Gunnar Heiberg

Et stort alvor og en sterk patos karakteriserer Balkonen (1894). I tre poetiske bilder presenteres en hyllest til kjærlighetsdriften som naturmakt, men også en skremmende fremstilling av erotisk egosentrisitet. Skuespillet bryter med Ibsen-tradisjonen i sin stilisering og forenkling; personene er medier for krefter, uten individualisering. Den kvinnelige hovedperson Julies vandring fra mann til mann utløste forbitrelse hos litteraturhistorikeren Christen Collin, og Balkonen – «forfaldskunst» – ble utgangspunktet for denne Bjørnson-elevens voldsomme angrep på tidens kunst, striden mellom kunst og moral.

10 år senere tok Heiberg det erotiske temaet opp igjen i skuespillet Kjærlighedens tragedie, som egentlig skulle ha hett «Kjærlighedens hjemsøgelse». For den kvinnelige hovedpersonen Karen er kjærligheten hevet over hverdagen, en voldsom naturdrift. Hun føler seg sveket av ektemannen som opplever kjærligheten som en livgivende impuls i arbeidet; uten barn, uten yrke krever hun at kjærligheten skal være en evig berusning. Hennes drøm tåler ikke møtet med virkeligheten, og hun tar sitt eget liv. Kommentatoren Hartvig Hadeln, som opptrer sporadisk, har lånt trekk fra Sigbjørn Obstfelder.

Mellom de to skuespillene der konflikten dreier seg om natur mot kultur, opplevde Gunnar Heiberg å være diktervennenes ledende representant ved kunstnernes fest for Henrik Ibsen på 70-årsdagen. Det sier noe om hans førerstilling blant de yngre, at det var selvsagt at han skulle tale. «Vor fest hadde bare ett punkt paa programmet,» skriver Nils Kjær, «Gunnar Heiberg skulde holde festtalen.» Han priser Ibsen først og fremst fordi han har maktet bare å være kunstner, at han aldri brukte sin kunst som propagandamiddel, han følte nytelsen og smerten ved å være menneske. Med sin «individfølelse» kjente Gunnar Heiberg seg i slekt med den store mester.

Også når det gjelder den annen pol i Heibergs dramatikk, den politiske, spiller «individfølelsen» en stor rolle. I Det store lod (1895) er stoffet hentet fra arbeiderbevegelsen, men denne lå egentlig utenfor Heibergs horisont. Det er et kraftig samfunnsdrama skrevet under inntrykket av tidens anarkistiske bevegelse, og skildrer rikdommens demoraliserende innflytelse på en proletarleder.

Det som fikk ham til å gløde, var unionspolitikken. Stortingets tilbaketog overfor Sverige i unionsstriden 1895 avfødte den viltre, muntre og satiriske aristofaniske komedien Folkeraadet – skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri. I 1905 trådte Heiberg frem for offentligheten som agitator; i februar holdt han en sterk tale til støtte for opprustningens representant Georg Stang som ble hans nære venn. Han holdt flere taler ved offentlige møter for «Norges rett» og reagerte voldsomt mot nedleggelsen av grensefestningene og innføring av et norsk monarki. Mottoet var: «En hederlig krig er adskillig mindre lummer enn en uhederlig fred.»

Denne holdningen avspeiler seg i dramaet Jeg vil værge mit land (1912), et kamuflert angrep på Christian Michelsen, i skuespillet kalt statsminister Berger. Mot ham står forfatterens talerør, erkenasjonalisten Karsten Skogstad. Heiberg satte selv skuespillet i scene på Nationaltheatret. Det utløste voldsomme debatter i pressen. Heibergs taler og artikler fra det store år ble utgitt i samlingen 1905 (1923).

Heibergs siste skuespill, Paradesengen (1913), er moderne i sitt motiv og frekt i sin tendens. I skuespillet ligger den store dikter Jørgen Ulfsøn ligger for døden, og hans tre sønner lar en rik forretningsmann få filme dødsøyeblikket. Dette ble med rette oppfattet som et angrep på Bjørnson-familien og hendelser rundt Bjørnsons bortgang i 1910. Stykket skapte debatt og fremkalte pipekonserter.

Etter hans død kom (1929) I frihetens bur.

Essays

Mens Gunnar Heibergs omfattende dramatikk er bundet til sin tid og dens synsmåter, har hans artikler og essays bevart sin sjarm. Han var fast knyttet til Verdens Gang som artikkelskribent 1896–1903, og 1897–1901 var han avisens korrespondent i Paris, en lykkelig tid, ikke minst på grunn av det nære forholdet til Oda Krohg. Han forteller om Dreyfussaken, og skildrer folkelivet og kunsten i den by han elsket høyest ved siden av Kristiania.

En rekke av artiklene ble gitt ut i bokform, Pariserbreve (1900) og Franske visitter (1919). Artiklene er båret av en aldri sviktende inspirasjon, stilen er preget av en utsøkt sans for de rette ordene, Heiberg elsket det poengterte og treffsikre uttrykk. Han skildrer gleden ved å flanere i den skjønne byen, og han dveler ved «den grønne time» – absintens, fredens, ettertankens time i storbyens travelhet. Den annen pol, Norge, dominerer i hans essays om norske forfattere, ikke minst Ibsen og Bjørnson: Ibsen og Bjørnson på scenen (1918).

Gunnar Heiberg var en av de skarpeste teaterkritikere Norge har hatt. Hans nyanserte skuespillerportretter har teaterhistorisk interesse. Han skriver muntert og elegant Om det vanskelige ved at være tilskuer. Heiberg hadde stor innsikt i arkitektur og skulptur. Essayene om Rodin og Vigeland hører til toppene i hans prosa. Idealet var kunst med «avveide proporsjoner». Heiberg viser i Hildegunn en fin innlevelse i den islandske sagaverden. De beste av artiklene ble samlet i bokform mot slutten av hans liv. Heiberg mottok statens diktergasje fra 1923.

Gunnar Heiberg høyaktet kunsten som noe absolutt og enestående i menneskenes liv. Ellers var han tilhenger av det en av skikkelsene i Kong Midas kaller «den hellige relativitet».

• Tante Ulrikke, København 1884
• Kong Midas, København 1890
• Kunstnere, København 1893
• Balkonen, København 1894
• Gerts have, København 1894
• Det store lod, København 1895
• Hs. Majestæt, 1896
• Folkeraadet, København 1897
• Harald Svans mor, København 1899
• Kjærlighed til næsten, København 1902
• Kjærlighedens tragedie, København 1904
• Jeg vil værge mit land, 1912
• Paradesengen, 1913
• Samlede dramatiske verker, 4 bd., 1917–18

• Pariserbreve, 1900
• Set og hørt, 1917
• Ibsen og Bjørnson på scenen, 1918
• Franske visitter, 1919
• Norsk teater, 1920
• 1905, 1923
• Salt og sukker, 1924
• I frihetens bur, 1929
• Hugg og stikk. Artikler i utvalg, red. av E. Skavlan, 1951
• Artikler om mange ting, utg. av H. Heiberg, 1972
• Artikler om teater og dramatikk, utg. av H. Heiberg, 1972
• Essays og artikler, red. av H. Nordahl, 1995

• Menneskets genesis, i Nyt norsk Tidsskrift 4, 1878, s. 68–80
• En soirée dansante, (anonymt) i Kants Fornuftskritik og En soirée dansante, 1878