Størstedelen av Sahara er et cirka 300 meter høyt platåland, og tilhører Det afrikanske alpinsystem. Dette ble hevet i tertiærtiden, og berggrunnen har siden erodert. Sahara utgjør for en stor del et flatt landskap av platåer og grusdekkede sletter uten vegetasjon. Videre finnes oaser, sandsletter og sanddyner. Periodisk vannførende erosjonsdaler (wadi) som gjennomskjærer ørkenen er også typisk for Sahara. Platålandet synker mot Atlasfjellene i nord og Egypt i nordøst. Her dannes forsenkninger, depresjoner, med saltsjøer som for eksempel Qattara i Egypt, som ligger 133 meter under havets overflate. I den sentrale delen av Sahara ligger store grunnfjellmassiver, de viktigste er Ahaggar, Aïr og Tibesti. De høyeste toppene er yngre, utslokte vulkaner. Toppen av Emi Koussi er Saharas høyeste punkt på 3415 meter over havet.
Mesteparten av Sahara er dekket av sedimenter som er yngre enn 50 millioner år. Mer enn halvparten av Sahara er dekket av såkalt yermojord med lag av grus og stein. Bare enkelte lokale steder stikker grunnfjellet (Saharakratonet) frem. Jern, kobber og uran finnes flere steder og olje utvinnes i Algerie.
Store deler av platålandskapet består av sletter, dels formet i fast fjell med et dekke av store steinblokker (hammada), dels dekket av grovere grus og stein (reg). De store sandørkener (erg) med sand i bølgende dyner ligger i utkanten av Sahara, blant annet i sørlige Algerie og den libyske ørken, som for øvrig er Saharas største sandørken. Totalt er rundt 20 prosent av Sahara sandørken. Enkelte steder er undergrunnen dekket av leirlag eller består av gips og andre salter. Dette tyder på at disse steder er bunnen av inntørrede sjøbekkener fra perioder da klimaet i Sahara var fuktigere. Der grunnvannet trenger frem mot overflaten, dannes som regel fruktbare oaser. I øst dannes en sammenhengende oase der Nilen skjærer gjennom ørkenen. I Atlas er det flere elver som i enkelte årstider fører atskillig vann.
Sandørken (erg) utgjør 20 prosent og ligger i utkanten av Sahara, blant annet i sørlige Algerie og den libyske ørken. Landformene er her dannet av vind og sporadisk regn. Enkelte steder er undergrunnen dekket av leirlag eller består av gips og andre salter. Der grunnvannet trenger frem mot overflaten, dannes som regel fruktbare oaser som for eksempel Bahariya, Ghardaïa, Timimoun, Kufrah og Siwa. Sanden i Sahara er rødlig. Tykkelsen i ergene er oftest 20–100 meter, men megadyner kan være opptil 300 meter høye.
I øst skjærer Nilen gjennom ørkenen. Landskapet omkring Great Rift Valley består av depresjoner, saltsjøer og høye fjell. Det arabisk-nubiske skjold er i ferd med å løsrive seg fra Saharakratonet langs Afarriften. I sør går ørkenen gradvis over i steppelandskap. Denne overgangssonen kalles Sahel der det lokalt vokser gress og buskvekster.
Kommentarer (1)
skrev Kay Jacobsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.