Eker Papirmølle

Vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) fra Rolvsøy i Østfold gjorde seg også bemerket som sosial reformator og industriell gründer. Et av foretakene han skal ha vært initiativtaker til var Eker Papirmølle i Øvre Eiker. Hauge hadde tidlig forstått at det trykte ord ga ham muligheter til å nå mange med sitt pietistiske kristendomssyn. Sjøl om han bare hadde gått omgangsskole, skrev han flittig og ble en av sin tids mest produktive publisister. Hauges skribentvirksomhet møtte motstand, ikke minst fra representantene for stat og kirke.

Etter slike opplevelser var trykkefriheten neppe noen selvfølge for Hans Nielsen Hauge. Kanskje var dette årsaken til at han viste slik interesse for papirproduksjon og grafisk arbeid. Våren 1800 reiste han til København, der han gjorde seg kjent med så vel produksjon av papir som boktrykker- og bokbinderfaget.

Etter hjemkomsten til Norge mobiliserte han en del av «vennene» (haugianerne) til å danne et interessentskap som skulle reise en papirfabrikk, Valg av lokalitet falt til slutt på på gården Hedenstad i Øvre Eiker. Den planlagte papirmølla ble ikke presentert som noe kollektivt prosjekt som «det Christelige Samfund» sto bak. Søkerne var navngitte interessenter med tilknytning til det haugianske miljøet, men Hauges navn ble holdt utenfor søknaden om etableringsløyve.

Hans Nielsen Hauges bror, Mikkel Nielsen Hauge, bosatte seg på Hedenstad gard og fungerte som daglig leder for virksomheten ved papirmølla. En papirsvenn med erfaring fra Øvre Mølle ved Bentse Brug i Christiania ble engasjert som arbeidsformann. Ifølge Hauge-biografen Andreas Aarflot var vekkelsespredikantens bror en dyktig leder for Eker Papirmølle. Han berømmer også Mikkels kone, «Mor Inger», som styrte husholdningen for oppimot 50 ansatte med varme og myndighet.

Blant arbeidsstokken på Eiker fantes det mange som hadde kost og losji og omsorg under sykdom og en slags trygd med tanke på alderdommen, mot at de ikke hevet lønn for sitt arbeid. Men dette var frivillige ordninger, understreker Aarflot. Kanskje er det denne ordningen bygdebokforfatter Ove Bjarnar (f. 1952) omtaler som «lokal fattigkasse» ved papirmølla på Eiker fra 1807.

Haugianerne mente at papirmølla skulle være et sted der interesserte kunne lære seg et yrke og komme under «vennenes» religiøse innflytelse. Fabrikkollektivet på Hedenstad ble et kristent fellesskap preget av hardt arbeid, men med hyppige innslag av religiøs sang og bønn.

Råstoffet til papiret som ble produsert ved Eker Papirmølle tidlig på 1800-tallet var i hovedsak tekstilfibrer. Fiberråstoffet kom fra brukt tauverk fra gruveanleggene på Kongsberg, fra utslitte seil og fiskegarn, men særlig fra utslitte klær. Mange haugianere på Østlandet organiserte innsamling av utslitte tekstiler og sørget for at de ble fraktet til papirmølla i Eiker.

Produksjonsprosessen ved Eker Papirmølle var lenge svært handverkspreget. Tekstilråstoffet ble hogd opp i småstykker og kokt i kalkvann og kaustisk soda. Deretter ble massen klorblekt, skylt og malt i hollendere. Den oppmalte massen ble samlet i et stort kar som ble kalt for skjepper eller bøtter. Herfra ble den tatt opp på rammer med finmasket nettingbotn. Deretter ble den langsomt tørkete massen tatt ut i arkform og presset med mellomlegg av ullfilt. Til slutt ble arkene lufttørket. De fineste papirkvalitetene ble produsert i ren vinterluft etter at snøen hadde lagt seg, vanligvis i perioden november til mars.

Slikt papir ble tørket over runde kavler i en trebygning som hadde regulerbare ventilasjonslemmer, men minimalt innsig av lys. Sommerstid produserte papirmølla mest papp. Pappen ble ofte soltørket på bakken utendørs.

Produksjonen ved Eker Papirmølle skal ha vært forholdsvis stor da bedriften var nyetablert, men i krigsåra mellom 1807 og 1814 sank den en del. Dette skyldtes antakelig dels at Hans Nielsen Hauge satt arrestert, og at «vennene» av den grunn holdt en lav profil, dels at napoleonskrigene skapte krisetider med dårligere tilgang på råstoff og tregt marked for papirsalg.

Krisetidene fikk konsekvenser for sysselsettinga ved Eker Papirmølle. Tidlig i 1820-åra beskjeftiget virksomheten ifølge topografen Jens Kraft (1784–1853) «10 voxne Mandfolk, 9 Drenge og Fruentimmer, og leverer aarlig omtrent 1 600 Riis Papir af forskjellige Slags». Seinere vokste produksjonen igjen. I 1835 leverte bedriften 2 200 ris skrivepapir.

Etter Mikkel Hauges død i 1846 sank produksjonen til om lag det halve. I denne perioden hadde bedriften bare ti ansatte. De gjenlevende eierne skal ha forsøkt å selge papirmølla og jordbrukseiendommen under ett, men dette viste seg vanskelig. Papirproduksjonen fortsatte i det små.

Ti år etter Mikkel Hauges død, i 1856, ble Eker Papirmølle solgt til skipsreder Erland Kiøsterud (1826–1899) og papirhandler Harald Lyche (1827–1887) fra Drammen. De fortsatte produksjonen av «bøttepapir» av tekstilfibermasse til omkring 1870. Da viste de vilje til ekspansjon, blant annet ved å investere i en turbin som skulle drive hollenderanlegget i papirmølla.

Eierne ble antakelig stimulert til å investere i virksomheten både av økonomiske medgangstider og av kunnskap om nye teknologiske muligheter. Den fransk-tyske krigen skapte et konjunkturoppsving for blant annet papirprodukter.

Samtidig var det blitt kjent at tyskerne Friedrich Gottlob Keller (1816–1895) og Heinrich Voelter (1817–1887) hadde utviklet en ny produksjonsprosess, der tremasse helt eller delvis erstattet tekstilfibrene som papirråstoff. Kiøsterud og Lyche sendte direksjonsformann Jørgen Meinich (1820–1911) og teknisk leder Michael Hansen på studietur til Tyskland, der de oppsøkte Voelter i Heidenheim i delstaten Baden Württemberg. De ble godt mottatt. Voelter ville mer enn gjerne selge sine patenter til norske interessenter.

Ifølge Ove Bjarnars bygdebok for Eiker tilbød han å utarbeide «plan og prinsipper for en integrert fabrikk som både kunne lage tremasse og papir. En ny prosess, der treet ble kokt i damp før det ble slipt ble også tatt inn i planene. Denne prosessen ga et sterkt papir som var mer velegnet som innpakningspapir enn alle tidligere produkter». Det må vel ha vært dette tilbudet som førte til etableringa av Drammenselvens Papirfabrikker, seinere kjent som Geithus i Modum.

Kiøsterud og Lyche drev for øvrig de to bedriftene under fellesnavnet Eker & Gjethus Papirfabriker en periode.

Også papirmølla på Hedenstad fikk papirmaskin. Ifølge Christian L. Røgeberg (1854–1940), som ble maskinmester ved Eker Papirmølle, skal dette ha vært en rundsieber-maskin fra firmaet Stroebel i Chemnitz i den tyske delstaten Sachsen. De forfatterne som har skrevet om virksomheten er noe uenige om når denne maskinen ble tatt i bruk. Årstallene 1872, 1874 og 1875 nevnes som oppstartsår for den maskinelle papirproduksjonen ved den tidligere papirmølla.

Eker Papirmølle fortsatte å bruke filler, rughalm og returpapir som råstoff etter at papirmaskinen var installert, men nå ble innslaget av tremasse i papiret stadig større. Slik masse ble kjøpt av lokale underleverandører. Alt i 1869 hadde trelasthandler Jacob Borch (1813–1886) bygd et tresliperi på sagbrukstomta han eide ved Vestfossen (Vestfos Cellulose). Tremasse fra dette anlegget ble brukt i produksjonen ved Eker Papirmølle.

Det samme gjaldt antakelig massen som ble produsert ved det anlegget brødrene Olaus Pedersen Foss (1841–1904) og Amund Pedersen Fossesholm (1830–1930) etablerte under navnet Vestfossen Træmassefabrik omtrent på samme tid. Den trefiberbaserte papirproduksjonen ved Eker Papirmølle ble kortvarig.

I 1879 ble produksjonsanlegget lagt i aske etter en brann. Papirmølla ble ikke gjenoppbygd. Eierne valgte i stedet å satse på videreutvikling av Drammenselvens Papirfabrikker på Geithus i Modum. Stedet der papirmølla hadde ligget, ble solgt til en interessent som brukte vannfallet på eiendommen som energikilde for ei beinmølle. Fra 1895 ble beinmølla avløst av Fredfoss Uldvarefabrikk, som tidlig på 1900-tallet disponerte en mengde elektrisk kraft som ble anslått til 225 hestekrefter fra det nevnte vannfallet, og som sysselsatte om lag 180 arbeidere.