Free Syrian Army

Opprettelsen av FSA ble kunngjort 23. juli 2011. Gruppen ble dannet av offiserer som forlot regjeringshæren. Formålet var å støtte den politiske opposisjonen som vokste fram som følge av opprøret i Syria under Den arabiske våren, og å beskytte sivile demonstranter. Det uttalte målet var å fjerne det sittende Baath-regimet.

FSA ble lenge regnet som den militære del av den syriske opposisjonen og som en sekulær styrke med hovedmål å fjerne det autoritære regimet til fordel for demokratisk styresett. FSA er derfor også ansett som en såkalt moderat del av den militære motstandsbevegelsen, i motsetning til flere islamistiske og jihadistiske grupperinger. Både den politiske og militære posisjonen til FSA ble etter 2012 svekket som følge av en stadig mer fragmentert og til dels radikalisert syrisk motstandsbevegelse. Våpenmangel og fravær av vestlig militær inngripen bidro også til at FSA stagnerte som den samlende militære motstandskraften. Også rivalisering mellom arabiske stater bidro til at den militære motstanden forble splittet, og at særlig islamistiske grupper styrket sin stilling på bekostning av FSA.

Formelt er FSA en selvstendig organisasjon, med en formalisert militær kommandostruktur ledet av en øverstkommanderende. Dette var først Riad Mousa al-Asaad (2011–12), deretter Salim Idriss (2012–14); så Abdul-Ilah al-Bashir (2014–). I praksis er FSA mest en sammenslutning av en rekke selvstendige militser. Særlig i den første perioden av krigen, i 2011–12, ble et stort antall grupper etablert, hvorav mange sluttet seg til FSA.

FSA etablerte i 2011 hovedkvarter i Hatay-provinsen i Tyrkia, med en operativ kommandosentral i Syria – før hovedkvarteret ble flyttet til Idlib i Syria i september 2012. FSA har i prinsippet operert over hele Syria og opprettet tidlig fem regionale kommandoer. Den faktiske aktiviteten, og geografiske tilstedeværelse, har fortløpende endret seg underveis i krigen.

I et forsøk på å etablere en samordnet ledelse, ble en sentralisert ledelse, Supreme Military Commando (SMC), opprettet på en konferanse i Antalya i Tyrkia i desember 2012. Men ledelsen var uten reell kontroll over alle grupperinger som ble regnet for å tilhøre FSA. Flertallet i ledelsen hadde bakgrunn fra Det muslimske brorskap i Syria. Islamistgruppene Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) og Ahrar ash-Sham deltok ikke på møtet i Antalya, og deres senere framgang har bidratt til marginaliseringen av FSA.

På møtet i Antalya deltok i tillegg til syriske opprørsledere, også representanter fra Frankrike, Jordan, Storbritannia, USA og Golfstatene; land som stilte seg politisk bak FSA. Tyrkia og USA skal ha støttet FSA blant annet med trening av soldater fra tidlig i 2012. USA åpnet i juli 2012 formelt muligheten for teknisk og finansiell støtte til FSA, men ikke våpenhjelp. De første offisielle hjelpeforsyninger fra USA ble levert i mai 2013. Central Intelligence Agency (CIA) fikk allerede i 2012 godkjenning for å inngå samarbeid med utvalgte grupper tilknyttet FSA. Flere arabiske stater har støttet FSA som sådan eller elementer som inngår i den, både økonomisk og militært. Særlig har bistand fra Qatar og Saudi-Arabia vært betydelig, mens Tyrkia har spilt en avgjørende rolle ved å ta imot FSAs ledelse. Militær støtte, både i form av våpen og opplæring, er også gitt gjennom Jordan.

FSA iverksatte sine første militære aksjoner i 2011, og trappet opp aktiviteten gjennom 2012. Med begrenset bevæpning var FSA lenge henvist til vesentlig å anvende geriljataktikk, men enkelte større enheter har delvis erobret og holdt mindre områder eller bydeler. Strategien var fra starten å påføre motstanderen tap gjennom nålestikk, og ikke erobre og holde landområder. Etter hvert som krigen utviklet seg, og FSA fikk tilført noe tyngre våpen og fikk større slagkraft, endret dette seg. Krigen ble mer og mer en kamp om territoriell kontroll. FSA er i likhet med andre aktører i krigen anklaget for å ha brutt krigens folkerett, inklusive summarisk henrettelse av fanger.

De første militære aksjonene fant sted i Idlib-provinsen, hvorfra aktiviteten spredde seg til store deler av landet, også de største byene. De første aksjonene i Damaskus og Aleppo fant sted i juli 2012.

Til tross for militær framgang i 2011–12 ble ikke FSA en sterk kraft som sådan. Hovedårsaken til dette var at den besto av en rekke selvstendige militsgrupper som gikk sammen under FSA som en paraplyorganisasjon, men uten en felles militær strategi og ledelse. Den regionale kommandostrukturen bidro til dette.

Fra 2013 ble FSA svekket også som følge av framveksten av og framgangen til flere islamistiske grupper, herunder Jabhat al-Nusra, Ahrar ash-Sham og Den islamske staten (IS). Et stort antall soldater som kjempet for FSA, er antatt å ha gått over til jihadistgrupper. Denne radikaliseringen og splittelse av den militære motstanden førte til at grupper kjempet mot hverandre, og til at flere land stanset sin støtte til FSA til fordel for islamistiske grupper. Flere av disse har kjempet mot FSA. Etter at Russland engasjerte seg direkte i Syria-krigen fra høsten 2015, er russiske angrep også rettet mot FSA, noe som har bidratt til å svekke den.

Det har alltid vært uklart hvor mange soldater FSA har hatt til disposisjon. Vanlige anslag har ligget på rundt 30 000–40 000, men tallet kan være lavere og er blitt redusert. Fremmedkrigere fra mange arabiske land, så vel som leiesoldater fra Balkan, skal ha sluttet seg til FSA gjennom grupperingene som inngår i den.

Selv om FSA har en sekulær plattform og forfekter regimeendring som sitt mål, framkom det at flere kommandanter har samarbeidet militært med jihadistgrupper. Det er også rapportert at våpen levert til FSA fra USA og andre land har kommet jihadister i hende. Dette tiltok i 2014, samtidig som USA så på FSA som en nødvendig alliert i kampen mot de samme islamistgruppene. Det var særlig tilfellet da den USA-ledede koalisjonen som ble etablert for å bekjempe IS gjennom Operation Inherent Resolve (OIR), også begynte å angripe mål i Syria, fra september 2014. FSA avviste å slutte seg til koalisjonen, begrunnet med at grupperingens prioritering er å fjerne det syriske regimet, ikke bekjempe IS.

• Krigen i Syria
• Syrias samtidshistorie