Lu Xun

En annen Lu Xun 陆逊 var general og kansler i de tre rikers tid i Kinas oldtid.

Lu Xun
Født		周しゅう樹じゅ人じん 25. sep. 1881 Shaoxing
Død		19. okt. 1936 (55 år) Shanghai
Beskjeftigelse		Essayist, lyriker, litteraturkritiker, esperantist, oversetter, romanforfatter, kritiker, skribent, novelleforfatter
Utdannet ved		Universitetet i Tohoku Kobun Institute 仙台せんだい医学いがく専門せんもん学校がっこう
Ektefelle		Zhu An (1906–1936) Xu Guangping
Partner(e)		Xu Guangping (1927–1936)
Far		Zhou Boyi
Søsken		Zhou Zuoren (familierelasjon: yngre bror) Zhou Jianren (familierelasjon: yngre bror)
Barn		Zhou Haiying (mor: Xu Guangping)
Nasjonalitet		Qing-dynastiet (1881–1912) Republikken Kina (1912–1936) (avslutningsårsak: død)
Medlem av		Venstrefløyforfatternes forbund
Utmerkelser		100位い为新中国ちゅうごく成立せいりつ作出さくしゅつ突出とっしゅつ贡献的てき英雄えいゆう模も范人物ぶつ
Signatur
Lu Xun på Commons

Lu Xun, tegning fra 1926

Lu Xun (forenklet kinesisk: 鲁迅, tradisjonell kinesisk: 魯迅ろじん; pinyin: Lǔ Xùn, Wade-Giles: Lu Hsün, født 25. september 1881 i dagens Yuecheng i Shaoxing i Zhejiang i Kina, død 19. oktober 1936 i Shanghai), pseudonym for Zhou Shuren (周しゅう樹じゅ人じん, Zhōu Shùrén), anses av mange som den største og mest innflytelserike kinesiske forfatteren og samfunnskritikeren i første del av 1900-tallet. Han var forkjemper for litteratur skrevet på kinesisk talespråk (til forskjell fra klassisk kinesisk), esperanto, og også virksom som oversetter (fremfor alt fra russisk). Han var sterkt kritisk til Kinas konfucianske tradisjon, og hans kritikk hadde stor innflytelse innen Ny kultur-bevegelsen og Fjerde mai-bevegelsen. Lu, som var aktiv i flere radikale tidsskrifter, sympatiserte med de kinesiske kommunistene, selv om han aldri ble med i deres parti. Hans verk var forbudt på Taiwan frem til slutten av 1980-tallet.

Biografi

Lu Xun i 1936

Lu Xun ble født i Shaoxing i provinsen Zhejiang under navnet Zhou Zhangshu som han senere endret til Shuren. Han kom fra en aristokratfamilie på hell. Tidlig i livet ble han eksponert for de kinesiske klassikere. Hans far døde i 1897. Man hadde forgjeves forsøkt å helbrede hans sykdom med tradisjonell kinesisk medisin.

I Nanjing 1898-1902 begynte han å utdanne seg til ingeniør; først var han ved Jiangnan marineakademi, og deretter ved Institutt for gruvedrift og jernbanevesen. Begge var skoler av vestlig modell. På denne tiden leste han On Evolution and Ethics av Thomas Henry Huxley, en bok han mente gav en pekepinn om Kinas vei ut av sin misere.

Han dro så til Japan, der han bodde fra 1902 til 1909. Påvirket av sin fars skjebne begynte han først å studere moderne medisin ved universitetet i Sendai. Men han gikk så over til å studere litteratur, ettersom han anså at det var beste måte å «forandre sjeler» på. Han var hjemme i Kina i 1906 for å gifte seg med en ung pike som hans foreldre hadde valgt ut. Men han behandlet henne aldri som sin hustru. Han vendte tilbake til Japan sammen med sin bror Zhou Zuoren. Lu Xun arbeidet med oversettelser og skrev sine første essays på klassisk kinesisk.

I 1909 dro han hjem til Zhejiangprovinsen og arbeidet som lærer.

Deretter bodde han i Beijing (1912–1926). Dit ble han kalt av skoleministeren Chen Yuanpei som rådgiver. Denne tjeneste ga ham mye fritid, som han benyttet til forskning om kinesisk litteratur. I 1920 begynte han å gi kurs ved universiteter og lærerhøyskoler.

I mai 1918 ble hans novelle «En gal manns dagbok» (Kuangren riji) utgitt i tidsskriftet Ny ungdom. Novellen var hans første verk på moderne talespråkkinesisk. I 1923 utkom hans første novellesamling Nahan (Stridsrop), blant annet med novellen «Den sanne historien om Ah Q» (Ā Q Zhèngzhuàn). Hans andre novellesamling Panghuang (På avveier) kom i 1926. I 1927 utkom en samling prosadikt, Villgress.

Senere bodde og virket han i Xiamen (1926) som universitetsprofessor, Guangzhou (1927) ved Sun Yatsen-universitetet og så i Shanghai fra 1927 og til sin død. Der øvet han kritikk mot Chiang Kai-sheks og Kuomintangs politikk, mot japanerne, og mot dem som ønsket å fremme Konfucius' lære på nytt i landet.

I 1930 ble han ærespresident for Venstrefløyforfatternes forbund i Shanghai.

Lu Xuns kinesiske liv etter døden

Skulptur av Lu Xun og hans hustru, i Guangzhou.

I kinesisk kultur og ikke minst politikk har Lu Xun hatt et bemerkelsesverdig liv etter døden.

Da kulturrevolusjonen begynte i 1966 kom Mao Zedong med oppfordringen «Lær av Lu Xun!» til rødegardistene, både med brodd mot Sovjetunionen og mot «de fire gamle». De mest håndfaste utslagene av denne «lærdom» var at de dro ut i landet og raserte alt som minnet om gammel kultur.

Hundreårsfeiringen av Lu Xuns fødsel kom etter kulturrevolusjonen, i 1981, da kinesisk kommunistisk politikk markant hadde endret karakter. Under de store festlighetene i Folkets store hall i Beijing ble Lu Xun igjen brukt som et redskap for kommunistpartiets linje, men på en annen måte: Nå ble han brukt i bestrebelsene for å reversere kulturrevolusjonens skadevirkninger.

Feiringene på 110-årsdagen (1991) ble noe mer dempet, men igjen var han et redskap for å få styrket kommunistpartiets lederskap.

Da 120-årsdagen stundet til, fikk ledelsen for Lu Xun-museet i Beijing en oppringning fra Partiet om at det ikke var så om å gjøre å lage så meget ut av minnedagen. Det er ikke godt å si hvorfor. Men sett i sammenheng av at Folkerepublikkens mange kulturinstitutter rundt om i verden fikk navnet Konfucius-institutter – og ikke Lu Xun-institutter – kan noe av forklaringen være at det nye moderne Kina hadde mindre nytte av en kulturell ledestjerne som var sammensatt, krevende og fremhevet stridbare markeringer, og mer nytte av et symbol som mer enn noe annet understreket harmoni og underordning.

Samlede verk

Lu Xuns samlede verk ble første gang utgitt i 1938, den nå mest brukte versjonen er utgitt av Folkets forlag (Renmin chubanshe) fra 1981 og fremover, og fyller 16 bind.

Litteratur

• Raoul David Findeisen: Lu Xun. Texte, Chronik, Bilder, Dokumente, Frankfurt a.M./Basel: Stroemfeld, 2001
• Wolfgang Kubin (utg.): Moderne chinesische Literatur, Frankfurt a.M.: Suhrkamp, 1985.
• Leo Ou-fan Lee: Voices from the Iron House. A study of Lu Xun. Bloomington, Indianapolis: Indiana University Press, 1987.
• Bonnie S. McDougall: Love-letters and Privacy in Modern China: The Intimate Lives of Lu Xun and Xu Guangping, Oxford, 2002
• Vibeka Børdal og Baisha Liu: Kinesiske noveller, fra Lu Xun til kulturrevolusjonen, Pax Forlag, 1971

Eksterne lenker

• Tim Gallahers Lu Xun-side, med mye informasjon og med lenker til tekster (engelsk) Arkivert 12. februar 2005 hos Wayback Machine.
• Lu Xun på New Threads (på kinesisk)