Jotunheimen

Jotunheimen er en del av Den kaledonske fjellkjeden og er bygd opp av et stort flak av magmatiske bergarter som fra nordvest ble skjøvet over underliggende sedimentbergarter.

Sedimentbergartene, vesentlig kambrosiluriske leirskifere som i kaledonsk tid ble omdannet til fyllitter, danner berggrunnen i Sjodalen og stikker frem overalt i Jotunheimens utkanter. De magmatiske bergartene er for størstedelen gabbro og nærstående bergarter, for en mindre del granitt og syenitt.

Det er mange forekomster av jernrik olivinstein som ved forvitring får rustrød farge, derav kommer mange navn på rau-. Disse bergartene er seige, harde og motstandsdyktige mot erosjon.

• Les mer om Den skandinaviske fjellkjeden og Norges geologi og landformer.

Landskapet i Jotunheimen er formet av breer og elver. Breene har gravd botner i fjellsidene, og mange steder har de gravd seg innover fra flere sider slik at fjellene har fått spisse, alpine former. Der hvor breene har gravd fra motsatte dalsider mot samme rygg, kan det være igjen bare en smal egg mellom dalene.

Jo lenger vest man kommer, desto fuktigere er klimaet, og i kjølvannet av dette får breene og elvene større kraft. Derfor er tindene gjennomgående spissere, eggene skarpere, dalene dypere, dalsidene brattere og breene gjennomgående større i Vest- enn i Øst-Jotunheimen.

Systematiske brefrontmålinger har vært drevet i området siden cirka 1900. Jotunheimen inneholder ingen store breer, men de utgjør likevel i alt 10 prosent av Norges isbreareal. De fleste breene i Jotunheimen er botnbreer.

Fra 1948 startet Norsk Polarinstitutt målinger av volumendringer på Storbrean i den nordøstre delen av Smørstabbtindan. Breene har stort sett gått tilbake, men med enkelte kortere vekstperioder. Jotunheimen var sannsynligvis helt isfri i den milde klimaperioden i yngre steinalder, men breene er kommet tilbake i senere perioder med kjøligere og fuktigere klima. De hadde store fremstøt i første halvpart av 1700-tallet og har også etter det hatt mindre fremstøt, senest i begynnelsen av 1920-årene.

Den store klimaforandringen med varme somre fra omkring 1930 har medført en betydelig tilbaketrekning av breene, noe som har etterlatt store områder av naken ur og morene. Etter 1988 har tilbakegangen stagnert. Enkelte breer har vist en svak volumøkning, men ingen brefronter har rykket fremover. Etter 2000 har breene igjen minket.

Vassdragene har avløp dels vestover til Sognefjorden (Årdalsfjorden og Lustrafjorden) og dels nordover og østover til Gudbrandsdalslågen og flere av dens sideelver (Glommavassdraget). Vannskillet vest-øst går mellom Bygdin og Tyin over Langeskavlen og Mjølkedalsbreen og følger herfra stort sett fylkesgrensen mellom Vestland og Innlandet over Snøhøltinden, Store Raudalseggje, Høgvagltindane og Stetinden. Herfra dreier vannskillet mot vest, over Smørstabbrean og Sognefjellet med Krosshøe. Herfra dreier vannskillet nordover mot Høydalen.

De høyeste partiene vest for hovedvannskillet er Hurrungane, der det er fem topper på mer enn 2300 meter over havet. Høyest når Store Skagastølstind, Storen, med 2405 meter. Største vassdrag er Utla/Årdalselva med utløp i Årdalsfjorden. I Utladalen er det ville Vettisgjelet. Mellom Skagastølstindane og Fannaråken fører Helgedalen, lenger nede kalt Bergsdalen, ned i Fortundalen, og Fortundalselva faller ut i Lustrafjorden.

Øst og nord for hovedvannskillet har Jotunheimen fire avgrensede massiver med topper over 2300 meters høyde. I dette området samler elvene seg enten i Otta, ikke minst i dens tilløp Bøvra (se Bøverdalen), Sjoa eller Vinstra.

Mellom Leirdalen og Visdalen i nordvest ligger Galdhøpiggmassivet med ni topper på mer enn 2300 meters høyde over havet, blant annet Galdhøpiggen som med sine 2469 meter er Norges høyeste fjell. Galdhøpiggmassivet har i sin helhet avløp enten direkte til Bøvra eller til dens to tilløp Leira og Visa.

Øst for Visdalen og nord for Veodalen/Skautflye ligger Glittertindmassivet med to topper over 2300 meter. Høyest er Glittertinden med 2452 meter (det faste berget). Glittertindmassivet danner vannskillet mellom Visa i vest, Smådøla i nord (som renner til Vågåvatnet) og Veo i sør og øst (som renner til Sjoa). Sjoa er Gjendes avløp, og det meste av massivet mellom Gjende og Veodalen/Skautflye har avløp til denne elven.

Mellom Skautflye/Veodalen og Gjende ligger et stort fjellområde med i alt sju topper på over 2300 meters høyde, blant annet Hellstugutindan med Store Hellstugutinden på 2347 meter, Memurutindan med Store Memurutinden på 2366 meter og Surtningssue på 2368 meter.

Endelig har tindene mellom Gjende og Bygdin to topper på over 2300 meter, Knutsholstinden på 2342 meter og Tjønnholstinden på 2331 meter. Dette området ligger på vannskillet mellom Gjende (Sjoa) og Bygdin (Vinstra).

Som Jotunheimens «oppdagere» regnes gjerne botanikeren Christen Smith, geologen Baltazar Keilhau og naturvitenskapsmannen Christian Peter Boeck. Førstnevnte foretok sin første forskningsferd hit i 1813, de to sistnevnte noe senere, blant annet i 1820.

Norges geografiske oppmålings første trianguleringer i Jotunheimen ble foretatt i 1826–1827, men først etter målinger i begynnelsen av 1840-årene fikk man nærmere kjennskap til områdets topografi. Jotunheimen er nå mest kjent som et turistområde, men egentlig turistferdsel begynte først i andre halvdel av 1800-tallet.

På et kart over Gudbrandsdalen fra 1786 står nevnt flere navn fra utkanten av Jotunheimen hvor bøndene hadde setre. I de sentrale delene har det neppe noensinne vært setergrender, bare enkeltsetre i flere av dalene både i øst og vest. Beitene i de indre strøkene ble imidlertid først og fremst nyttet av driftekarer med sine fedrifter, og dessuten var Jotunheimen et rikt jaktterreng. Særlig viktig var villreinjakten. Den mest berømte reinjegeren var Jo Gjende.

Felæger og jakt- og fiskebuer var de eneste overnattingsstedene i Jotunheimen inntil Den Norske Turistforening (nå DNT Oslo og Omegn) begynte å reise husvære for turistene. Turistforeningens første hytte i Jotunheimen, Tvindehougen på Tyins østbredd, ble åpnet i 1871 og nedlagt i 1901. Den eldste av DNTs nåværende hytter her er Gjendebu, som også ble innviet i 1871. DNT eier eller driver rundt 20 hytter i Jotunheimen; i tillegg har området en rekke private turisthytter og hoteller.

De mest benyttede rutene går over Besseggen mellom Gjendesheim og Memurubu og opp til Galdhøpiggen fra Juvasshytta eller Spiterstulen. For fjellklatring er Hurrungane i Vest-Jotunheimen mest benyttet.

• Les mer om turisme i Norge.

I nordvest går fylkesvei 55 Lom–Bøverdalen–Sognefjellet–Skjolden, i sørvest fylkesvei 53 mellom Tyinkrysset på E 16 over Filefjell og Årdal langs Tyins sørbredd. Fra denne går fylkesvei 252 fra sørenden av Tyin til Eidsbugarden.

I øst går fylkesvei 51 fra Øystre Slidre til østenden av Bygdin og videre over Valdresflye til Gjendesheim ved østenden av Gjende. Herfra følger den Sjoas dalføre til Randsverk, hvor den fører over fjellet til riksvei 15 i Tessand i Vågå. Private bilveier fører fra Gudbrandsdalen til setertraktene i Jotunheimens østligste deler, likeledes fra Randsverk til Glitterheim. Sistnevnte er stengt med bom noe utenfor nasjonalparken.

Private veier finnes ellers fra Bøverdalen inn Visdalen til Spiterstulen, inn Leirdalen til Leirvassbu, og fra Galdesand går Norges høyest beliggende bilvei til Juvasshytta (1842 moh.) oppunder Galdhøpiggen; høyeste punkt på veien er 1853 meter over havet. Fra Øvre Årdal fører en bomvei, Tindevegen, som opprinnelig var en anleggsvei, over til Turtagrø på fylkesvei 55. Denne fører gjennom Fardalen og Berdalen på vestsiden av Hurrungane og har en passhøyde på 1315 moh.

Både Gjende og Bygdin trafikkeres av motorbåt i sommermånedene.

¹ Området rundt toppen av Glittertind er dekket av en iskappe, i 2000 målt til en tykkelse på gjennomgående to meter, men på det høyeste punktet godt under én meter. Avrundet til nærmeste hele meter gir dette Glittertind en største høyde i 2000 på 2452 meter både med og uten iskappen

Navnet Jotunheimen er litterært. Geologen Balthazar Mathias Keilhau foreslo i 1823 betegnelsen Jotunfjeldene, en oversettelse av det tyske Riesengebirge, grensefjellene mellom Schlesien (i nåværende Polen) og Böhmen (i nåværende Tsjekkia). Aasmund Olavsson Vinje brukte navnene Jøtunheimen og Jøtunfjelli første gang i reiseskildringen «Fjøllstaven min» fra 1862. Disse navnene baserte han utvilsomt på det mytologiske Jǫtunheimr, 'heimen til jotnene', av norrønt jǫtunn (se jotun), som fremstilles som enorme, overnaturlige vesener. Navnet Jotunheimen, som på denne måten kan tolkes som 'kjempenes hjem', kom i allmenn bruk først mot slutten av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet.

• Jotunheimen – kraftutbygging
• Norges høyeste fjelltopper
• Jotunheimen nasjonalpark
• Geologi og landformer i Norge

• Faarlund, Thorbjørn (redaktør; 1987). Jotunheimen fra hytte til hytte, Oslo. Les boka på nb.no
• Garmo, Torgeir T. og Marker, Elmar med flere (1981). Norges nasjonalparker: Jotunheimen, Oslo. Les boka
• Johnsen, Ben (1995). Jotunheimens stortopper: folk og fjell gjennom tidene. Oslo. Les boka
• Nyquist, Finn P. (hovedredaktør; 1981). Jotunheimen: fra veidemark til nasjonalpark, Oslo. Les boka
• Ryvarden, Leif (2007). Jotunheimen: naturen, opplevelser, historien, Oslo
• Aasgaard, Jan (2016). Jotunheimen gjennom historien, Oslo