karbohydrater (ernæring)

De fordøyelige karbohydratene kan brytes ned til monosakkarider og tas opp i kroppen fra tynntarmen. I denne gruppen kommer sukkerartene og stivelse. De fordøyelige karbohydratene kan også deles inn etter hvor raskt de fordøyes og blir til glukose i kroppen. Dette kan uttrykkes med glykemisk indeks, som er et mål for hvor raskt og hvor mye glukosenivået i blodet stiger og synker i løpet av to timer etter konsum av en mengde av en matvare tilsvarende inntak av 50 gram fordøyelige karbohydrater.

De ufordøyelige karbohydratene kan ikke spaltes til monosakkarider i tarmen. I denne gruppen kommer oligosakkarider og kostfiber. Disse karbohydratene kan i varierende grad bli brutt ned i tykktarmen ved hjelp av mikroorganismene som lever der (tarmfloraen). Oligosakkarider blir raskt brutt ned, mens store tettpakkede forbindelser som cellulose i liten grad blir brutt ned.

Inntaket av fordøyelige karbohydrater i et gjennomsnittlig norsk kosthold er sannsynligvis snaut 300 gram per dag, med litt mindre enn to tredjedeler i form av stivelse og resten i form av sukker. Inntaket av kostfiber er sannsynligvis rundt 20 gram. Brød og andre bakervarer er vår viktigste kilde til stivelse, mens tilsatt sukker er vår viktigste kilde til sukker. Våre viktigste kilder til kostfiber er kornvarer, grønnsaker og frukt.

Et høyt inntak av stivelse eller sukker vil lett føre til et høyere energiinntak enn det kroppen trenger. Dette vil øke fettlagringen enten ved at karbohydratene omdannes til fett i leveren, eller at de bidrar til at mer av fettet som blir spist blir lagret. Et høyt inntak av stivelse eller sukker vil derfor kunne bidra til fedme. Karbohydrater som blir omdannet til fett i leveren vil måtte transporteres i kolesterolholdige lipoproteiner. Blant annet fordi det er et restprodukt av disse lipoproteinene som avleires i blodåreveggen og i verste fall fører til et infarkt, kan et høyt inntak av fordøyelige karbohydrater øke risikoen for hjerte- og karsykdommer. Dette gjelder ikke minst om en stor andel av karbohydratene inntas i form av sukker.

Ved diabetes som ikke behandles med medisiner vil blodsukkernivået bli for høyt ved inntak av mye fordøyelige karbohydrater, for eksempel i form av mat med mye stivelse eller sukker. Dette skyldes nedsatt evne til å fjerne glukose fra blodet som følge av nedsatt produksjon av eller nedsatt sensitivitet for insulin.

Monosakkaridene tas opp direkte i tynntarmen, mens disakkaridene spaltes av enzymer som skilles ut fra tarmveggen før de blir absorbert. Stivelse spaltes først til maltose, glukose og dekstriner av amylase skilt ut av bukspyttkjertelen, og blir deretter spaltet videre til monosakkarider av enzymer skilt ut fra tarmveggen.

Glukose, fruktose og galaktose blir fraktet til leveren, som har som oppgave å regulere nivået av glukose i blodet. Glukose blir som oftest sendt videre ut i kroppen for bruk som energikilde. Fruktose og galaktose blir omdannet av leveren til glukose. Om kroppen har overskudd av glukose allerede, kan disse monosakkaridene bli brukt som energikilde av leveren, eller bli omdannet til fett. Om leverens glykogenlager er tømt på grunn av faste, kan de også lagres som glykogen. Også glukose vil kunne omdannes til fett i leveren dersom tilførselen er større enn det kroppens celler kan forbrenne. Hormonet insulin har en viktig rolle i å sørge for at blodets glukosenivå ikke blir for høyt.

Glukose er en spesielt viktig energikilde ved hard fysisk aktivitet, siden muskelcellene er avhengige av å bruke glukose som energikilde om aktivitetsnivået er så høyt at lungene og hjertet ikke klarer å levere nok oksygen. Av denne grunn lagres også noe glukose i musklene, i form av glykogen. Kroppens lager av glukose i form av glykogen er normalt rundt 600 gram, men kan komme opp i ett kilo for veltrente personer.

Noen av de cellene som vanligvis bare bruker glukose som energikilde kan omstille seg til å bruke ketonlegemer. Glukose kan også dannes fra enkelte andre forbindelser som aminosyrer og glyserol. Det er derfor vanskelig å angi et minimumsbehov for fordøyelige karbohydrater, men mye tyder på at dette ligger på mellom 20 og 50 gram per dag. Om inntaket av karbohydrater overstiger det kroppen har behov for til forbrenningen, vil overskuddet bli lagret.

Etter hard fysisk aktivitet eller en tids faste, der henholdsvis musklenes eller leverens glykogenlager har blitt tømt, vil overskuddet av karbohydrater kunne bli lagret som glykogen. Alternativt vil det bli omdannet til fett, og transportert fra leveren til kroppens fettceller for lagring.

De fordøyelige karbohydratene brukes i noen grad som byggesteiner i kroppen, for eksempel som del av cellenes overflate, som del av kroppens væsker, og som del av kroppens DNA.

Hovedfunksjonen til karbohydratene er imidlertid som kilde til energi. Glukose er unikt ved å kunne brukes som energikilde av alle kroppens celler. De røde blodcellene mangler mitokondrier, og kan derfor bare bruke glukose som energikilde. De utvinner energien i glukose gjennom første del av glukosenedbrytningen, glykolysen. Hjernen og sentralnervevevet er også i utgangspunktet avhengig av glukose som energikilde, selv om dette vevet kan omstille seg til å bruke såkalte ketonlegemer produsert fra fett som energikilde ved langvarig faste.

Karbohydratene kan rent kjemisk deles inn fire klasser som vist under. De karbohydratene i hver klasse som er viktigst i forbindelse med ernæring, er nevnt spesielt. Mono- og disakkarider utgjør det man i dagligtale kaller sukkerarter eller sukker.

• sukkerarter
• stivelse
• kostfiber
• sukker (matvare)
• karbohydrater – kjemi