ting

Norsk

Substantiv 1

ting m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. gjenstand, sak, greie, opplegg, vanlig fyllord

Grammatikk

Bøyning (uregelrett substaantiv hankjønn (uten ubestemt flertall))
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein ting	tingen	ting	tinga	(nynorsk)
			tingi	(nynorsk)
en ting	tingen	ting	tinga	(bokmål)
en ting	tingen	ting	tingene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Gjenstand

dansk: ting da(da) c engelsk: something en(en), thing en(en) chose fr(fr) f, fransk: objet fr(fr) m

portugisisk: coisa pt(pt) svensk: sak sv(sv) c, ting sv(sv) n tysk: Ding de(de) n, Sache de(de) f

Substantiv 2

Wikipedia

ting n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. (norrønt) samling for å avgjøre viktige ting
2. stedet man brukte å gjøre dette på

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ting	tinget	ting	tingene	(bokmål/riksmål)
ting	tinget	ting	tinga	(bokmål)
eit ting	tinget	ting	tinga	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Samling for å avgjøre viktige ting

dansk: ting da(da) svensk: ting sv(sv)

Stedet for dette

dansk: ting da(da) c svensk: ting sv(sv)

Dansk

Substantiv

ting

1. ting (alle betydninger)

Svensk

Substantiv

ting

1. ting (alle betydninger)