I 1960-årene ble hans diktning igjen mer preget av formell eksperimentering, blant annet i noen absurdistiske teaterstykker med handling lagt til samtiden og i romanen Kristnihald undir jökli (Kristenrøkt under jøkelen, 1968), som er skrevet i en original rapportform. Laxness skrev også noveller og en rekke artikkel- og essaysamlinger om samfunns- og kulturspørsmål, for eksempel Vettvángur dagsins (Dagens forum, 1942) og Skáldatími (Skaldetid, 1963), i den sistnevnte finnes hans ideologiske oppgjør med sovjetkommunismen.
Fra 1960-årene ble Laxness mer opptatt av enkeltindividet og av filosofiske problemstillinger enn i den foregående sosialrealistiske perioden. Han interesserte seg samtidig mer for hjemsted og lokalsamfunn, for eksempel i bøker som Innansveitarkronika (Bygdekrønike, 1970) og Í túninu heima (I innmarken hjemme, 1975). I 1980-årene kom flere bøker med selvbiografisk innhold. En rekke av Laxness' romaner er dramatisert og filmatisert.
Halldór Laxness' posisjon som Islands ledende forfatter i moderne tid er ubestridt. Hans bøker er oversatt til en rekke språk, mange også til norsk, og han regnes som en av verdenslitteraturens store fortellere. Hans stil, emnevalg og tonefall er svært variert, alt fra de vakreste lyriske skildringer over det burleske og eksperimentelle til det absurd komiske og det engasjert refsende. Det er imidlertid alltid en sterk etisk kraft og en ofte sviende intellektuell redelighet til stede i hans diktning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.