Romance
Romance er en diktform som oppstod i Spania i seinmiddelalderen, og er blitt holdt levende helt opp til vår tid.
Den tidligste omtalen av romance finnes i et skrift fra 1449, der Santillana snakker nedsettende om «disse romacene og sangene som folk av lav stand morer seg med». Romancen var altså opprinnelig ei folkevise av ukjent forfatter som har levd i muntlig tradisjon; først på 1500- og 1600-tallet ble romancer skrevet ned og samla i såkalte romanceros. En kjenner til ca. 2000 romancer på spansk.
Ordet romance er avleda av romanice, «på romansk». Ordet kan vise til at det dreier seg om diktning på folkespråket, til forskjell fra latine («på latin»). Ettersom diktning på spansk ikke lenger var noen nyhet på 1400-tallet, kan ordet like gjerne vise til innholdet. Stoff til romansene henta en ofte fra eldre (vers)romaner og heltedikt, som også gikk under betegnelsen romancer. Mange romancer handler om Spanias store heltediktskikkelse Cid, andre bygger på heltedikt som er gått tapt eller på gamle krøniker. Også fra franske heltedikt og romaner kunne romancedikterne hente stoffet sitt; særlig har Rolandskvadet vært populært. Romanene om Tristan, Lancelot og Aleksander den store har vært produktive; noen romancer henter stoff fra bibelske fortellinger. Mange romanser kretser omkring sin tids store historiske begivenhet, erobringen av Granada i 1492.
Som de norske middelalderballadene er romancene episke tekster med lyriske innslag, sterkt formelprega og med vandrestrofer som kan gjenfinnes i ulike tekster, og med hyppig bruk av dialog. Til forskjell fra den nordiske balladen mangler romancen omkved. Strofene har vers med åtte stavelser og helrim eller assonans på annenhver linje. Et linjepar (med og uten rim) kan dermed minne om heltediktningas 16-stavelses vers.
Fra 1500-tallet og framover er romanceformen blitt gjenopptatt og brukt av kjente spanske diktere, f.eks. Lope de Vega og (i nyere tid) Federico García Lorca.