(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Nellikrevolusjonen – Wikipedia Hopp til innhold

Nellikrevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Revolusjonen feires 25. april hvert år. Foto fra Largo do Carmo, der sentrale hendelser under revolusjonen skjedde.

Nellikrevolusjonen (portugisisk: Revolução dos Cravos, også omtalt som Revolução de 25 de Abril) var en tilnærmet blodløs, militærledet revolusjon som startet 25. april 1974 i Lisboa i Portugal. Revolusjonen blir på portugisisk ofte omtalt som o dia vinte e cinco de Abril (dagen 25. april). Det gamle regimet var avsatt innen utgangen av dagen.

Revolusjonen førte til at det autoritære diktaturet falt, og at demokrati ble innført etter en toårig overgangsperiode kjent som PREC (Processo Revolucionário Em Curso). Revolusjonen anses som den viktigste enkelthendelsene i Portugals moderne historie. Revolusjonen var et militærkupp som ble gjennomført av unge soldater som var motstandere av Portugals kriger i koloniene.[1] Det betydde slutten for Estado Novo, det lengst bestående autoritære regimet i Vest-Europa. Francisco Franco satt ved makten i Spania til sin død i 1975. Maktskiftet innebar også slutten på Portugal som kolonimakt.

Filmen Capitães de Abril (2000, regissert av Maria de Medeiros) er en dramatisering av begivenhetene. Medeiros intervjuet soldatenes som medvirket for å få en korrekt fremstilling av hendelsene.[2]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Se også: Den portugisiske kolonikrigen og Estado Novo

Bakgrunnen var Portugals krig mot frigjøringsstyrker i koloniene særlig Den mosambikiske uavhengighetskrigen. De unge offiserene mente dette var kriger Portugal aldri kunne vinne.[3] Omkring halvparten av statsbudsjett gikk med til krigen for å bevare koloniene i Afrika.[4]

Portugal oppga besittelsene i India i 1961 og en frigjøringskrig begynte i Angola. I Guinea (1963) og Mosambik (1964) begynte væpnet opprør mot kolonimakten. De militære anså det som helt urealistisk å beholde koloni med ren maktbruk. Blant soldatene var det mange klager over manglende forsyninger, inkompetanse og negativ omtale av de portugisiske styrkene hjemme i Portugal. De militære enheten i felten var små og oftest var det ingen offiserer over kapteins nivå. Regimelojale, høyere offiserer oppholdt seg stort sett i Lisboa der de utførte kontorarbeid. Sammenlignet med det spanske militæres støtte til Franco, var Portugals militære mer ideologisk sammensatt. Mobilisering under andre verdenskrig medvirket til en større og mer sammensatte styrker. Etter anbefaling fra NATO sløyfet Salazar i 1958 skolepenger ved befalsskoler og krigsskoler, og ga kadettene lønn under opplæring. De fleste offiserene som medvirket i nellikrevolusjonen var utdannet etter 1958 og kom fra sosio-økonomiske beskjedne kår. Mange lavere offiserer hadde studert på universitetet og noen hadde tilknytning til venstreorienterte foreninger. Hærstyrken ble utvidet for å drive kolonikrigene, fra 40 000 mann i 1961 til 217 000 i 1974.[5] Sviktende økonomi var trolig medvirkende til misnøyen med Salazars regime.[6] Portugal var også under internasjonalt press. USA og Storbritannia viste misnøye med Salazars politikk i koloniene.[5]

Minnesmerke over Humberto Delgado, sentralstasjonen i Lisboa.

Portugal var et konstitusjonelt monarki til 1910 da republikanere tok makten i et kupp og dannet Den første portugisiske republikk. Den første republikken var politisk svært urolig med 45 regjeringer og 21 militærkupp eller pronunicamentos.[5] Estado Novo kom til makten ved et militærkupp i 1926 og der António de Oliveira Salazar satt med makten fra 1932 til han i 1968 ble for syk til å regjere. Hans «kronprins» Marcelo Caetano videreførte i stor grad politikken fra Salazars tid. Estado Novo-regimet hadde iverksatt forsiktig demokratisering på 1960-tallet. Fra 1950-årene hadde landets økonomi og infrastruktur blitt modernisert. Portugals økonomiske virksomhet ble stadig mer knyttet til europeiske markeder og stadig mindre koloniene.[7] Det portugisiske militæret hadde tradisjon for å blande seg i politikk i landets mange urolige politiske. Militær innblanding i politikk skjedde ofte i form av erklæringer eller uttalelser, pronunicamentos. Under Salazar-regimet var det opp til 20 forsøk på militære opprør eller statskupp. Portugal var blant NATOs første medlemmer og medlemskapet medførte en omlegging og modernisering av militæret. Andre NATO-land, særlig USA, forsynte Portugal med våpen. Den militære opplæring ble lagt om og mange offiserer ble lært opp av USA hjemme i Portugal eller ved amerikanske militærakademi. I offiserskorpset var det økende motstand mot Salazar. General Humberto Delgado hadde tilbragt fem år som militærattache i Washington og ble involvert i opposisjonen da han kom hjem. Delgado forsøkte å bli president i 1958 og han havnet i eksil i Brasil, i Algerie som gjest hos Ahmed Ben Bella og i Angola der et opprør var i gang. I 1965 ble han drept av det hemmelige politiet, PIDE. Mange yngre offiserer mistet respekten for høyere offiserer og for den sivile regjeringen på grunn av gammeldags syn på militæret.[5][8][9]

25. april 1974

[rediger | rediger kilde]
Kaptein Otelo Saraiva de Carvalho, født og oppvokst i Mosambik, ledet planleggingen av maktovertakelsen og var deretter en av landets mektigste og mest populære personer.[10] Han stilte til valg som president i 1976 og 1980 uten suksess. I 1980-årene ble han tiltalt for terrorisme og frikjent.[11] Foto fra 1976.

Revolusjonen ble gjennomført av Movimento das Forças Armadas (MFA). Otelo Saraiva de Carvalho planla operasjonen, mens Melo Antunes var den bevegelsens viktigste ideolog. Antunes sammenfattet programmet i tre stikkord: demokratisere, avkolonisere, utvikle. Otelo Saraiva de Carvalho vokste opp i Mosambik, mens Antunes vokste opp i Angola.[12]

I løpet av natten og tidlig morgen torsdag 25. april rykket de inn i Lisboa og tok raskt kontroll over viktig steder i hovedstaden. Maktovertakelsen var godt planlagt, og de møtte nesten ingen motstand fra et regime som allerede var svekket.[13] Stridsvognførerne skal ha vært så disiplinerte at de fulgte trafikkreglene og stoppet for rødt lys.[2] Kuppet ble ledet av lavere offiserer («kapteinene»). Marcelo Caetano skal ha blitt tipset om kupplanene en uke før.[5] Folkemassene som fylte gatene da kuppet ble kjent, hindret de få regjeringsvennlige styrkene å utrette noe. Marcelo Caetano var omringet i sitt hovedkvarter ved Largo do Carmo og tryglet om å få overgi seg til general Spinola slik at massene ikke skulle ta makten.[14] Tomás hadde søkte tilflukt hos en antatt regimelojal militæravdeling, men også disse overga seg raskt. Caetano overga seg klokken 17. Caetano, den avsatte president Tomás og et par statsråder ble fløyet til Madeira og reiste senere i eksil i Brasil. Spinola var i utgangspunktet ikke involvert i kuppet, og benyttet trolig dette mellomspillet med Caetano til å sikre seg en plass i overgangsregjeringen.[15]

Selv om styrker lojale mot den sittende regjeringen drepte fire mennesker før de overga seg, var revolusjonen uvanlig fordi de revolusjonære ikke brukte direkte vold for å oppnå det de ønsket. Utstyrt med røde nelliker (cravos på portugisisk), overbeviste innbyggerne de regjeringslojale soldatene om å overgi seg.[trenger referanse] Da kuppet ble kjent tidlig på dagen, strømmet over hundretusen innbyggere ut i gatene for å feire og appellerte til regjeringsvennlige styrker om ikke å yte motstand. Soldater på kuppmakernes side ble pyntet med nelliker.[16] Nellik som symbol på revolusjon skal ha begynt da en eldre blomsterselger tidlig om morgenen kastet en rød nellik til opprørssoldatene på en stridsvogn som langsomt kjørte gjennom byen.[17]

Kvelden 25. april sto et nytt regime frem: «Den nasjonale redningsjunta» (portugisisk: Junta de Salvação Nacional) under ledelse av general Spinola sammen med general Francisco da Costa Gomes. Juntaen utstedte straks et dekret om at president Américo de Deus Rodrigues Tomás, statsminister Marcelo Caetano og alle regjeringsmedlemmer var avsatt; nasjonalforsamlingen og det hemmelige politiet ble oppløst.[18]

Det hemmelige politiet (DGS) var de eneste som gjorde væpnet motstand og fredag 26. april skjøt mot folkemengden utenfor hovedkvarteret i Rua Antonio Maria Cardoso der DGS hadde forskanset seg. Ettermiddagen samme dag ga DGS opp.[19] Burchett skriver skytingen skjedde på kvelden 25. april og fem personer omkom (inkludert en som døde på sykehus av skadene). Flere opprørsstyrker kom til og DGS overga seg tidlig fredag 26..[15] Politiske fanger slapp ut av fengslene 26.–27. april.[20] Juntaen nølte med å løslate alle fanger og ga etter for press fra befolkningen.[17] Mario Soares kom søndag 28. april tilbake fra eksil i Paris, og en stor folkemengde var samlet på jernbanestasjonen for å ta imot ham.[21]

Startsignalet for revolusjonen

[rediger | rediger kilde]
Minneplate på kirkegården Cemitério dos Prazeres i Lisboa over én av mange aksjoner mot diktaturet til statsminister Salazar; Vagô-operasjonen med spredning av flygeblader fra et TAP-rutefly over flere porugisiske byer i 1961. Påskriften lyder: «Når diktaturet er et faktum, er revolusjonen en rettighet.»

Klokken 22.55 onsdag 24. april instruerte kaptein Otelo Saraiva de Carvalho Radio Clube til å spille «E depois do adeus» (Og etter adjøet) med Paulo de Carvalho – det var et signal til soldatene involvert i kuppet om å sette seg i bevegelse.[22] «E depois do adeus» representerte Portugal i Eurovision Song Contest 1974 avholdt et par uker tidligere.[23] Da sangen «Grândola, Vila Morena» av Zeca Afonso ble spilt på radioen 00.25, var det et hemmelig signal som bekreftet at revolusjonen gikk etter planen.[1] Programleder for programmet Limite på den katolske radiostasjonen Radio Renascença, Jose Vasconcelos, leste høyt linjene fra Afonsos sang: «Grândola, vila morena, Terra da fraternidade, O povo é quem mais ordena...» (Grândola, mørke/mauriske by, brorskapets land, det er folket...).[24] Klokken 03.00 hadde kuppmakerne kontroll over radio, TV og Lisboa flyplass.[22] Broen over Tejo og andre innfartsårer til Lisboa ble også kontrollert av opprørsstyrkene. Stridsvogner kom til rådhusplassen og tok oppstilling uten at eneste skudd var avfyrt. De menige skal ikke vært klar over at de var med på en revolusjon. Mellom klokken 4 og 5 gikk det ut melding over radio om at innbyggerne skulle holde seg innendørs og regimelojale styrker ble oppfordret til ikke å yte motstand.[15][25]

Videre utvikling

[rediger | rediger kilde]

General António de Spínola sto i spissen for de nye styret den første tiden. Overgangsperioden var preget av sosial uro og maktkamp mellom den politiske høyre- og venstresiden, det oppsto uenighet mellom offiserene som hadde tatt makten.[13] Den nye regjeringen satte i gang demokratisering, nasjonalisering av banker og industri, og reform av storgodssystemet. Det første året dominerte venstreorienterte offiserer sammen med kommunister. Høsten 1975 tok sentrum-høyre-offiserer over kontrollen.[26] Mario Soares var utenriksminister inkludert ansvar for kolonien i overgangsregjeringen etablert i mai 1974.[27]

Nellikrevolusjonen innebar slutten på Portugal som kolonimakt.[3] I mai 1974 innledet den nye regjeringen forhandlinger med frigjøringsbevegelsene i Guinea-Bissau og Kapp Verde, deretter kom en avtale med Mosambik. I Angola ble kolonistyret avviklet i 1975.[28] Øst-Timor ble lovt uavhengighet og portugiserne trakk seg ut høsten 1975 etter at FRETILIN begynt væpnet opprør.[29]

Graffiti av Jose («Zeca») Afonso med en nellik.

Etter revolusjonen fikk den store broen over Tejo navnet 25. april-broen, tidligere Salazar-broen (portugisisk: Ponte Salazar).[30] «April 25» er det mest populære gatenavnet i Portugal med over 1000 gater og plasser med navn etter revolusjonsdagen.[31]

CIAs leder i London uttalte at de ble tatt på senga av revolusjonen, de visste ikke hva som var på gang. «Jeg kunne ha vært Europas Fidel Castro» uttalte Otelo Saraiva de Carvalho i 1975[32] Den britiske og amerikanske ambassaden hadde ingen kjennskap til at et kupp var på gang og visste ikke hvem kuppmakerne var.[25]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Baumgarten, Brita (2017). «The children of the Carnation Revolution? Connections between Portugal’s anti-austerity movement and the revolutionary period 1974/1975». Social Movement Studies (vol 16, nr 1). 
  2. ^ a b «Maria de Medeiros outrages countrymen with farcical film». The Guardian (på engelsk). 14. desember 2000. ISSN 0261-3077. Besøkt 24. januar 2019. «All this, de Medeiros insists, is a matter of historical record. It was written about by the army leaders behind the coup. She interviewed them and they confirmed the old stories. "I would be untrue to this revolution if I didn't show the funny aspect of it," de Medeiros says.» 
  3. ^ a b Brekke, Bo (1988). Knus apartheid: et studiehefte om det sørlige Afrika. Oslo: Fellesrådet for det sørlige Afrika. 
  4. ^ «Today in History: Portugal celebrates April 25th Freedom Day – Portugal». Portuguese American Journal (på engelsk). 25. april 2018. Besøkt 24. januar 2019. 
  5. ^ a b c d e Olivas Osuna, J. J. (2014). The deep roots of the Carnation Revolution: 150 years of military interventionism in Portugal. Portuguese Journal of Social Science, 13(2), 215-231.
  6. ^ Story, J. (1976). Portugal's revolution of carnations: Patterns of change and continuity. International Affairs, 52(3), 417-433.
  7. ^ Costa, R. (2016). From Dictatorship to Democracy in Twentieth-Century Portugal. Springer - Palgrave Macmillan.
  8. ^ Badcock, James (13. februar 2015). «Did Portugal's dictator Salazar order killing of rival?» (på engelsk). Besøkt 20. januar 2019. 
  9. ^ Barca, Antonio Jiménez (10. januar 2013). «Reopening a murdered general’s tomb». El País (på engelsk). ISSN 1134-6582. Besøkt 20. januar 2019. 
  10. ^ «PORTUGAL: Granaten gegen Schiffe». Der Spiegel. 34. 19. august 1985. Besøkt 11. januar 2019. 
  11. ^ Engene, J. O. (2004). Terrorism in Western Europe: Explaining the trends since 1950. Edward Elgar Publishing.
  12. ^ Miles, Peter (13. august 1999). «Melo Antunes». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. januar 2019. 
  13. ^ a b Bjøl, Erling (1979). De rike samfunn: de vestlige land og Japan etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  14. ^ Pinto, P. R. (2015). Lisbon rising: urban social movements in the Portuguese revolution, 1974–75. Oxford University Press.
  15. ^ a b c Burchett, Wilfred (1975). Portugal fra statskupp til revolusjon. Oslo: Ny dag. ISBN 8270090298. 
  16. ^ Roberts, A., & Ash, T. G. (Eds.). (2009). Civil resistance and power politics: the experience of non-violent action from Gandhi to the present. Oxford university press.
  17. ^ a b Ferreira, H. G., & Marshall, M. W. (2010). Portugal's revolution: ten years on. Cambridge University Press.
  18. ^ Notaker (1975) s. 39
  19. ^ Notaker (1975) s. 18
  20. ^ Notaker (1975) s. 20
  21. ^ Notaker (1975) s. 22
  22. ^ a b Célia Maria Taborda da Silva (2012). «From Dictatorship to Democracy in Portugal: The use of Communication as a Political Strategy». Mediterranean Journal of Social Sciences (Vol. 3 (6)). 
  23. ^ Poddar, P. (Ed.). (2008). Historical Companion to Postcolonial Literatures-Continental Europe and its Empires. Edinburgh University Press.
  24. ^ Maxwell, K. (1997). The making of Portuguese democracy. Cambridge University Press.
  25. ^ a b Lochery, N. (2017). Out of the Shadows: Portugal from Revolution to the Present Day. Bloomsbury Publishing.
  26. ^ Notaker, Henry (1984). Fra 1850 til i dag. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205144575. 
  27. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1994. ISBN 8257305685. 
  28. ^ Bjøl, Erling (1979). Revolusjonens verden og sultens verden: internasjonal politikk etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  29. ^ Allern, Sigurd (1992). Kildenes makt: ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo: Pax. ISBN 8253015623. 
  30. ^ Lundstøl, Sigrun Riedel (1999). Land i Europa. Oslo: Faktum Orfeus. ISBN 8254002622. 
  31. ^ «Portugal Honors April 25 Revolution, the World's Coolest Coup». NBC News (på engelsk). 25. april 2014. Besøkt 24. januar 2019. «Today, April 25 is the most popular street name across the country, with more than 1,150 streets, avenues and plazas named after the revolutionary date.» 
  32. ^ Maxwell, K. (1997). The making of Portuguese democracy. Cambridge University Press.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nellikrevolusjonen&oldid=24191041»