fjær

I hovedtrekk har fjærene en fast akse hvis nedre del, fjærposen, er sylindrisk hul og sitter i lærhuden i en dyp forsenkning av overhuden, fjærsekken. Så lenge en fjær vokser, er posen fylt av bindevev (fjærpapillen), som er rikt på fine blodårer til ernæring av fjæren. Resten av fjæraksen, skaftet, er kompakt og har en langsgående renne. Når fjæren er utvokst, tørker fjærpapillen inn, og fjærposen blir innhul. Fjær i fremvekst kalles blodpenner og kan lett nappes ut. Fugl med mange slike fjær er derfor uegnet til utstopping. En utvokst fjær er en forhornet, død del av kroppen.

Fjærskaftet bærer én rekke stråler på hver side. Strålene bærer igjen to rekker med bistråler, én rekke på den siden som vender mot fjærposen, og én rekke på den siden som vender utover mot fjærspissen. Bistrålene kan være forsynt med små haker som griper i hverandre og avstiver fjæren. En fjær har svært mange stråler og bistråler; for eksempel har en styrefjær fra myrhauk om lag 1 million stråler med en samlet lengde på ca. 1 km. Stråler og bistråler er orientert slik at de sammen med skaftet danner en flate, fanen. Ved overgangen mellom skaft og pose sitter ofte en mindre fane med eget skaft, bifanen, f.eks. hos hønsefugler, rovfugler, hegrer. Hos emu og kasuar er hovedfane og bifane like lange.

Det skilles vanligvis mellom tre hovedtyper av fjær:

Konturfjær, med stivt skaft og fast fane – de gir fuglekroppen dens omriss eller kontur, (konturfjærenes nederste del kan ofte være bygd som dunene); dunfjær, som har bløtt skaft og frie stråler med hakeløse bistråler; trådfjær, som er meget små med tynt, hårformet skaft og redusert fane – de sitter omkring konturfjærene. En spesiell, redusert form for trådfjær er børstefjær, som er stivere og finnes omkring øyne og nebb hos visse fugler.

Flertallet av konturfjærene er dekkfjær; de danner et sammenhengende dekke over dunene og sitter gjerne i regelmessige rekker i hudfelter, fjærbed eller fjærsenger, som er atskilt ved hudområder med bare dun. Dunene danner et løst fjærlag nær kroppen under dekkfjærene. Fugleunger mangler dekkfjær; de har også en egen slags dun, som i regelen mangler skaft eller har lite utviklet skaft. Kroppsfjærenes hovedfunksjon er å danne et tykt, varmeisolerende lag, hvor dunene spiller en viktig rolle.

Svingfjær er store, stive konturfjær som dels er festet til armen (armsvingfjær), dels til hånden (håndsvingfjær) og står i flygningens tjeneste. Styrefjær er store, kraftige konturfjær i halen; de tjener styringen under flukten. Flatene på svingfjærene i vingen og styrefjærene i halen er særlig store og stive og danner ideelle bæreflater under flygning.

Med bestemte mellomrom feller (myter) fuglene fjærene enkeltvis, og de erstattes av nye som vokser frem fra de gamle fjærsekkene; se fellingstrekk. Svingfjær og styrefjær felles minst én gang årlig, oftest to (vår og høst), etter et bestemt artskarakteristisk mønster. Vingeklipte fugler får ikke nye fjær før ved normal felling. Hvis fjær derimot nappes helt ut, vil nye nokså umiddelbart begynne å vokse frem. De nye fjæranleggene ser ut som små hornpinner (eller penner) som stadig forlenger seg. Disse danner basis for selve fjærstrukturen, som etter hvert åpner seg til en stadig lengre fane.

De fleste fargene i fjærdrakten består av en rekke pigmenter med forskjellig kjemisk sammensetning. Mange farger, særlig de blå, oppstår imidlertid som optiske fenomener: reflekser (lysbrytninger). Hos mange fargesprakende, tropiske fugler er fargeeffekten avhengig av lysvinkelen vi ser fuglen fra. Slike farger kalles ofte strukturfarger og bygger ikke på innhold av fargestoffer i vanlig forstand. En rekke fargenyanser kan oppstå ved en kombinasjon av fargestoffer og struktureffekter.

Fuglenes fjærdrakt holdes bestandig i orden. Foruten bading (plasking) i vann bader mange hele fjærdrakten i sand. Andre kan utføre såkalte maurbad, hvor de legger seg på bakken med oppblåst fjærdrakt og lar maur krype inn mellom fjærene. Fuglen kan også ta maur i nebbet og stryke dem frem og tilbake langs fjærene. Behandling med maur er hittil bare kjent hos visse arter spurvefugler. Observasjoner tyder på at maursyren kan drepe fjærparasitter.

Det er vesentlig for fjærpleien at drakten er tilstrekkelig vannavstøtende. Det ser ut som om dette oppnås ved at fuglen utnytter et sekret fra halekjertelen, gumpkjertelen, som sitter på halerotas overside (overgumpen). Halekjertelen er fuglenes eneste store hudkjertel, og det er mulig at dens viktigste oppgave står i forbindelse med et D-vitamintilskudd i fjærdrakten. Fuglen stryker ofte nebbet over halekjertelen og deretter frem og tilbake mellom fjærene. Også pudderdun, en spesiell dun som vokser gjennom hele livet, er av betydning for impregneringen av fjærdrakten, i hvert fall hos en del fuglegrupper. Små, voksaktige partikler brytes hele tiden av fra tuppen ettersom den vokser, og spres rundt i fjærdrakten.