The_origin_-_and_myth_of_Anglo-Saxons_Part_2
• Krambs, Karsten (December 2015): https://www.academia.edu/19579327/The_origin_-_and_myth_of_Anglo-Saxons_Part_3

Eksterne lenker

• (en) Anglo-Saxons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Anglo-Saxon Britain ved William Bakken, 16. november 1994
• Anglo-Saxon Kingdoms – Kings of England
• The Anglo-Saxons and the origins of the English people 410 – 865 Arkivert 18. oktober 2010 hos Wayback Machine., tidslinje fra år 410 til 865