To av slektene inneholder én art hver, kappklippegrevling (Procavia capensis) og flekklippegrevling (Heterohyrax brucei), men antakelig vil flere arter bli oppdaget. Slekten treklippegrevlinger (Dendrohyrax) har tre arter. Alle artene er temmelig like i utseende og størrelse. Klippegrevlinger har kanskje en viss likhet med kaniner, men nesten ingen likhet med grevlinger. Klippegrevlinger har en kompakt kropp, i den betydning at alle utstikkende deler (føtter, ører og snute) er små og korte, og de mangler helt hale. De fleste artene blir omkring 50 centimeter lange og veier inntil 4 kilogram. Kappklippegrevlingen er den største og kan veie 5,4 kilogram.
Pelsfargen på ryggen er grå til brun, mens buken er kvit eller kremgul. Over øyet et det en kvit eller kremgul strek (øyebryn). Hos dyr som lever i kalde omgivelser, er pelsen lang og tykk, mens den er kortere og tynnere hos dyr som lever i varme omgivelser. På ryggen har klippegrevlinger en duftkjertel som er omgitt av gule hår som kan reises opp. Både duft og hår har en sosial funksjon, spesielt i paringstiden, og dyrene kan antakelig gjenkjenne hverandre på lukten.
På framfoten er det fire tær, mens bakfoten har tre. Den innerste tåen på bakfoten har ei lang, krum klo. Alle andre tær har korte negler som ligner på ørsmå hover. Under føttene og tærne er det gummiaktige puter som har mange svettekjertler. Føttene svetter «hele tiden», noe som bidrar til bedre feste under klatring. Klippegrevlinger er gode klatrere både i berg og trær.
Kloen på bakfoten brukes til å pleie pelsen med, fortennene i underkjeven brukes også til dette formålet. I overkjeven kan de to ytre fortennene minne om små støttenner, de peker nedover. Det er de flate kinntennene som brukes til å tygge føden.
Kommentarer (1)
skrev Øystein Bliksås
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.