Libanons geografi

Libanon er et svært fjellrikt land. Langs den 220 kilometer lange middelhavskysten ligger en smal, fruktbar kystslette, som er bredest mot sør. Parallelt med Middelhavet løper Libanon-fjellene (arabisk: Jabal Lubnan), der de høyereliggende strøkene er snødekte fra desember til mai. Det høyeste punktet er Qurnat as-Sawda' (3088 meter over havet) i nord, sørøst for Tripoli. Sør for Beirut og Zahlah når toppene sjelden over 2000 meter over havet. Libanons østgrense løper langs fjellkjeden Antilibanon (arabisk: al-Jabal ash-Sharqi) sørover til det 2814 meter høye Hermonfjellet (arabisk: Jabal ash-Shaykh), der fjellene dreier vestover og danner grensen mot Israel.

Både Libanon- og Antilibanonfjellene består stort sett av kalkstein, og ble utsatt for foldninger i neogen tid. Mellom de to fjellområdene ligger den frodige, 120 kilometer lange og opptil 15 kilometer brede Bekaa-dalen (arabisk: al-Biqa'), landets fremste jordbruksområde. Dalen ligger omtrent 900 meter over havet, og er en del av en forkastningsgrop som har stor strukturell likhet med bruddlinjen fra Rødehavet til Akababukta og Jordandalen. Bekaa-dalen danner vannskillet mellom Litanielven, som renner sørover gjennom Sør-Libanon, og Orontes (arabisk: Nahr al-Asi), som renner nordover gjennom Syria.