histologi

Forutsetningen for å kunne undersøke vev mikroskopisk, eksempelvis for å påvise patologiske prosesser med unormale celler, er at vevsprøven fremstår som et tynt snitt, så tynt at det er gjennomskinnelig for lys. En vevsbit tas fra vedkommende organ. Det kan være fra et anatomisk preparat eller fra levende vev (biopsi), for eksempel i forbindelse med en operasjon. Dersom det er fra et levende organ, «fikseres» cellene, det vil si at de behandles med forskjellige kjemiske stoffer (formaldehyd og andre) for å avbryte enhver intracellulær prosess, samt gjøre strukturen fastere og uoppløslig. Samtidig stanses enhver bakteriell virksomhet i vevsprøven. Etterpå må biten dehydreres gjennom behandling med etanol. Også behandling med fettløslige substanser (xylen) inngår i denne prosessen.

Vevsbiten støpes deretter inn i en substans (som oftest parafin), slik at den stivnet til en fast blokk, omtrent en kubikkcentimeter, som kan tåle å skjæres i tynne snitt (cirka 10 μみゅーm) i en mikrotom. For å gjøre blokken sterk nok til å unngå forskyvninger i vevstrukturen kan den istedet fryses i en kryostat. Til slutt blir det tynne vevssnittet montert på et objektglass og farget, etter at det er rehydrert og parafinen er fjernet ved hjelp av xylen. Først da er det histologiske preparatet klart for undersøkelse i mikroskopet.

I prinsippet brukes den samme teknikken ved elektronmikroskopi, men da er det ikke farger, men kontrast som er av betydning. Innstøpingen skjer gjerne i harde plaststoffer. Snittene er svært tynne (20-100 nm) og skjæres ved hjelp av en ultramikrotom.

Celler er med få unntak fargeløse, og det kan derfor være vanskelig å studere cellestrukturen i et lysmikroskop uten forutgående farging. Ved å tilføre preparatet blandinger av forskjellige fargestoffer kan de forskjellige strukturene gjøres synlige, samtidig som man da kan skille cellens enkeltsubstanser fra hverandre. Farging av biologisk materiale brukes ikke bare for å studere histologiske snitt, men brukes også ved påvisning av bakterier, ved undersøkelse av blod-, urin- og avføringsprøver og annet.

Mange av fargestoffene ble utviklet allerede på 1800-tallet, opprinnelig for farging av tøy i tekstilindustrien. I vår tid er de vanligste histologiske fargemetodene HE-farging og giemsa-farging, men det finnes også en rekke andre.

• histokjemi
• mikrobiologiens historie
• lysmikroskop
• histologiske fargemetoder