Klima i Afrika

Afrika tilføres mer solenergi per flateenhet enn noen av de andre verdensdelene. I Sahara finnes et større område med mer enn 4000 soltimer per år. Et mindre maksimumsområde med over 3600 timer finnes også nær den sørlige vendesirkel, men det er begrenset til en smalere sone nær vestkysten.

Lufttemperaturen er høyest nord for ekvator, der det også er store tørre områder og der havets innflytelse er minst. Maksimumstemperatur over 50 °C har vært målt i halvparten av Sahara, og det regnes med at opptil 60 °C kan forekomme i enkelte områder der det ikke har vært målestasjoner. Rekordhøye enkeltnoteringer som oppgis (58 °C fra en stasjon i Libya) er usikre, fordi det i sterkt solskinn er vanskelig å få målt en representativ lufttemperatur. Høyeste årsmiddel i verden er målt i Danakil-senkningen i Etiopia. Ved Dallol, 75 m under havets nivå, er det beregnet et årsmiddel på over 34 °C, mens høyeste og laveste enkeltmålinger er henholdsvis 49 °C og 21 °C. Døgnmiddeltemperaturen varierer lite med årstiden. Forskjellen på normalene for varmeste og kaldeste måned er mindre enn 6 °C for en tredjedel av arealet. Bare områder lengst nord og sør får mer utpreget vinter og sommer. Temperaturens variasjon gjennom døgnet er derimot stor, i middel mer enn 15 °C over store områder og opptil cirka 20 °C i Sahara. I den nordlige og høyereliggende delen av ørkenen har det vært målt natt-temperaturer på flere kuldegrader i forbindelse med vinterlige kaldluftfremstøt fra Europa og Asia. Høylandet lengst sør får vinterkulde i forbindelse med utstråling i skyfritt, rolig vær. I sterk solstråling kan det dannes en tynn hinne av opphetet luft over ørkensand, og lysstråler som faller inn nesten horisontalt, kan totalreflekteres. Dette fører til at man ser et speilbilde, oftest av blå himmel. En sitrende bevegelse kan gi inntrykk av småkruset sjø («Satans sjøer»). I slike tilfeller synker temperaturen raskt med høyden. For middeltemperaturer kan det regnes med et fall på 0,5–1,0 °C per 100 meter, minst i fuktige områder. Mens det er tørt i lavlandet, kan det langs fjellskråninger være lavere temperatur med større relativ fuktighet, ofte med skyer, slik at det kan vokse skog.

Afrikas klima er først og fremst et spørsmål om nedbøren. Den varierer sterkt med tid og sted, og det kan være store forskjeller fra den ene regntiden til den neste. For tolv stasjoner i Sahara er laveste målte årsnedbør 0–50 mm, mens de høyeste er 50–367 mm. Et enkelt regnskyll kan gi like mye nedbør som det vanligvis faller i et helt år. En beskrivelse av nedbørklimaet må i alle tilfeller også gi et bilde av variasjonsmønsteret. Tredjeparten av Afrikas areal får mer enn 50 prosent av årsnedbøren i løpet av en regntid på tre måneder. Bare i en sone omkring ekvator og i enkelte kyststrøk mangler egentlig tørketid.

Klimasoner fra nord mot sør: En stripe fra atlanterhavskysten og østover langs Middelhavet har regntid om vinteren. Dette middelhavsklimaet er mest typisk i Marokko, Algerie og Tunisia. Atlasfjellene får årvisst snøfall tilstrekkelig til vintersport. Lengre sør følger et belte med steppeklima, der gress og busker er den naturlige vegetasjonen. Nedbøren er variabel og usikker, gjerne mellom 200 og 400 mm som faller i løpet av tre vintermåneder. Mot sør går steppene over i ørken med årsnedbør stort sett under 200 mm. Regnet faller oftest som byger, som lettest utløses over fjellskråninger. Det finnes ingen hindring for vannet som samler seg i uttørrede elveleier og kan gi plutselige oversvømmelser i lavtliggende områder, der nomadene gjerne slår leir. Både i ørken- og steppestrøk finnes betydelige mengder grunnvann fra en tidligere regnrik periode. Boringer og tæring på grunnvannet har flere steder ført til at grunnvannstanden synker. Fordampningen fra en vannflate i dette klimaet kommer opp i 4–5 m per år. Sør for ørkenen finnes igjen et belte med steppeklima. Regntiden er om sommeren når det ekvatoriale regnbeltet har sin nordligste beliggenhet.

Sahel, Saharas sørlige grenseland, har i perioder opplevd alvorlige tørkekatastrofer. Årsaken er primært naturlige svingninger i meteorologiske forhold. Når regntiden svikter, kan det ikke ventes regn før om ³/₄ år. I mellomtiden blir det overbeiting med ødeleggelse av gressdekket og rovdrift på buskvekster til brensel. Markene blir liggende åpne mot vinderosjon og sandflukt. Når så regnet kanskje endelig kommer, kan det ikke få gjort fullgod nytte for seg. Mot sør går steppene over i savanne med lengre regntid og tilstrekkelig nedbør til at det kan vokse trær. I et område nær ekvator er det ingen egentlig tørketid og årsnedbøren er over et par tusen mm; her har man tropisk regnskog.

To områder nær ekvator har spesielle forhold: 1. Landet nord for Guineabukta er under innflytelse av den vestafrikanske monsunen som oppstår ved at sørøstpassaten trenger over ekvator, bøyer til høyre og blåser inn over kysten fra sørvest. Her finnes verdensdelens mest regnrike områder med over 2000 mm nedbør, lokalt opp i 10 000 mm per år. I januar vil møtestedet mellom monsunen og den tørre nordøstpassaten være ved kysten på cirka 5° nordlig bredde. Ettersom temperaturen over Sahara stiger utover våren, svekkes passaten og monsunen trenger så langt som til cirka 20° nordlig bredde. Men dette varierer fra år til år. Millioner menneskers skjebne er knyttet til denne kampen mellom tørr og fuktig luft. 2. Afrikas horn (mellom Adenbukta og ekvator) har mindre nedbør enn tilsvarende østkyster på andre kontinenter. Om vinteren gir nordøstmonsunen nedbør lengst nord, mens fjellene skjermer resten av hornet. Det sommerregnet som er typisk for disse breddegradene, blir det lite av. Sørvestmonsunen over Indiske hav blåser ikke inn mot Afrika, men langs kysten, idet den akselereres inn mot det kraftige «varmelavtrykket» over Sør-Asia.

Sør for ekvator er klimasonene ikke så enkle, noe som skyldes mer kompliserte topografiske forhold og større innflytelse fra havet. Det sentrale området har savanneklima som mot sør går over i temperert klima, begge med sommerregn. Nærmere vendesirkelen er det steppeklima, mens egentlig ørken (Namibørkenen) finnes i en smal stripe langs vestkysten. Langs østkysten, der passaten står på, er det tropisk regnklima med mest nedbør om sommeren. Den sørligste delen av Afrika har temperert klima med nedbør gjennom mesteparten av året. Det faller ikke sjelden snø i høyere strøk her om vinteren.

Stort sett er det lite vind over Afrika. I mange tørre områder forekommer det lokale, kraftige vindrosser med sand- og støvfokk knyttet til bygeskyer. Iblant kan det langs såkalte bygelinjer ligge skyer på rekke og rad, noe som kan gi veritable sandstormer. Skybasisen ligger gjerne meget høyt, og nedbøren som når bakken er ikke tilstrekkelig til å dempe sandflukten. Lavtrykk utenfor middelhavskysten kan gi sterk og støvfylt ørkenvind som rammer dyrkede og bebygde områder. Simoom ('giftig vind') er et av flere navn som nyttes. Harmattan er en støvførende luftstrøm i større format. Den blåser fra nordøstlig kant ut fra Sahara og berører særlig vinterstid områder fra Guineabukta til Marokko. Dette er passaten, forsterket gjennom en vinterlig monsuneffekt. Opptil cirka 100 000 tonn jord, støv og sand kan årlig transporteres ut over kysten og kan leilighetsvis spores helt til Karibia. I passatsonen drives overflatevannet vekk fra vestkystene både nord og sør for ekvator. Kjølig dypvann strømmer opp (oppvelling) og gjør at det ofte blir tåke eller tåkedis.

• Afrika
• klima