Som en minoritet i mange land søkte jødene allerede i oldtiden sammen i egne gater og områder, både i Midtøsten og i Roma, og fra tidlig middelalder i mange av Europas byer, men dette var en frivillig isolasjon. Senere ble en tvungen utskillelse av jødene gjennomført av flere grunner: kirkens frykt for jødisk innflytelse på de kristne, ønske fra handelsmenn og håndverkere om økonomiske sanksjoner mot jødene, og behovet for å beskytte dem mot angrep fra ikke-jøder.
På flere kirkemøter i tiden 1050–1338 krevde den katolske kirke et skille mellom jøder og kristne, og fra 1300-tallet ble det opprettet ghettoer i en rekke byer, blant annet i Roma, Paris, Frankfurt am Main, Mainz, Amsterdam og Praha. Disse jødekvarterene var på alle kanter omgitt av murer, og portene ble låst om natten. Innenfor ghettoen styrte jødene seg selv, med egne religiøse og rettslige institusjoner. I de fleste europeiske land ble ghettotvangen opphevet i løpet av 1800-tallet, i tråd med tidens liberale strømninger. Den siste som ble åpnet, var ghettoen i Roma i 1870.
Også innenfor islamsk område har mange byer gjennom tidene hatt ghettoer. I Marokko ble jødene tvangsmessig isolert i egne bydeler fra slutten av 1200-tallet, og i noen land, blant annet Jemen, eksisterte det ghettoer helt opp til 1948, da den store innvandringen av jøder til Israel begynte.
Under andre verdenskrig opprettet tyskerne ghettoer i flere østeuropeiske byer, særlig i Polen. Her ble jøder i stort antall pakket sammen før de ble sendt videre til konsentrasjonsleirene. I den beryktede Warszawa-ghettoen bodde det tidvis opptil en halv million jøder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.