Loke

For mannsnavnet, se Loke (navn)

Snaptunsteinen, som antagelig er en samtidig avbildning av Loke fra den tid da åsatroen fortsatt var levende, det sterkeste indisium er den sammensydde munnen. Steinen stammer fra en smie ved Horsens innløp på Jylland hvor den ble brukt til å beskytte blåsebelgen mot varmen.

Loke og Idunns livsepler. Tegning av John Bauer, 1911.

Loke (norrønt: Loki) opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. Loke er en eldre norrøn og særegen guddom som skiller seg ut i både kvalitet og i egenskaper, og er av stor betydning ved at han er knyttet opp til hovedgudene Freya, Tor og Odin. Hans forhold til de andre gudene varierer fra myte til myte: i noen hjelper han dem mens i andre opptrer han som enten tvilsom eller som direkte motstander. Hans mytologiske funksjon er som en luringgud, på engelsk karakterisert som «trickster».

Lokes navn er ennå ikke, til tross for mange forsøk, blitt tilfredsstillende etymologisk forklart. På samme vis som det i forskningen er blitt framsatt flere ulike teorier om Lokes utvikling og opprinnelse, betydningen av den mytologien som omgir ham, den mulige forbindelsen mellom ham og luften eller ilden. Lokes betydning må hovedsakelig bli forstått i en kosmologisk sammenheng som gudenes totale avhengighet av jotnene, det vil si at Loke var en symbolsk representasjon av menneskenes avhengighet av naturens krefter og at disse sto i gjensidig likevekt med hverandre.

Loke og mytologien som omga ham kjennes hovedsakelig fra mytene som er gjengitt i Den eldre Edda og som ble samlet sammen og nedskrevet på 1200-tallet, men mytologien bygger på eldre materiale. I tillegg finnes kilder som Den yngre Edda og Heimskringla, også samlet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason; runedikt fra Norge; fra skaldekvad; samt yngre overleveringer fra nordisk folkeminne. Kilder fra førkristen tid er langt mer usikre. Loke er antagelig avbildet med sammensydd munn på en stein i Snaptun i Danmark, to steinrelieffer i England; Kirkby Stephen-steinen og Gosforthkorset, og tilsvarende, men ingen stedsnavn eller kultsteder kjennes med hans navn.

Lokes slekt

Lokes straff: å bli pint med dryppende gift fra en orm, som hans hustru Sigyn forsøkte å forhindre med en skål. Avbildning på et frimerke fra Færøyene.

Loke er sønn av jotnen Fårbaute («den som slår heftig») og (muligens åsynja) Lauvøy (eller Nål). Clunies Ross mener at hun var æsneætt. Loke er bror av jotnene Byleist og Helblinde. Opphavsmyter knyttes til kulturoverskridelser, og Loke er sammen med jotnekvinnen Angerboda far til de tre største monstrene i den norrøne mytologien: Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Samtlige av de tre har framtredende funksjoner ved Ragnarok og hvor de alle slår i hjel noen av de mektigste gudene. Med hustruen Sigyn er Loke far til sønnene Narve og Vale. Som norrøn luring framviser Loke tilsvarende fleksibilitet i oppvisning av kjønnsoverskridelser (noe også Odin gjør) og blir ved ett tilfelle også gravid som hoppe med hingsten Svadilfare og føder Sleipner, Odins åttebeinte hest.

Etymologi

Etymologien eller navnfortolkningen av «Loke» har ennå ikke blitt løst. Det kan være beslektet med norrøne lúka i betydningen «lukket», muligens ved å peke på Lokes rolle ved Ragnarok.

I ulike kvad i Den eldre Edda (vers 2 av Loketretten, vers 41 av Hyndluljod, og vers 26 av Fjolsvinnsmål), og seksjoner av Den yngre Edda (kapittel 32 av Gylvaginning, vers 8 av Haustlong, og vers 1 av Torsdråpa) er Loke alternativt referert til som Lope (Loptr), noe som er generelt blitt betraktet som avleder fra norrønt som lopt i betydningen «luft» og derfor peker mot en assosiasjon med luften.

I kjenninger opptrer han som «Lauvøys sønn», blant annet i Trymskvadet og Loketretten; og som «Ulvens far», en referanse til ham som far til kaosmonsteret Fenrisulven.

Mytologiske karaktertrekk

«Atter en gang kom en surrende flue flyende inn gjennom vinduet», tegning av Arthur Rackham (1901). I Skaldskaparmål er det beskrevet hvordan Loke i form av en flue forstyrret dvergen Brokk. Forgrunnen dvergens bror Sindre som gjorde hammeren Mjølner.

Loke er jotne ved sin far Fårbaute, men han var samtidig Odins fosterbror.^{[trenger referanse]} Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener at han karakteriserte et bindeledd mellom æsene og jotnenes slekter, og hans funksjon understreket i hvilken grad gudene var avhengig av og ikke kunne eksistere uten jotnenes krefter. Denne tvetydighet understrekes også av hans evner som formskifter. I ulike fortellinger opptrer han blant annet som en hoppe, sel, laks og flue. Lokes bakgrunn rommer derfor en stor del av forklaringen på hans handlinger i mytene, og hvorfor han i noen tilfeller hjelper gudene samtidig som han bærer en stor del av skylden for Ragnarok.

I kildene beskrives han som vakker av utseende, mens samtidig som den mest lumske av gudene. Som mytologisk figur er han psykologisk bortimot like komplisert som Odin, men Loke er ikke entydig ond; i noen av mytene opptrer han som gudenes medhjelper og med hans råd hjelper han dem ut av en plutselig krise; eksempelvis ved Tors brudeferd hvor han redder Tor ut av farlige situasjoner, og i myten om Tjatse greier han å få Idunns livsepler (som ga evig liv) tilbake til Åsgard. Men i andre situasjoner er Loke gudenes hovedmotstander og den som til sist fører til deres fall. Sammen med Tor og Odin er han den av gudene som oftest opptrer i mytene, og det må bety at han har hatt en avgjørende betydning i det mytologiske systemet.

Den australske religionsforsker Margaret Clunies Ross mener at mytene skal forstås i en overordnet kronologisk ramme. I den første tid er han gudenes fortrolige medhjelper mot de destruktive jotnekreftene og redder dem fra adskillige kriser. Etterhvert utvikler han seg til gudenes motstander i takt med hans egen ætt jotnene snytes og blir bedratt av gudene. Derfor får han blinde Hod til å skyte den pil, som var gjort av misteltein ettersom Loke visste at det var det eneste som kunne skade Balder. Slik setter Loke i gang de begivenheter som fører fram til verdens undergang i Ragnarok. Grunnen til at Loke stiller seg i spissen for jotnene ved Ragnarok var hevn for egen ætt. I perioden fram til den endelige undergangen står han bundet fast og blir pint, ikke ulikt sitt eget avkom Fenrisulven.

Luring

Loke slik han blir framstilt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet.

Forskningen av norrøn mytologi har problemer med å sette Loke i bås og karakterisere ham. Han er vanskelig å forstå i hans todelte rolle. Han er blitt beskrevet som «bisarr, burlesk, infam og lumsk». Han er også «intelligent, leken, full av spillopper» og en «ulykkesfugl». Snorre Sturlason har beskrevet ham som blant annet «ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og han bruker list til alle ting.»

Det har vært fremmet at Snorres beskrivelse kan være farget av et kristent sinnelag, noe religionsforskeren Anne Holtsmark har argumentert for, og påpeker at det ordvalg som Snorre benytter stemmer overens med middelalderens beskrivelser av djevelen.

Lettest er det å forstå ham som hverken god eller ond, men som begge deler. Han har en mellomposisjon som luring, noe som er en mytologisk figur som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer ut seg selv; liksom andre luringer fungerer han iblant også som «kulturbringer». Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt. Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet, men vanligvis, om enn utilsiktet, med til sist positive effekter. I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er til stede i mytologier på alle kontinenter og viser stort mangfold og forskjeller.

Loke er kanskje ingen utpreget kulturbringer. Det eneste kulturgodset han har frambrakt er fiskegarnet. Han er heller knyttet til krisesituasjoner – som han løser etter selv ha utløst dem.

Georges Dumézil mente å ha funnet et indoeuropeisk opphav til Loke i Kaukasus hvor helten Syrdon i Nartsagnene ble drept på lignende vis som Balder. Dumézil mente at svikeren i fortellingen personifiserer en karaktertype som med sin raske og impulsive intelligens ledes på avveier.

Strukturalistiske mytetolkere anser at Loke som type er et mellomledd som formidler av motsatte poler i de rådende maktenes verden, gudene og jotnene. Eksempelvis har Jens Peter Schjødt pekt på at Lokes handlinger følger en logisk og kosmisk tidsplan; fra å være gudenes hjelper til å bli stadig mer destruktiv. Han representerer den farligste kraften i den norrøne mytologien: skjebnen, i og med at Ragnarok er spådd og uunngåelig.

Retrospektiv metode har vært benyttet for å se figuren Askeladden i Asbjørnsen og Moes eventyr som et førkristent uttrykk og overlevning, og leser således Askeladden og Loke som varianter av den samme idéen. Bruken av seint kildemateriale og retrospektiv metode er ikke uproblematisk, og mange kultur- og religionshistorikere er skeptiske til at metoden kan brukes til å forstå førkristen kultur.

Balders død

Loke hjelper den blinde Hod med å spenne buen, og forårsaker derved Balders død.

Det gode forholdet som Loke har til gudene sluttet brått da det ble klart at Loke var skyld i Balders død. Balder synes å ha vært en representant for den stabile verdensorden hvor gudene kunne kontrollere kreftene i verden. Begivenhetene omkring drapet er kjent fra flere tekster, blant annet Voluspå, noe som avspeiler en utbredt tradisjon i Norden for betydningen av denne myten.

Historien, som kan sammenfattes fra flere kilder, er i hovedtrekk at Balder drømmer om sin egen død, og Frigg, hans mor, tar deretter alle ting og gjenstander i verden i ed på at de ikke vil skade Balder. Hun glemmer dog mistelteinen. For å feire at Balders tilsynelatende usårbarhet skyter gudene på ham med pil og bue. Den blinde Hod ønsker å være med på leken og Loke i kvinneskikkelse gir ham en pil gjort av misteltein. Pilen treffer Balder og han faller død om. Etter Balders ferd til dødsriket oppsøker Hermod, en annen sønn av Frigg og Odin, Hel for å forsøke å få Balder tilbake. Hel krever at da må alle og alt i verden gråte for Balders død. Ei gammel trollkjerring ved navn Tokk eller Takk (norrønt Þokk, «takk, behag») nekter å sørge over Balder. Gudene forstår at det er Loke i forkledning, fanger ham og tenker ut en passende straff.

Diktet Balders drømmer handler om Odins reise til dødsrike for å spørre ei volve om betydningen av Balders drøm. Odins hensikt er at med volvens kunnskap kan det uavvendelige endres for å få innflytelse på de framtidige begivenheter. Selv om Loke ikke direkte opptrer som figur i diktet mener den svenske litteraturprofessoren Mats Malm at Loke er vesentlig for hele temaet i diktet ved at han implisitt må være til stede i diktets avslutning, selv om det ikke nevnes. Diktets form er spesiell da det både inneholder elementer av gåtelek og av forhånelse (norrønt senna, «trette», «kjekling»). Liksom andre volver ble hun vekket fra sin grav og ga kun fra seg svar motvillig, men diktet avsluttes med en livlig utveksling av hånsord. Tolkningen av diktet har lenge gitt problemer, men Malm foreslår at dets tema er mer knyttet til makt enn viten, tilsvarende som med det lange diktet Voluspå (Volvens spådom).

Malm foreslår flere mulige identiteter for volven: hun kan kanskje være Angerboda, mor til de tre nevnte monstre, eller Takk, hun som ved sin verging muliggjør Ragnarok og som igjen kan være Loke i forkledning. Diktet kan være en avspeiling av en eldre tradisjon, om Balder skulle begråtes ut av underverden Hel, hvilket forhindres av Takk som Odin tilsynelatende har møtt forut. I virkeligheten kan volven assosieres med både Angerboda og Takk selv om de rent logisk utelukker hverandre fra de øvrige beskrivelser som er kjent om dem. Men Malm påpeker at ulogiske relasjoner er ikke ualminnelige i forbindelse med myter; mytologier er ikke nødvendigvis konsistente hele vegen igjennom. Ifølge Malm er det Loke som knytter de to figurene sammen og han er selv relatert til Ragnarok. At Loke omtales som mor og ikke far til tre monstre er antagelig gjort for å håne ham. I Gylvaginning kler Loke seg to ganger ut som kvinne for å kunne få Balder drept. Balders drømmer kan være en avspeiling av parallell myte hvor Loke og Hod opptrer som dobbeltmordere (Loke tilrettelegger slik at Hod kan utføre udåden). Malm må dog konkludere at dette ikke kan avgjøres med sikkerhet, om volven er Angerboda, Takk, eller Loke, eller kun en volve, men alle figurer løper sammen i den situasjon som diktet skildrer: At Ragnarok er uavvendelig ettersom den gamle verdensorden hvor æsene kan kontrollere jotnene brytes i løpet av diktet. Det som begynte som lek med gåter (som gudene alltid har seiret over jotnene i) ender som en «senna» – det viser at Odins makt er brutt.

Lokes straff

Lokes straff, britisk tegning fra 1901.

Ida Mattons marmorskulptur «Lokes straff» i parken ved Stockholms stadshus, 1923.

Når fordømmelsen av Loke først kommer, både for ærekrenkelsene i Æges hall, og særlig for drapet på Balder, kom den med all den tyngde som gudene kunne pålegge ham. Straffen ble omtalt i Voluspå, i ledsagerteksten i prosa til Loketretten, i Hyndluljod samt i Gylvaginning. Årsaken til at han ble grusomt straffet framgår direkte av både Hyndluljod og Gylvaginning hvor den refereres i umiddelbar forlengelse av at Vale har hevnet Balder. I Loketretten innrømmet Loke sin skyld, men det er mer uklart i Gylvaginning.

Den mest fyldige beskrivelsen er i Gylvaginning hvor straffen er brutal: Gudene lenker ham til en grotte i Jotunheimen. Han skal stå med en kvernstein om halsen, maven og knærne slik at han ikke kan røre seg. Han skal leve uten vått eller tørt. For å sikre seg at han ikke brøt lenkene ble han bundet med tarmene fra sin sønn Narve. Æsene ville ikke gjøre seg skyldige i mord og forvandlet Narves bror Vale til en ulv og ventet så på at brødrene skulle begynne å krangle slik brødre stadig gjør. Som ulv rev Vale sin bror i småbiter og æsene kunne da ta tarmene hans. Skade, som ikke hadde tilgitt Loke for drapet på faren sin, Tjatse, kom med ideen om å legge en stor orm over Loke.

Ormen dryppet gift og galle ned på Lokes hode. Det var så pinefullt at Loke ristet og skalv, og når det skjer ristet hele fjellet han sto festet til. Lokes hustru Sigyn elsket ham så høyt at hun fulgte ham inn i grotten. Før Ragnarok står hun og holder et kar for å samle opp giften før den drypper ned på Loke. Når karet er fylt må hun tømme det, og da skjelver Loke i smerte igjen og fjellet med. Det er av den grunn det skjer jordskjelv i Norge.

Ragnarok

• Se hovedartikkel, Ragnarok

Når Ragnarok begynner bryter Loke seg fri fra sitt fangenskap, og går i spissen for hæren som slåss mot gudene. Illustrasjon av George Hand Wright, 1908.

Som Fenrisulven og «helveteshunden» Garm skal Loke være fanget inntil Ragnarok begynner. Da vil han slippes fri og stille seg i spissen for «kaosmaktene». I den avsluttende krigen vil Loke møte Heimdall i tvekamp. Heimdall hogger hodet av Loke, men dør selv.

Margaret Clunies Ross har beskrevet Balders død og Lokes straff som avslutningen på den mystiske perioden i den norrøne kosmologi. Hun mener at disse begivenheter som beseglet gudenes skjebne og som satte i gang den årsakskjede som uunngåelig førte fram til Ragnarok. I Voluspå fulgte Ragnarok umiddelbart etter begivenhetene ved Balders død og gudenes straff av Loke. Begivenhetene beskrives som en gradvis nedbrytning av den hinsidige verdensorden innen den totale ødeleggelsen finner sted. I flere av tekstene som handler om Ragnarok er det Loke som er hovedmotstanderen og som anfører for gudenes fiender.

Skriftlige omtaler av Loke

Nedenfor følger en beskrivelse av de avsnitt fra middelalderens tekster hvor Loke direkte blir nevnt, enten ved hans eget navn eller ved hans tilnavn.

Den eldre Edda

I Den eldre Edda Loke opptrer Loke (eller refereres til) i følgende dikt: Voluspå, Loketretten, Trymskvadet, Reginsmål, Balders drømmer og Hyndluljod.

Voluspå

I Den eldre Edda finnes det lange kosmiske diktet Voluspå. Her blir Odin fortalt av en volve om de viktigste hendelser som skal skje, blant mange ting ser hun i vers 35 Sigyn sitte ulykkelig med sin ektemann Loke som er lenket til fjellet, «i lunden ved fjellet». I vers 51, under hendelsene i Ragnarok, opptrer Loke igjen, nå fri for sine lenker, og han er også referert til som «Byleists bror»:

Skip seiler østfra

skarene til Muspell

reiser over havet,

ved roret står Loke;

med ulven kommer

alle jotner

og har Byleists

bror i følget.

I vers 53 faller Odin, og deretter blir han hevnet av sin sønn Vidar, og Fenrisulven blir omtalt som «Kvedrungs avkom». Kvedrung er Loke.

Loketretten

«Loke håner Brage» (1908) av W. G. Collingwood.

Loketretten (norrønt Lokasenna) er et av diktene i Den eldre Edda, og er sentrert rundt et ølgilde på bunnen av havet hos Æge. Alle æsene er der: Odin og Frigg, Brage og Idunn, Njord og Skade, Frøy og Frøya og andre. Loke kommer uanmeldt og lager ugagn, først dreper han Æges tjener Fimafeng. Æsene blir rasende og driver Loke til skogs før de fortsatte å drikke, men Loke kommer tilbake og går i hallen. Her begynner han å skjelle ut æsene, den ene etter den andre, og beskylder dem for å være nidinger, være falske, drive hor og annet. Den litterære framstillingen er at Loke har to strofer hvor han håner den enkelte, og det blir så svart to strofer:

• Brage ble kalt for «benkjepryda», den som pryder benken, kun modig så lenge han sitter, og er ellers feig og svak.
• Idunn ble beskyldt for å drive hor: «ikkje eg veit / møy så manngal som du».
• Gjevjon blir anklaget for at hennes kjærlighet er til salgs.
• Frigg ble beskyldt for å ha gått til sengs med Odins brødre Vilje og Ve: «du er Fjorgyns dotter, / og du støtt var ei mannkjær møy».
• Frøya fikk høre at hun har gått til sengs med alle tilstedeværende, inkludert sin bror Frøy: «kvar ås og kvar alv / som er inne her er» og «trollkjerring er du, / med svikråder er du sprengd; / med bror din i lag».
• Njord ble kalt for intet mer enn et gissel for vanene, og at hadde avlet barn med søsteren: «med syster du slik / en son du fekk».
• Ty er mindreverdig da han bare har en hånd igjen etter at Fenrisulven glefset i seg den ene: «du bar aldri byrdi for to; / høgre handi di, / ho mun eg nemne».
• Frøy er levnet liten ære da han kjøpte kjærlighet for gull og ga fra seg sverdet sitt.
• Heimdall er ynkelig: «du lyt alltid stande / stiv i ryggen / og vera vaktmann for gudar».
• Og Odin er anklaget for å oppføre seg «usselt» og «umandig» ved å drive seid i form av en kvinne, bortimot den verste man kan kalle noen i det norrøne samfunnet i tidlig middelalder.

Først når Tor kommer til og truer med å slå Loke ihjel med hammeren flykter Loke til skogs.

Festen i Loketretten kan tolkes som et forsøk på fred mellom æser og jotner, men mislykkes på grunn av Lokes innblanding. Gudenes dominans er i ferd med å gå i oppløsning, og ufred under gildet er et endetegn på Ragnarok. Mens Loke i andre fortellinger opptrer i til dels muntre eventyr, er han både hatsk og uforsonlig beskrevet her. Han spår i tillegg sin egen skjebne:

«Om gudane triv meg,

og dei bind meg med tarmom

til kaldlege sonen, på sverd:

den fyrste og siste

var eg framme i striden

den gongen me Tjatse treiv.» (vers 50)

Som nevnt over er dette også Lokes straff, ikke bare for fornærmelsene i Æges ølhall, men for drapet på Balder. Gro Steinsland nevner at alderen på Loketretten har vært omdiskutert, og en holdning hevder at det må ha blitt komponert opp mot kristen tid grunnet den rå og respektløse utskjellingen av gudene. Andre har ment at latteren er et velkjent virkemiddel i norrøn hedendom, noe som gjør at diktet er genuint hedensk.

Trymskvadet

«Loke flyr til Jotunheimen» (1908), illustrasjon ved W. G. Collingwood.

I det muntre og burleske diktet Trymskvadet har Loke en betydelig rolle, ikke som skyld i krisen, men som gudenes medhjelper. Trymskvadet forteller om da Tor våknet og oppdaget at hammeren Mjølner var blitt borte. Han forteller Loke om tyveriet, og Loke forstår hvem som har tatt den. Han låner en fugleham av Frøya og flyr til Utgard i Jotunheim for å besøke jotnen Trym som innrømmer at han har den, men ikke vil gi den fra seg før han har ektet Frøya. Den stjålne hammeren blir et forhandlingskort. Gudene kan ikke gi fra seg Frøya, og Frøya blir rasende over å bli sendt som brud. Heimdall kommer opp med løsningen: Tor blir kledd ut som brud, og Loke blir med som brudepike.

Trymskvadets popularitet hviler mye på den komiske og nærmeste absurde effekten av den maskuline Tor utkledd som brud, skjult bak et brudeslør. At Loke ble kledd som brudepike er mindre grenseoverstigende da en del av hans karakter er ham- og kjønnsskifte. I Utgard overdrives Tors mandighet ved at han spiser og drikker som det verste troll, blant annet en hel okse og mengder med øl. Da Trym ble mistenksom er det den listige Loke som reddet bedraget ved å si at bruden ikke har spist på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheim. Når Trym løftet på brudesløret stirret Tor så kvast på jotnen han skvatt tilbake, og igjen er det Loke som berget situasjonen ved å si at bruden ikke hadde sovet på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheim. Da Mjølner ble lagt i brudens fang som brudegave grep Tor den og slo Trym og jotnene i hjel.

Reginsmål

Reginsmål (Reginsmál) er et av eddadiktene i Den eldre Edda. Det er både usammenhengende og fragmentarisk. Loke opptrer i den første halvdelen av diktet mens den andre halvparten handler om Sigurd Fåvnesbane. Odin, Høne, og Loke er på reise og ved en foss kaster Loke en stein på en oter og dreper den. Han flår den og tar den med til Reidmar. Han gjenkjenner oteren som sin sønn i oterham og krever bot for drapet. Loke blir sendt ut etter gull og han tar til fange Andevare, en annen av Reidmars sønner, i form av ei gjedde i et garn fra Ran. For å berge livet må Andevare gi fra seg gullet og ringen sin. Før han forsvinner forbanner han gullets framtidige eiere. Loke vendte så tilbake til Reidmar med boten. Oterskinnet ble dekket av gullet, bortsett fra et enkelt følehår. Derfor måtte Loke også gi fra seg ringen. Loke fortalte da at gullet var forbannet og vil føre til døden for både Reidmar og sønnene hans. Her avsluttes Lokes andel i diktet.

Balders drømmer

Lokes avkom: Fenrisulven, Midgardsormen og Hel – som alle som har vesentlig betydning i Ragnarok. Illustrasjon ved Willy Pogany (1920).

I diktet Balders drømmer rir Odin til dødsriket Helheimen for å mane en død volve til live for kunne spørre henne ut om betydningen av sønnen Balders drømmer. Diktet er et forvarsel på endetiden Ragnarok. Loke omtales først ved navn i siste strofe når volven sier til Odin:

«Heim rid du Odin

med helan hug,

og velkomen att

på vitjing hit,

når Loke leikar

laus or badom

og i ragnarok

ransmenn er ute.»

Den svenske religionsforsker Mats Malm har foreslått, at volven muligvis er identisk med eller nært tilknyttet Loke (se ovenfor for utdypende forklaring).

Hyndluljod

Loke spiser kvinnehjertet, illustrasjon av John Bauer (1911).

I den kortere utgaven av Voluspå (Volvens spådom) omtales Loke i to strofer i det apokalyptiske diktet Hyndluljod (norrønt Hyndluljóð) som finnes i håndskriftet Flatøyboken. Diktet handler først og fremst gudinnen Frøya, men i den første av de to strofene fortelles det at Loke avlet en ulv med jotnekvinnen Angerboda mens han selv, som hoppe, gir fødsel til hesten Sleipner og hvor faren var hingsten Svadifare. Strofen avsluttes med en konstatering at fra ham, Byleist bror, ble det også født et uhyre som alle fant redselsfullt. Den følgende strofen av diktet inneholder en referanse til en ellers ukjent mytologisk hendelse:

Loke åt hjarta,

på linde-bål

han fann ein halvsviden

kvende-hugstein;

var Lopt barna

med det bægne kvendet;

frå di ovrast alle

u-tjo i heimen.

Den overnaturlige unnfangelse som skjer i vers 41 hvor Loke blir «mor» til en volve etter å ha spist en kvinnes hjerte er ikke kjent fra andre mytetekster og det er derfor gått tapt for oss hvilket hjerte Loke spiser og hvem den slemme møya er. Kanskje kan denne strofen som en mulig tolkning kan kobles til myten om Gullveig som er kjent fra Voluspå (den lange utgaven), men også her er det vanskelig å tolke da den er overlevert i en kortfattet eller fragmentarisk form. I ovennevnte vers blir Loke for øvrig benevnt som Lopt.

Fjolsvinnsmål

Idun gir Loke et eple. Illustrasjon av Fiona F. Hart (1914).

Eddadiktet Fjolsvinnsmål er blant de yngre av de som er samlet i Den eldre Edda. Her finnes det en enkeltstrofe hvor Loke omtales under navnet «Lopt» og assosieres med runene. I diktet forklarer vokteren Fjolsvinn i vers 26 til helten Svipdag at Sinmara passer på våpenet Lævatein i et jernskrin som er lukket med ni sterke låser:

«Lævatein gjer det;

kloke Lopt han gøymer

ned under jord

i seigjarn-kista.

Simara hev han

læst med låsi nie.»

Den yngre Edda

Gylvaginning

Den Høyes innledning

I Den yngre Edda opptrer Loke for første gang i Gylvaginning hvor han beskrives som en av æsene da den mystiske trefoldige figur Høye, Jevnhøye og Tredje (Odin) forklarer vandringsmannen «Ganglere» (kong Gylve i forkledning) gudinnen Frigg spådomsevner ved at sitere en strofe fra Loketretten. Loke blir formelt introdusert av Høye, Jevnhøye og Tredje i kapitel Odin hvor han regnes som en av æsene, men også en som førte ulykke med seg:

Så heiter det i eit kvede at Odin sjålv sa til den åsen som heiter Loke:

Vilt fer du, Loke,

og vitlaus er du,

kvi let du kje vera, Loft?

I et eget kapittel blir Loke presentert. Først listes hans ætt, og deretter hans barn, de tre monstrene Fernrisulven, Jormungadn (Midgardsormen) og Hel. Det nevnes at disse ville føre med seg mye ulykke, «på morssida hadde dei ein låk arv, og endå verre på farsida». Mest interessante i denne sammenhengen er beskrivelsen: «Loke er ven og fager å sjå til, men vond i huglynde og svært vinglut i åtferd. Meir enn andre menn hadde han den evna som er kalla sløgskap, listige knep til alle føremål. Jamt førte han æsene opp i store vanskar, og ofte løyste han dei ut med sløge rådgjerder.»

Hvordan Sleipner ble til

Loke og Svadilfare, illustrasjon av Dorothy Hardy (1909).

Høye forteller senere historie som skjedde i gudenes første tid, den mytologiske urtiden da Midgard og Valhall var nettopp bygget. Da dukket det opp en navnløs håndverker opp og tilbød å oppføre en festning omkring hele Åsgård så sterk at ingen fjellriser eller rimtusser ville kunne trenge igjennom den. Det ville han gjøre på et halvannet år, men betalingen han krevde var Frøya, Sol og Måne. Gudene holdt råd og sa at han skulle få det han krevde om han gjorde arbeidet ferdig i løpet av en vinter, men om det manglet en stein om våren ville han ikke få noe. Håndverkeren sa at han bare ville bruke hesten sin, Svadilfare, og Loke sa at det var i orden.

Til sin overraskelse oppdaget gudene at de ikke hadde vært så lure som de trodde. Hesten til håndverkeren var i stand til slepe med seg hele fjell og kunne gjøre dobbelt arbeid for sin eier. Sammen gjorde de store framskritt at tre dager før fristen var gått ut var muren om Åsgård nesten ferdig. Gudene samlet seg hastig til et nytt råd og slo fast at «Loke Lauvøysson» hadde skylden for uføret. De sa at han ville få en pinefull død om han ikke fant på en utveg.

Da ble Loke redd og samme kveld kom en hoppe ut av skogen og da hingsten oppdaget hoppen ble den vill og slet seg fri og flydde etter hoppen inn i skogen. Nå kunne ikke lenger håndverkeren gjøre ferdig muren. Han ble rasende og gudene så da at han var en jotne. Tor kom og slo ham ihjel med hammeren. I mellomtiden hadde Loke blitt drektig med Svadilfare og en tid etter fødte han et føll som var grå i fargen og hadde åtte bein. Det ble hesten til Odin og kalt Sleipner.

Tors ferd til Utgard

«Jeg er kjempen Skryme», illustrasjon av Elmer Boyd Smith (1902).

Siden fortalte Tredje historien om en reise Loke gjorde sammen med Tor til Utgard i Jotunheimen. En kveld overnattet de ved gården til en bonde. Til kveldsmat slaktet Tor den ene av geitene sine som trakk vogna. Neste dag ville han gjenopplive geita. Han inviterte bonden og familien til å spise sammen med dem. Det var én betingelse, ingen måtte bryte beina på geitesteiken. Til tross for advarselen brøt bondens sønn et lårbein for å få tak i margen. Neste dag oppdaget Tor at den ene geita var blitt halt. Som bot ble bondens barn, Tjalve og Roskva, med som Tors tjenere.

Det er av uvitenhet at Tjalve forbrøt seg på Tors betingelser, men i Hymeskvadet anes en alternativ myte selv om ofring og boten er det samme. Den egentlige ansvarlige er den lumske Loke:

De fór ikke langt

før det hendte

at en av bukkene

brått lå halvdød;

skokledyret

var skakkføtt blitt

og det var den lumske

Loke skyld i

hva Tor fikk i bot

av bergbuen:

han gav ham begge

barna sine.

Følget dro østover til de nådde fram til Utgards-Lokes borg bak Jotunheimens store skoger. Underveis møtte de kjempen Skryme, men det er i virkeligheten Utgards-Loke som har kledd seg ut. Det er innledningen til det blendverk som Tor og hans følge utsettes for. Da de kom fram til borgen til Utgards-Loke kommer han og byr dem velkommen. Han krever at de må ha en evne som overgår noen annen i hans hall. Loke trår inn sist og sier at han kan en kunst som han kan vise fram: ingen kan spise maten sin fortere enn ham. Utgards-Loke ber ham konkurrere med en som heter Loge: «Båe åt så snøgt dei kunne, og møttest midt i trauet. Då hadde Loke eti alt kjøtet av beina. Loge hadde óg eti alt kjøtet men dessutan beina og trauet med. Og det var klårt for alle at Loke hadde tapt i tevlinga.»

De øvrige mannlige medlemmene av reiseselskapet deltok i lignende konkurranser som de alle taper mot folkene til Utgards-Loke. Da Tor og følget skal forlate borgen neste dag følger Utgards-Loke dem ut og forklarer at de har tapt for et synsbedrag. Den som Loke hadde tevlet mot var ilden som brente opp kjøttet og trauet. Tor ble rasende og slo etter kjempen med hammeren, men traff ingenting. Da han så seg rundt var også borgen til Utgards-Loke borte.

Skaldedikt

Den norske skalden Tjodolv fra Kvine diktet på begynnelsen av 900-tallet Haustlong som er delvis bevart i Den yngre Edda, nedskrevet av Snorre Sturlason. Diktet er et av de eldste skriftlige kildene til Loke.

Diktet, et såkalt skjolddikt, beskrev mytologisk scener som var malt eller dekorert på et skjold som ble gitt til skalden. Motivet på skjoldet hadde utgangspunkt i myten om at jotnen Tjatse hadde tatt Loke til fange for å tvinge ham til å bortføre Idunn og de livgivende gulleplene hennes. Loke bortførte Idunn, og førte henne til Jotunheimen. Uten eplene begynte gudene å sykne hen og eldes, og da det ble klart at det var Loke som sto bak måtte han føre Idunn tilbake eller bøte med livet. Ved hjelp av Frøyas falkeham fløy han til jotnenes bolig, forvandlet Idunn til en nøtt og fløy tilbake til Åsheim. Tjatse forvandlet seg til en ørn og det var bare med nød og neppe at Loke kom seg innenfor gudenes murer med Idunn.

Et annet mytologisk kvad, Husdråpa, diktet av Ulv Uggesson en gang rundt 980, beskrev i kvadet mytologiske hendelser som var malt eller gravert inn i kjøkkenpaneler, derav den huslige tittelen. De versene som er blitt bevart beskriver tre hendelser; Tors fisketur hvor han kjempet mot Midgardsormen; Balders begravelse; og en strid mellom Loke og Heimdall som kjempet om Frøyas smykke Brisingamen.

Norske runedikt

Runetegnet Bjarkan.

Loke er nevnt i vers 13 av de norske runedikt i forbindelse med den yngre futharken, runealfabet med 16 tegn, med henvisning til Bjarkan, runetegnet for ᛒ, i betydningen «bjørk».

Norrønt: Bjarkan er laufgrønster líma; Loki bar flærða tíma.

Norsk: Bjørka har de grønneste bladene av alle trær; Loke var heldig i sitt svik.

«Lokes svik» kan være Lokes ansvar for Balders død.

Loke i arkeologiske funn

Avbildningen på Snaptunsteinen er identifisert som Loke.

Den tjorete figuren på Kirkby Stephen-steinen.

«Den tjorete Loke», illustrasjon av W. G. Collingwood, inspirert av Gosforth-korset (1908).

Snaptunsteinen

I løpet av våren 1950 ble en halvrund og flat stein avdekket på stranden i nærheten av Snaptun i Danmark. Risset inn i steinen var det et relieff av et mannshode med snodde mustasjer og en munn som besto av et hull som gikk gjennom steinen. Rundt munnen var det risset inn arr eller tråder. Steinen var en talkstein som opprinnelig må ha kommet fra Norge eller Sverige, og som har blitt datert til rundt år 1000.

Figuren i relieffet er blitt identifisert som en avbildning av Loke på grunn av merkene rundt munnen. Disse refererer antagelig til en myte som er gjengitt i Skaldskaparmål hvor dvergen Brokk, den ene av Ivaldesønnene, sydde igjen leppene på Loke som hevn.

Hensikten med steinen var å bruke den ved den åpne ilden i ei smie. Nesen på en blåsebelg ble stukket gjennom hullet som var Lokes munn, og selve belgen ble beskyttet av steinen. Dvergene var som kjent assosiert som smeder, og denne steinen knytter en forbindelse med Loke og metallkunsten, eller kanskje heller selve ilden. I dag er steinen stilt ut på Horsens Museum i Oldtidsudstillingen.

Kirkby Stephen-stenen og Gosforthkorset

En delvis ødelagt steinplate av sandstein fra slutten av 800-tallet ble oppdaget i 1870 og er i dag plassert i fasaden på kirken i landsbyen Kirkby Stephen i det nordlige England. Avbildningen på steinens relieff viser en bundet figur med horn. Det er blitt foreslått at figuren forestiller Loke. Et bilde av en lignende figur med horn og runde skuldre er blitt funnet i landsbyen Gainford i grevskapet Durham i England. Den blir i dag oppbevart i biblioteket i Durhamkatedralen.

Gosforthkorset, et norrønt og angelsaksisk steinkors som står høyreist blant gravsteinene på kirkegården ved Saint Mary-kirken i landsbyen Gosforth i det nordvestlige Cumbria i England, er fra midten av 1000-tallet. Figurene på korset er blitt tolket ulikt, i likhet med Kirkby Stephen-steinen. Den nederste seksjonen av korsets vestside viser en langhåret kvinneskikkelse som knelende holder et objekt over hodet på en annen bundet figur. Overfor disse er det en sammenrullet slange. Dette bildet tolkes som Sigyn som sørger for at Loke ikke får slangens gift på seg.

Litteratur

• Calverley, William Slater (1899): Notes on the Early Sculptured Cross: Shrines in Monuments in the Prtesent Diocese of Carlisle. T. Wilson.
• Clunies Ross, Margaret (1994): Prolonged echoes: Old Norse myths in medieval Northern society, bind 1, The myths. ISBN 87-7838-008-1
• Dickins, Bruce (1915): Runic and Heroic Poems of the Old Teutonic Peoples. Cambridge University Press.
• Davidson, Ellis; Hilda R. (1964). Gods and Myths of Northern Europe (på engelsk). ISBN 0-14-013627-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Faulkes, Anthony (Overs.) (1995): Edda. Everyman. ISBN 0-460-87616-3. En bedre norsk utgave er Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Holtsmark, Anne (1970): Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida, Det Norske Samlaget
• Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
• Madsen, Hans Jørgen (1990): «The God Loki from Snaptun» i Oldtidens Ansigt: Faces of the Past. Det kongelige Nordiske Oldskriftselskab. ISBN 87-7468-274-1
• Malm, Mats (2004). Baldrs draumar and the Generic Turn (på engelsk). 76 (1 utg.). Scandinavian Studies. ISSN 0036-5637. 
• Solli, Brit (2002): Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingens tid. Pax Forlag. ISBN 82-530-2403-7
• Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0-304-34520-2
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
• Zolotarjov, A. M. (1980): «Társadalomszervezet és dualisztikus teremtésmítoszok Szibériában». i Hoppál, Mihály (ungarsk): A Tejút fiai. Tanulmányok a finnugor népek hitvilágáról. Budapest: Európa Könyvkiadó. ss. 29–58. ISBN 963 07 2187 2. Kapittelet betyr: «Sosiale strukturer og dualistiske skapelsesmyter i Sibir»; tittelen betyr: Melkevegens sønner. Studier av trossystemene til finsk-ugriske folk.

Eksterne lenker

• Lokes stamtre