Den tiltagende sionistiske kolonisering – i den reelt sett britiske kolonien Palestina – var før andre verdenskrig basert på kjøp av jord og etablering av jødisk bosetting. Arabiske jordeiere, hvorav mange bodde i utlandet, solgte jord og muliggjorde oppbygging av blant annet kibbutzer som var en viktig del av koloniseringen, både for å sikre territorium og å etablere militære befestninger.
Både denne utviklingen, og det britiske styrets neglisjering av landsbygda, førte til sosial utarming særlig av den arabiske bondestanden – og til en politisk bevisstgjøring, først og fremst av den arabiske urbane eliten. Derved vokste også en palestinsk nasjonal bevissthet fram, som grunnlag for politisk motstand mot den sionistiske koloniseringen. En arabisk delegasjon besøkte Storbritannia i 1921, med krav om at Balfour-erklæringen ble satt til side, og at en nasjonal regjering og et demokratisk valgt parlament ble opprettet. Den arabiske opposisjonen førte til at Storbritannia i 1922 erklærte at ikke hele Palestina skulle omdannes til et jødisk nasjonalhjem, men at et slikt skulle finnes innenfor landets grenser; med andre ord en deling av Palestina i én arabiske og én jødisk del. Et britisk forslag om et råd som reflekterte det arabiske flertallet ble avvist av den arabiske ledelsen i 1923.
Motsetningene mellom de to ledende familiene al-Husseini og Nashashibi sto i veien for etablering av en samlet, effektiv arabisk ledelse i Palestina, men den nasjonale bevegelsen ble styrket som følge av opprøret i 1936. Dette medførte også at Storbritannia gransket forholdene i Palestina. Den britiske Peel-kommisjonen rapporterte i 1937 at opprøret skyldtes arabernes ønske om selvstendighet og frykt for et jødisk nasjonalhjem. Den fastslo at britenes forpliktelser overfor arabere og jøder var uforenlige, anbefalte mandatområdet delt – og dermed en jødisk stat opprettet innenfor 20 prosent av området, med fordrivelse av den arabiske befolkning fra den delen av Palestina som konsekvens. Resten av mandatområdet ble foreslått lagt til Transjordan, med unntak av ti prosent – inklusiv Jerusalem og Betlehem – som skulle forbli under britisk kontroll.
Dette førte til en opptrapping av motstanden mot det britiske styret i 1937 og 1938. Med utviklingen i Europa, så ikke Storbritannia seg tjent med fortsatt konflikt i Palestina, og Woodhead-kommisjonen gikk i 1938 mot Peel-kommisjonens anbefalinger, men åpnet for en jødisk stat på ti prosent av territoriet. Den britiske regjering kom deretter fram til at det var uhensiktsmessig å dele landet, og utga i 1939 en rapport som slo fast at det jødiske nasjonalhjem skulle opprettes innenfor en selvstendig palestinsk stat. Det satte videre en øvre grense for jødisk innvandring; 75 000 de neste fem årene, deretter skulle tallet fastsettes etter arabisk samtykke.
Etableringen av den palestinske staten skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Forslaget ble forkastet både av den arabiske og den jødiske folkegruppen, og sionistisk milits trappet opp sin aktivitet mot mandatstyret. Utviklingen på 1930-tallet tydeliggjorde at de lokale aktørene i Palestina ikke var tre religiøse grupper (muslimer, jøder og kristne), men to nasjonale bevegelser – den sionistiske og den palestinsk-arabiske.
Les mer om opprettelsen av staten Israel
Kommentarer (10)
skrev Monika Toman
svarte Jørgen Jensehaugen
skrev Terje Berentsen
Jeg synes det er påfallendende at du nevner kamper mellom jødiske grupper, men unnlater å nevne de mange angrep på jøder fra innvandringsfiendtlige arabere. Du kan få henvisning til en lang liste av meg hvis dette er ukjent for deg.
skrev Terje Berentsen
Det skrives i artikkelen at britene gjorde arabisk til offisiellt språk, men unnlater å nevne at også engelsk og hebraisk skulle være offisiell språk, ( ifølge Palestinamandatets paragraf 22). Jeg finner forøvrig ingen artikkel i snl om dette mandatet, hvorfor ikke?
svarte Jørgen Jensehaugen
Hei, dette med språk er nå fikset. Tusen takk for innspill. Når det gjelder mandatet er dette dekket i artiklene som omhandler områdets historie.
skrev Terje Berentsen
Hvorfor nevnes ikke al Hakims ødeleggelse av jødiske synagoger og kristne kirker som bakgrunn for korsfarerne?
Og hvorfor omdøpes araberne til palestinere midt i avsnittet om FNs delingsplan og omtales som om de hadde et eget land/stat?
svarte Jørgen Jensehaugen
Til ditt første spørsmål så er det sånn at vi må prioritere stramt i en sånn artikkel som omhandler det store historiske bildet.
Til ditt andre spørsmål så er det sånn at siden området var Palestina-mandatet så var de som bodde der palestinere. Det var også sånn at det er i denne perioden at den særegne palestinske nasjonale identiteten utvikler seg. På samme måte som nordmenn er både nordmenn og europeere så er palestinere både palestinere og arabere, derav denne litt flytende overgangen i denne perioden hvor grensene tegnes i regionen.
svarte Terje Berentsen
Jeg skjønner at stoffmengden må prioriters når man først bruker tid på å forklare korstogene er det underlig å omgå Hakims provokasjoner som viktig årsak i det store historiske bilder. Ellers kan jo noen føle at det gies et uriktig intrykk av denne historien. Når det gjelder palestinere, så det jo slik at på det aktuelle tidspunkt var jøder også palestinere, deres viktigste avis het f eks Palestine Post. Det var først på 1960 tallet at araberne i dette området begynte å brukte betegnelsen palestinere.
skrev Terje Berentsen
Hvorfor kaller du arabisk terror mot jøder på 1920 tallet for konflikt, mens jødenes senere kamp mot britene kalles for terror?
svarte Jørgen Jensehaugen
Hei,
1) å kalle noe en konflikt er ikke det samme som å si at det er mindre problematisk, slik du synes å antyde. På engelsk betegner man gjerne den type konflikt som fant sted på 1920-tallet som "inter communal violence".
2) Med sionistisk terror så tenker man gjerne på Irgun og Stern-gjengen fordi de spesifikt begikk handlinger som går under kategorien terror, da spesielt bombingen av Kong David hotellet.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.