Maurice Merleau-Ponty

Et av de mest sentrale og gjennomgående temaene i Merleau-Pontys tenkning er persepsjon, altså menneskets sansemessige erfaring av verden. Persepsjonen er, ifølge Merleau-Ponty, den mest grunnleggende formen for bevissthet, i den forstand at den er kilden til og i visse henseende modellen for alle andre bevissthetsformer (tenkning, minner, forestillinger og så videre). Dette innebærer også at persepsjon er grunnlaget for all kunnskap: alt det er mulig for mennesker å vite, vet vi på grunnlag av verden slik den fremstår for oss i persepsjon. I Persepsjonens fenomenologi uttrykker Merleau-Ponty en variant av denne ideen ved å hevde at selv vitenskapens teorier og symboler får sin mening gjennom å vise til fenomener i den persiperte verden.

Av disse grunnene er det av avgjørende filosofisk betydning å forstå hva persepsjon grunnleggende sett er. Merleau-Pontys svar er at persepsjon i første omgang er en type kroppslig og praktisk forståelse av verden. Dette innebærer at det bevisste subjektet primært er et kropps-subjekt, en levende og handlende kropp som er uløselig involvert i sine omgivelser, heller enn et rent, tenkende «jeg» som forholder seg til både verden og sin egen kropp kun som ytre objekter for tenkning. Sistnevnte er et syn som ofte forbindes med filosofen René Descartes.

Mer spesifikt mente Merleau-Ponty med tanken om kropps-subjektet å avvise to tendenser i filosofisk tenkning om persepsjon og bevissthet som var utbredt på hans tid: På den ene siden intellektualisme, som ser på perseptuelle erfaringer som produkter av det bevisste subjektets tankeprosesser, og på den andre det han kaller empirisme, som ser på persepsjon som en passiv effekt av den fysiske verdens virkninger på sansene våre (og som ikke nødvendigvis er det samme som empirisme slik det vanligvis forstås).

Motor-intensjonalitet er et sentralt begrep i denne sammenhengen. «Intensjonalitet» viser her til egenskapen å være rettet mot noe, som i fenomenologisk filosofi blir sett på som et definerende trekk ved bevisstheten (å være bevisst er alltid å være bevisst noe). Motor-intensjonalitet er en type intensjonalitet der man er rettet mot sine omgivelser definert som kroppslig handlingsrom. Denne formen for intensjonalitet står i kontrast til mer intellektuelle måter man kan være rettet mot ting på. Der sistnevnte typisk vil dreie seg om begrepslig kategorisering av objekter gjennom tenkning (for eksempel, «dette er en ball, og den har egenskapene rød og rund»), er motor-intensjonalitet en mer praktisk og før-begrepslig måte å relatere seg til ting på (for eksempel, ballen fremstår som sparkbar). Intellektualismen har ifølge Merleau-Ponty oversett at persepsjon først og fremst er preget av motor-intensjonalitet, og at det er denne formen for praktisk og kroppslig engasjement i verden som ligger til grunn for våre mer intellektuelle evner til å tenke og ha kunnskap om verden.

Når denne tankegangen samtidig skal være en avvisning av empirisme, er det fordi kropps-subjektet ifølge Merleau-Ponty ikke kan forstås som et hvilket som helst fysisk objekt. En grunn til dette er at kropps-subjektet har en situasjonsmessig og ikke rent posisjonell romlighet: Som kropps-subjekter står vi ikke i samme type romlige forhold til verden rundt oss som det livløse gjenstander gjør til hverandre (posisjon), men relaterer oss til våre omgivelser som noe som har mening for oss i lys av våre følelser, interesser, handlingsmuligheter og prosjekter (situasjon). Kroppen fungerer her som kropps-skjema, en helhet der alle dens deler og funksjoner virker sammen som en enhet og er orientert (motor-intensjonalt) mot de samme målene.

Der Persepsjonens fenomenologi fokuserer på bevissthetens «innside,» altså hvordan det oppleves å være bevisst fra et førstepersonsperspektiv, dreier Atferdens struktur seg hovedsakelig om bevissthet sett fra «utsiden,» i andres observerbare atferd. I sistnevnte argumenterer Merleau-Ponty for at bevissthet grunnleggende sett er en kroppslig atferds-struktur. Her baserer han seg i stor grad på innsikter fra gestaltpsykologien, som har som hovedtanke at både bevisste opplevelser («innsiden») og organismers atferd («utsiden») er organisert som helhetlige strukturer (Gestalter) som ikke kan reduseres til sine bestanddeler. Dette innebærer blant annet at atferden til levende organismer (også ikke-menneskelige organismer) ikke kan forstås som rent mekaniske reaksjoner på fysisk stimuli, men heller må ses som responser på fenomener som fremstår som meningsfulle for organismen selv. På den måten vil man kunne forklare bevissthet som en bestemt type strukturering av naturlige prosesser som eksisterer på nivå av levende kroppers samhandling med sine omgivelser. Dette kan ses på som en emergens-teori om bevissthet. I Atferdens struktur videreutvikler Merleau-Ponty disse tankene fra gestaltpsykologien i en filosofisk kontekst, samtidig som han kritiserer enkelte gestaltpsykologers fysikalisme for å være i konflikt med deres egne innsikter om Gestalt-strukturer.

Et tradisjonelt filosofisk problem, kalt problemet med andre sinn, handler om hvordan mennesker, som bevisste individer, kan vite at også andre mennesker er bevisste. Tanken er at vi kun er i stand til å observere andres kroppslige atferd og derfor aldri kan få direkte bevis på at de har et eget «indre liv». Merleau-Ponty hevder at dette problemet er basert på feilaktige premisser. Hvis man tar utgangspunkt i vår faktiske persepsjon av andre heller enn i abstrakte filosofiske ideer, vil man ifølge Merleau-Ponty oppdage at vi har direkte tilgang på andres bevissthet som noe som fremstår i deres kroppslige atferd. Denne innstillingen til problemet med andre sinn har i senere år blitt kalt teorien om direkte sosial persepsjon, og har av blant andre den amerikanske filosofen Shaun Gallagher blitt foreslått som et alternativ til tradisjonelle «theory of mind»-teorier i psykologien (mentalisering).

Som de fleste tenkere i den fenomenologiske tradisjonen, ser Merleau-Ponty på mellom-menneskelige eller intersubjektive strukturer som definerende for menneskelig persepsjon. Vår livsverden – den verdenen vi lever i og erfarer med sansene våre – er ikke gitt oss som en privat, individuell sfære, men som noe vi deler med andre mennesker. For eksempel innebærer det å se ting for oss alltid å se dem som noe også andre mennesker enten faktisk ser eller i prinsippet kunne ha sett. Merleau-Ponty bruker også tid på å vise hvordan intersubjektivitet former den menneskelige livsverdenen gjennom ulike historiske, kulturelle og sosiale faktorer. En sentral tanke her er at vår livsverden formes gjennom det han kaller institusjon, forstått som pågående prosesser av sedimentering, overlevering og fornyelse av vaner på et sosialt eller intersubjektivt nivå.

Måten mennesker er intersubjektive på, gjør ifølge Merleau-Ponty at vi skiller oss fra andre arter på noen viktige områder. Spesielt viktig er at mennesker har evnen til å forholde seg til og skape symboler. Symbol er her bredt forstått som ting og tegn som står for eller uttrykker noe utover seg selv, med en mening som er tilgjengelig for et mangfold av menneskelige perspektiver og som kan overføres til en rekke kontekster. Språk er det mest åpenbare eksempelet på hva dette dreier seg om, og for Merleau-Ponty sammenfaller også tilegnelsen av en «symbolsk væremåte» med barnets språklæring gjennom oppveksten. I årene som professor i barnepsykologi ved Sorbonne holdt Merleau-Ponty en rekke forelesninger om språkutviklingen hos barn, som siden har blitt utgitt i bokform.

Begrepene uttrykk og mening har en sentral plass i Merleau-Pontys forfatterskap. I Atferdens struktur og Persepsjonens fenomenologi er en av hovedtankene at bevissthet må ses på som noe som uttrykkes gjennom levende, aktive kroppers interaksjoner med sine omgivelser. Fra Persepsjonens fenomenologi og utover viet Merleau-Ponty også stadig større plass til refleksjoner over språket som uttrykksform.

Merleau-Pontys språkfilosofi er som nevnt inspirert av Saussures lingvistikk. En sentral tanke han henter derfra, er at språklige tegn virker diakritisk, som vil si at de får sin betydning gjennom relasjonene (særlig forskjells-relasjonene) de har til andre tegn, heller enn gjennom en-til-en-korrespondanser med bestemte ting eller ideer. En annen sentral tanke han hentet fra Saussure, er at språkets primære funksjon er å skape ny mening i konkrete kontekster av kommunikasjon med andre. Språket som en samling ord med veletablerte betydninger styrt av bestemte grammatiske regler må i lys av dette ses på som en konsekvens av sedimentering eller instituering av uttrykksformer som først oppstod gjennom kreativ, meningsskapende språkbruk.

For Merleau-Ponty innebar tanken om språk som grunnleggende kreativt at språklige uttrykk har mer til felles med kunst enn mange filosofer tradisjonelt har tenkt. Han sammenliknet også filosofi med kunst, i den forstand at filosofiens bruk av språk ifølge ham ikke dreier seg om å gi rene beskrivelser av allerede eksisterende fakta, men heller om å skape nye rom for innsikt og forståelse gjennom å organisere elementer i verden på nye måter.

Av denne og andre grunner finner man refleksjoner om kunst i nærmest alle Merleau-Pontys tekster. Han var særlig opptatt av litteratur og malerkunst, men skrev også om film og musikk. I litteraturen fant han eksempler på språkets kreative funksjon i fri utfoldelse, og i malerkunsten – og spesielt i maleriene til Paul Cézanne – så han forsøk på å fange persepsjonens menings-givende strukturer.

Merleau-Ponty skrev jevnlig om politikk fra 1945 og frem til sin død. Hans politiske forfatterskap kan karakteriseres som en kritisk videreføring av marxismen. I Humanisme et Terreur (1947, Humanisme og terror) hevder han at politiske handlinger bare kan bedømmes etter sin virkning, om de lykkes eller ikke, og at personlige intensjoner er irrelevante.

I motsetning til Sartre, tok Merleau-Ponty avstand fra Sovjetunionens kommunistiske regime. Selv om han forble på venstresiden, avviste Merleau-Ponty i senere tekster ideen om revolusjonær politikk til fordel for tanken om en «ny liberalisme». Sammenliknet med hans øvrige forfatterskap har hans politiske tekster fått lite oppmerksomhet.

Ved sin død i 1961 arbeidet Merleau-Ponty med det som trolig ville blitt et nytt hovedverk. Deler av det uferdige manuskriptet ble publisert posthumt i 1964 under tittelen Le visible et l’invisible (Det synlige og det usynlige).

Denne teksten anses for å markere en vending mot ontologi i Merleau-Pontys tenkning. To sentrale begreper i dette prosjektet er kjød og kiasme. Kjød viser til den primære relasjonen mellom subjekt (selv) og objekt (verden), der grensene mellom dem enda ikke er klart definert, og kiasme referer til gjensidigheten og sammenfletningen som Merleau-Ponty tenkte at denne relasjonen består i. Med dette gikk Merleau-Ponty enda lenger i å løse opp skillet mellom subjekt og objekt enn han hadde gjort i sine tidligere utgivelser.