Franz Kafka

Franz Kafka var eldste sønn av kjøpmannen Hermann Kafka (1852–1931). Familien tilhørte den tyskspråklige jødiske minoriteten i Praha. Praha var på den tiden en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn: Kafka var østerriksk statsborger frem til opprettelsen av Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig, da han ble tsjekkoslovakisk statsborger.

Familien var assimilert og hadde ingen sterk religiøs tilknytning til jødedommen. To yngre brødre døde som spedbarn, og tre søstre vokste opp: Elli (1889–1942), Valli (1890–1942) og Ottla (1892–1943). Søsteren Ottla var den som best forstod sin bror, og som forsøkte å hjelpe ham til å få tid og rom til å skrive. I 1916 skaffet hun ham en liten leilighet i Alchiminstengäßchen på Hradschin-høyden i Praha. Her fant han et fristed fra familiens overoppsyn og et sted å skrive. De tre søstrene ble under andre verdenskrig deportert til konsentrasjonsleirer og drept.

Forholdet til faren var svært vanskelig. Faren, som kom fra fattige kår, og som hadde opparbeidet seg en viss status som kjøpmann gjennom hardt arbeid og et økonomisk godt ekteskap, foraktet alt som kunne minne om svakhet, og forstod aldri sønnens behov for å skrive. At Franz Kafka ikke ville overta butikken med galanterivarer, bidro til konflikten mellom far og sønn. Dette danner bakgrunnen for den selvbiografiske teksten Brief an den Vater fra 1919 (norsk oversettelse Brevet til faren, 1957), som er et kraftig oppgjør med farens væremåte og hvilke psykiske spor den satte hos sønnen.

Moren, Julie Kafka (1856–1934), vokste opp i en velstående jødisk familie. Hun maktet ikke å skjerme sønnen fra ektemannens temperament. Begge foreldrene tilbrakte mye tid i forretningen, og barna vokste opp med mer kontakt med tjenestejentene enn med foreldrene. Franz Kafka hadde et fortrolig forhold til to av morens brødre, Alfred og Siegfried Löwy. Siegfried Löwy (1857–1942), som tok med seg Franz Kafka på hans første lange reise, til Norderney og Helgoland (1901), var forbildet til landsbylegen i Ein Landarzt fra 1917.

Etter skolegang på tyskspråklige skoler i Praha begynte Kafka å studere kjemi, deretter jus ved det tyskspråklige Universitetet i Praha. Han avsluttet studiene som dr. jur. i 1906. Etter et obligatorisk praktikum begynte han å arbeide i forsikringsbransjen, først i forsikringsselskapet Assicurazioni Generali, fra 1908 i Arbeiter-Unfall-Versicherungs-Anstalt. Her hadde han ansvar for forsikringsutbetalinger til de som hadde vært utsatt for arbeidsulykker.

Selv om Kafka mistrivdes med jobben fordi den tok verdifull tid fra å skrive, var han en svært betrodd medarbeider med høy kompetanse innenfor sitt fagfelt. Han deltok på konferanser og skrev artikler og rapporter om forebygging av arbeidsulykker. At Kafka var dyktig i tsjekkisk, i motsetning til mange i den tyskspråklige minoriteten i Praha, bidro til å gjøre ham til en viktig medarbeider i selskapet. På grunn av sykdom hadde Kafka flere lange fravær. I 1923 gjorde tuberkulosen det umulig for ham å fortsette i jobb, og han ble pensjonert.

Allerede som student ble Franz Kafka en del av det tyskspråklig litterære miljøet i Praha, selv om han gjerne holdt seg i bakgrunnen og kun unntaksvis leste fra egne tekster. Han fulgte forelesninger om tysk litteratur (germanistikk) og kunsthistorie ved Universitetet i Praha og deltok i litterære og filosofiske studiesirkler i det tyskspråklige miljøet. I 1902 ble han kjent med Max Brod, som var en av de første som oppfordret ham til å skrive, og som ble hans nærmeste venn livet ut. Kafka pleide også omgang med blant annet Franz Werfel, Gustav Meyrink og Johannes Urzidil. Som i Wien, samlet også i Praha forfattere og litterært interesserte seg i byens mange caféer som var kulturelle møtesteder, blant annet i Café Arco. Sammen med Max Brod, Egon Erwin Kisch og Franz Werfel hørte Kafka til Arco-kretsen.

I 1912 presenterte Max Brod Kafka for Felice Bauer (1887–1960), en tysk sekretær og prokurist. Avstandsforholdet mellom de to er rikelig dokumentert gjennom brevvekslingen. Etter å ha forlovet seg og deretter hevet forlovelsen to ganger, først i 1913, deretter i 1917, skiltets deres veier for godt. Kafkas motstridende forhold til ekteskapet som institusjon var en viktig årsak. På den ene siden ønsket han å inngå ekteskap og dermed også bli selvstendig i relasjon til sin egen familie, på den andre siden var han redd for å binde seg. Sykdommen hans (uhelbredelig tuberkulose) var en medvirkende årsak. Heller ikke forlovelsen med Julie Wohryzek (1891–1944), som han traff på et rekonvalesensopphold i Schelesen (i dag Želízy), førte til ekteskap.

Våren 1920 ble han kjent med tsjekkiske Milena Jesenská, som var gift med forfatteren Ernst Polak (1886–1947). Det er uvisst i hvilken grad forholdet mellom de to var et kjærlighetsforhold eller et nært vennskap. Sikkert er at den gjensidige kontakten og diskusjoner om litteratur og kultur betød mye for begge parter, noe som blant annet er dokumentert gjennom Kafkas brev: Briefe an Milena utgitt i 1991 (norsk oversettelse Brev til Milena, 2005). Jesenská, som var forfatter og journalist, var den første som oversatte Kafka til tsjekkisk.

Etter at Kafka hadde blitt diagnostisert med tuberkulose og var alvorlig syk, møtte han Dora Diamant (1898–1952). De bodde sammen med noen måneder i Berlin (fra september 1923 til mars 1924). Hun fulgte med ham til Wien da han måtte legges inn på et sanatorium og senere til sanatoriet til Dr. Hoffmann i Kierling ved Klosterneuburg, og ble hos ham til han døde.

Familien Kafka var assimilert og gikk i synagogen kun ved spesielle anledninger. Verken som barn eller som voksen var Franz Kafka praktiserende jøde. Men han var gjennom hele sitt voksne liv opptatt av ulike sider ved jødedommen, blant annet sionismen og jødiske skikker. Han var interessert i både jiddisk (jamfør Rede über die jiddische Sprache fra 1912) og i hebraisk, som han lærte seg som autodidakt. I en periode av sitt liv vurderte han å emigrere til Palestina, noe sykdommen satte en stopper for.

I hans verk fins det mange spor av hans forhold til jødedommen, ved siden av refleksjoner tydelig preget av kristent tankegods. Selv om Kafka var sekulær jøde, var han ikke på noen måte ukjent med antisemittisme. Redselen for og historier om pogromer, og erfaringer med å bli utestengt og diskriminert på grunn av sin jødiske bakgrunn var en del av hverdagen for jødene i Praha, også de assimilerte.

Store deler av Kafkas voksne liv var preget av den indre konflikten mellom arbeidet i forsikringsselskapet og ønsket om å ha mer tid til å skrive. Også alvorlig sykdom hemmet i perioder forfatterskapet. Men selv om Kafka var alvorlig syk i mange år, er myten om den lidende og dystre Kafka overdrevet. Kafka var glad i å reise og foretok mange reiser sammen med Max Brod, blant annet til Paris, Venezia og Verona, Lugano, Mailand, Meran, til Wien, Berlin og til Østersjøkysten.

Han var en iherdig svømmer og benyttet så lenge helsetilstanden hans tillot det en hver anledning til å svømme. Han likte å gå på kino, og han hadde humor. Humoren vises i deler av forfatterskapet (jamfør Ein Käfig ging einen Vogel suchen. Komisches und Groteskes, en bok med kortprosa fra 2018), og bekreftes gjennom at mange av hans samtidige beskrev Kafkas humor og hans høylytte latteranfall.

Das Urteil fra 1913 (norsk oversettelse Dommen, både bokmål og nynorsk), førsteutgaven hadde undertittelen Eine Geschichte für Felice B., ble Kafkas gjennombrudd. Han skrev teksten i løpet av natten mellom 22. og 23. september 1912. Skriveprosessen hadde en forløsende virkning på Kafka, som senere beskriver den som en fødsel. Hovedpersonen Georg Bendemann har en konflikt med sin far, som ikke aksepterer hans gifteplaner. Krangelen mellom far og sønn ender med at faren dømmer sønnen til drukningsdøden. Georg Bendemann forlater huset og fullbyrder – i alle fall tilsynelatende – farens dødsdom gjennom å styrte seg i en elv. Om han virkelig dør, forblir åpent.

Dommen er en av Kafkas (og tyskspråklig litteraturs) mest interpreterte tekster, ikke minst gjennom selvbiografisk orienterte tilnærminger. Selv ytret han seg flere ganger til mulige måter å forstå teksten på, blant annet i sine dagbøker og i brev til Felice Bauer, men uten å komme til noen konklusjon. Konflikten mellom far og sønn, en ikke-juridisk domfellelse over et menneske og den domfeltes akseptering av denne, til og med slik at vedkommende bidrar til å fullbyrde den, er komponenter som bearbeides videre i forfatterskapet.

Også i Die Verwandlung fra 1915 (norsk oversettelse til bokmål Forvandlingen, 1997, til nynorsk 2016) ligger en familiekonflikt til grunn for den absurde handlingen. En morgen våkner den unge mannen Gregor Samsa, som livnærer hele familien gjennom sin jobb som handelsreisende, og oppdager at han har blitt forvandlet til en bille. Forvandlingen fører til at konfliktene i familien eskalerer. Mens søsteren Grete i begynnelsen forsøker å skjerme Gregor for farens aggressivitet, tar hun etter hvert farens parti og konkluderer med at Gregor, som de ikke lenger betrakter som et menneske, men som et ekkelt insekt, må vekk. Forvandlingen, den lengste teksten som Kafka ga ut mens han levde, er en av hans mest kjente og leste tekster.

Også i senere tekster, blant annet i Ein Bericht für eine Akademie fra 1917 (norsk oversettelse Beretning for et akademi, 1975; Utgreiing for eit akademi, 2001, en oppsetting på Hordaland teater) og i Der Bau, utgitt posthumt i 1928 (norsk oversettelse Hiet, 1972), skaper Kafka dyrefigurer. Dette kan tolkes som en fremmedgjøring, som i Forvandlingen, hvor Gregor føler seg redusert til familiens eneforsørger, men også som en litterær utforskning av menneskets dypeste natur, til kropp og natur. Forvandlingen har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i 1975 (regi Jan Němec) og i 2015 (regi Igor Plischke), adaptert som opera i 1986 (komponist Paul-Heinz Dittrich) og som graphic novel (grafisk roman) i 2003 (Peter Cuper) og i 2010 (Eric Corbeyran og Richard Horne).

In der Strafkolonie fra 1919 (norsk oversettelse I straffekolonien og andre fortellinger, 1971) videreutvikler Kafka temakomplekset dom, straff og erkjennelse. Mens domfellelsen over Georg Bendemann i Dommen foregår i det private rom som en konflikt mellom far og sønn, så gjennomføres avstraffelsen i I straffekolonien i regi av et autoritært og allmektig maktapparat. Den som skal straffes, må legge seg på en spesialkonstruert maskin som skriver – eller stanser, som på et hullkort – dommen inn i kroppen. Gjennom denne torturen skal den domfelte erkjenne hva han har forbrutt seg mot, oppnå en dypere forståelse, men mister samtidig livet på grusomt vis.

En oppdagelsesreisende kommer til øya hvor straffekolonien befinner seg, og skal få demonstrert maskinen. Det er gjennom hans perspektiv leseren blir vitne til avstraffelsen og, til slutt, til at offiseren, som har ansvaret for å betjene maskinen, selv dør mens han vil demonstrere maskinens virkning på sin egen kropp. Mange forskere har tolket fortellingen som et uttrykk for kritikk av totalitære regimer, mens andre fokuserer på den religiøse dimensjonen (erkjennelse og soning).

Flere operakomponister har adaptert I straffekolonien, blant annet Joanna Bruzdowicz (Die Strafkolonie, 1968), Miloš Štědroň (Aparát, 1970) og Philip Glass (In the Penal Colony, 2000). Også denne fortellingen har blitt adaptert som graphic novel (grafisk roman), først som en kortversjon av David Zane Mairowitz og Robert Crumb i deres Kafka-biografi (1993) i tegneserieform, og i 2012 av Sylvain Ricardo og Maël.

I 1918 ble Ein Landarzt (norsk oversettelse En landsens lege, 1996; Ein landsens lækjar, 2016) trykt for første gang. I 1920 ble fortellingen publisert sammen med flere andre kortere prosatekster i et eget bind. En landsbylege blir kalt til et sykeleie. Han blir brakt til den syke med to hester som dukker opp fra intet. Når han kommer fram til den unge gutten, som er sengeliggende med et grusomt sår, forstår han at han ikke kan gjøre noe for ham. Han legger seg i sengen ved siden av den syke. Også til denne teksten har det blitt framsatt mange og svært ulike interpretasjoner, blant annet psykoanalytiske tilnærminger med vekt på det ubevisste.

En landsens lege har blitt filmatisert flere ganger (for eksempel under tittelen Nachtland av Cyril Tuschi, 1995) og dannet grunnlaget for opera (Hans Werner Henze, 1951).

Ein Hungerkünstler (norsk oversettelse En sultekunstner, 2002) ble trykket for første gang i 1922. I 1924 kom teksten ut i bokform sammen med andre prosatekster. Som i blant annet Ein Bericht für eine Akademie fra 1917 (norsk oversettelse Beretning for et akademi, 1975; Utgreiing for eit akademi, 2001) utspiller handlingen seg i et varieté-miljø, et miljø som Kafka kjente godt fra Praha og ofte oppsøkte. Også Kafkas interesse for sirkus gjenspeiler seg i teksten.

Hovedpersonen er en sultekunstner: Innesperret i et bur danner han en attraksjon for publikum som kan følge med på hvor mange dager han har tilbrakt uten mat. Han lider under at publikum mistenker ham for å spise i skjul, og det oppstår en konflikt med impresarioen hans som overstyrer sultekunstnerens ønske og tvinger ham til å ta til seg mat før han egentlig ønsker det. Etter hvert uteblir publikummet fordi sultekunstnere går av moten, og til slutt dør sultekunstneren, som nå helt har sluttet å spise fordi han aldri fant noe som smakte ham. Teksten har blant annet blitt tolket med utgangspunkt i Kafkas syn på det å være kunstner: Det viktigste er kunstverket selv, ikke å tekkes publikum.

Et år etter Kafkas død ga Max Brod ut det som skulle bli Kafkas mest kjente tekst og en av verdenslitteraturens mest leste og analyserte verk: Der Proceß (1925, norsk oversettelse Prosessen, 1933; ny norsk oversettelse basert på historisk-kritisk utgave, 2012; i 2022 gjendiktet Jon Fosse teksten til nynorsk). En morgen, den morgenen han fyller tretti år, våkner Josef K. og får beskjed om at han er arrestert. Han blir ikke satt i fengsel, men kan fortsette med livet sitt som tidligere, blant annet gå til sin jobb i banken (han er prokurist). Josef K. forsøker å finne ut hva som kan ha skjedd, og hvem det er som anklager ham, men trass i hans mange forsøk på å finne hjelp forblir den ukjente rettsinstansen som han aldri får møte anonym og altoverskyggende.

Følelsen av å befinne seg inne i en labyrint hvor han ikke finner veien, og hvor det heller ikke er noen hjelp å få, dominerer handlingen. Milepæler på veien er møtene med onkelen, med kvinnene Leni og Fräulein Bürstner, med maleren Titorelli og presten i domkirken som forteller parabelen Vor dem Gesetz (også kjent som «Türhüterlegende» eller «Türhüterparabel», norsk oversettelse Framfor lova, 2016), som Josef K. søker hjelp hos. Et år etter arrestasjonen, på sin bursdag, blir han hentet av to menn, ført bort i et steinbrudd og drept. Det fins mange ulike tilnærminger til teksten, blant annet på bakgrunn av psykoanalyse (en persons oppgjør med seg selv), som kritisk kommentar til sin egen samtid samt religiøse og biografiske tilnærminger.

Kafka skrev teksten i 1914–1915, sterkt preget av bruddet med Felice Bauer. Manuskriptet er fragmentarisk, og det er blant annet usikkert i hvilken rekkefølge Kafka så for seg at de ulike kapitlene skulle kombineres. I Kafkas manuskript brukes skrivemåten Der Proceß, i første utgave (1935) velger Max Brod Der Prozess. I dag brukes vanligvis den opprinnelige skrivemåten. Boka har kommet ut mange senere utgaver, også i historisk-kritiske utgaver (1997, 2002 og 2009).

I 1953 komponerte Gottfried von Einem en opera med samme navn. Prosessen har blitt omarbeidet for teatret en rekke ganger. Blant de viktigste adapsjonene er André Gides (norsk oversettelse 1958) og Peter Weiss' (1974, og i 1982 under tittelen Der neue Prozess, uroppført på Dramaten). I 1965 spilte Det Norske teatret Prosessen. Boka har blitt filmatisert en rekke ganger, blant annet i 1963 av Orson Welles med Anthony Perkins i hovedrollen, av Steven Soderbergh i 1991 og av David Hugh Jones i 1993. 2008 kom Prosessen som graphic novel (grafisk roman) av Chantal Montellier og David Zane Mairowitz (norsk oversettelse 2017).

Kafka skrev Das Schloss i 1922. Max Brod publiserte teksten to år etter Kafkas død, i 1926 (norsk oversettelse Slottet, 1965). Hovedpersonen, landmåleren K., kommer midt på vinteren til en landsby som er dominert av et slott. K. mener at han har kommet dit på oppdrag, men ingen synes helt å vite hvordan dette kan henge sammen. Han blir værende, ikke som landmåler, men som vaktmester på skolen. Trass i iherdige forsøk lykkes K. aldri med å treffe den mystiske Klamm, som han tror kan hjelpe ham.

Som Josef K. i Prosessen innleder K. forhold til ulike personer, blant annet Frieda, som han håper kan gi ham innpass på slottet. Romanen har en åpen slutt, som bunner i at Kafka til slutt ga opp å fullføre romanen. Også Slottet åpner for et mangfold av interpretasjoner, blant annet som kritikk av totalitære regimer, av hierarkiske byråkratiske prosesser, som en framstilling av en indre prosess og som en religiøs higen. Etter førsteutgaven har det kommet en rekke videre utgaver, basert på originalmanuskriptet og kommenterte utgaver.

Slottet har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i regi av Rudolf Noelte (1968), Alexei Balabanow (1994) og Michael Haneke (1997). Aribert Reimann komponerte en opera basert på romanen i 1992. Jaromír 99 og David Zane Mairowitz har adaptert teksten som grafisk roman (2013). Romanen har også blitt bearbeidet for teatret en rekke ganger, og i Norge ble den spilt på Det Norske teatret i 2008.

I 1913 publiserte Kafka fortellingen Der Heizer. Teksten gikk senere inn som et kapittel av den fragmentariske romanen Der Verschollene, som han begynte arbeidet på i 1912. Her fortelles historien om den unge Karl Rossmann som blir sendt til Amerika fordi han har gjort en tjenestepike gravid. Når båten er framme i New York, tar båtens fyrbøter ham med til kapteinen. Her møter Karl sin onkel, som nå er senator i Amerika.

Etter en tid støter onkelen Karl fra seg, og han forsøker, blant annet ved hjelp av to landstrykere, å finne en jobb. Først jobber han som heisgutt, deretter som tjener for sangerinnen Brunelda. Kafka etterlot seg et fragment med tittelen «Naturtheater von Oklahoma» (naturteatret i Oklahoma) som fører den oppstykkede handlingen videre. Heller ikke denne teksten har en tydelig slutt, og det er uklart hvordan Kafka hadde planlagt den videre handlingen.

Fragmentet Der Verschollene (norsk oversettelse Amerika, 1992; Mannen som forsvant, 1994) ble utgitt under tittelen Amerika i 1927. Tittelen Amerika stammer fra Max Brod. Nyere utgaver bruker helst den opprinnelig tittelen. Kafka var fascinert av Amerika og leste flere reiseskildringer som danner bakgrunnen for hans litterære framstilling av Amerika. Romanen inneholder tydelige elementer av tids- og samfunnskritikk. Enkeltmenneskets fremmedgjøring i arbeidslivets byråkratiske strukturer og i en tid med økende automatisering er et aspekt som gjentar seg i mange av Kafkas tekster, også i Prosessen. Karl Rossmanns skjebne framstår som en grell kontrast til framstillinger av europeiske emigranter som utvandret til Amerika og gjorde karriere der. Kafka, som alle hans samtidige, kjente til de mange, særlig østjøder, som forlot Europa med håp om et bedre liv i USA.

Mannen som forsvant kan leses som en utradisjonell eller en omvendt Bildungs- eller dannelsesroman: I det samfunnet som Kafka skildrer, har enkeltindividet ingen mulighet til å utfolde seg som selvbestemt subjekt. Samtidig bearbeider Kafka her sentrale ledemotiver, blant annet konflikten mellom hovedpersonen og foreldrene, særlig faren, og tidlige erotiske erfaringer.

Teksten har dannet utgangspunkt for opera (Roman Haubenstock-Ramati, 1966), blitt filmatisert (blant annet av Zbyněk Brynych 1969, Hanns Zischler 1978) og bearbeidet for teatret, også i Norge (blant annet av Teatret Vårt i Molde, som i 2006 satte opp Ship of hope – America: Fritt etter Franz Kafka.)

Kafka etterlot seg en stor samling brev, blant annet til Felice Bauer, Milena Jesenská og søsteren Ottla. Både brev og dagbøker henger tett sammen med hans litterære verk, noe Brief an den Vater fra 1919 (norsk oversettelse Brevet til faren, 1957) viser. Brevene og dagbøkene ble utgitt i en historisk-kritisk utgave i 1994, og det fins også en rekke andre utgaver. Kafka likte også å tegne. I 2021 kom det ut ei bok med over 150 tegninger som tidligere aldri hadde vært publisert, Franz Kafka: Die Zeichnungen, utgitt av Andreas B. Kilcher.