dyr

Ettersom dyrene ikke produserer sin egen næring, må de innta og fordøye det organiske materialet som er nødvendig for å opprettholde livsfunksjonene. Næringen brytes ned i mindre komponenter som de enkelte cellene etter hvert kan oppta.

I dyreriket finnes mange ulike måter å innta føde på. Enkle, vannlevende organismer som nesledyr bryter næringen ned av fordøyelsesenzymer i et hulrom i kroppen (gastrovaskular-hulen) og næringsstoffene opptas direkte derfra av enkeltceller. Andre vannlevende dyr filtrerer næringspartikler direkte fra vannstrømmene omkring, for eksempel gjør muslinger dette ved hjelp av gjellene og en del krepsdyr ved hjelp av ekstremiteter.

Blant store krepsdyr, edderkoppdyr og insekter finnes rovdyr som aktivt oppsøker byttedyr og fanger disse med spesielle fangstorganer, som for eksempel giftklørne med gifttenner hos edderkoppene. Virveldyrene har utviklet kraftige kjever, som ved ulike spesialiseringer brukes både til å gripe og dele opp føden.

Enkelte dyreorganismer lever symbiotisk med mikroorganismer (bakterier, alger) og utnytter organiske forbindelser disse produserer. Dette gjelder blant annet skjeggormer (Vestimentifera) og revdannende koraller.

De fleste dyr forflytter seg, i hvert fall under deler av livssyklusen. Dette foregår på vidt forskjellig vis. Flimmerormer og mange larveformer i havet bruker flimmerhårene i celleoverflaten. For større dyr er ikke dette tilstrekkelig, og de har utviklet muskelvev, bestående av celler som kan trekke seg sammen. Disse muskelsammentrekningene kan bevege ulike former for ekstremiteter (bein, vinger, svømmeorganer), eller de kan forårsake peristaltiske bevegelser (rytmiske sammentrekninger) ved å virke på hele kroppsformen, som hos meitemarken.

Musklene virker mot skjelettet når de trekker seg sammen. Dette er for eksempel hos meitemark et væskeskjelett (væskefylte hulrom i kroppen som endrer form ved muskelsammentrekninger), hos leddyr et ytre skjelett og hos virveldyrene et indre skjelett.

Alle dyr er utstyrt med sanseceller eller reseptorceller som gir informasjon om omverdenen. Disse reseptorcellene reagerer på ulike former for stimuli som for eksempel lys, berøring, duft eller temperaturendringer. Som reaksjon på slike stimuli kan det utføres en enkel refleks, for eksempel en lokal muskelsammentrekning ved berøring.

De fleste dyregrupper har også utviklet en form for nervesystem, som overfører informasjonen og samordner den fra flere sanseceller samtidig, og som på den måten er i stand til å skape en mer differensiert respons. Nervesystemet består som regel av egne sentre som bearbeider den innkomne informasjonen og styrer de resulterende reaksjonene.

Hos mer kompliserte dyr er det utviklet en hjerne hvor nesten all sanseinformasjonen behandles. Sansecellene kan være gruppert i egne organer som for eksempel øyet eller øret. Se også sanseorganer hos dyr.

Alle dyr opptrer (i større eller mindre grad) i sosiale sammenhenger med andre organismer av samme art. Sterkt sosiale arter, som ulike arter av årevinger og termitter, lever hele livet i store samfunn, mens mer solitære arter bare møter andre av samme art for eksempel i forbindelse med formering. I slike sammenhenger er dyrene avhengig av å kommunisere med hverandre. Den mest utbredte formen for kommunikasjon baserer seg på gjenkjennelse av ulike kjemiske substanser, men mange dyregrupper bruker et vidt spekter av signaler, som lyd- og lyssignaler, og ikke minst ulike kroppsbevegelser.

Fosterutviklingen hos representanter for de forskjellige rekker avviker i større eller mindre grad. Dette gir oss et visst grunnlag til å klarlegge slektskapsforholdet mellom de enkelte rekker. Man kan benytte fosterutviklingsstadiene som en slags felles «rot» for dyreriket og la de enkelte rekkene grene seg ut fra den.

Da alle dyr normalt begynner sitt liv som en befruktet eggcelle, tar man denne som utgangspunkt for hele dyreriket. Ved videre fosterutvikling deler egget seg i mange celler som først danner en celleklump (morula), som så ordner seg til en hul cellekule kalt blastula, og som endelig blir til et beger med dobbelt vegg, gastrula.

Det finnes én dyrerekke, nesledyrene (Cnidaria), som ikke går videre i sin fosterutvikling og hele livet beholder denne enkle, begerformede bygningsplan. Hos disse består kroppsveggen av to cellelag (et ytre og et indre) og har bare én åpning (urmunnen) som fører inn til en sekkformet urtarm. Det er naturlig å avlede dem fra gastrulastadiet.

Under fosterutviklingen hos høyere organiserte dyrerekker dannes det, etter at de har gjennomgått gastrulastadiet, et tredje cellelag, mellom de to andre, og en kroppshule, coelom. Hos de aller fleste blir det dessuten utviklet en tarmkanal med en munn og en analåpning. Dette mer kompliserte bygningsplanet oppnås på noe forskjellig måte hos de forskjellige dyrerekker, men man skiller mellom to hovedtyper, inndelt i Protostomia og Deuterostomia. De aller fleste høyere organiserte dyrerekker kan derfor ordnes i disse to store grupper som tilsvarer de to typene fosterutvikling, basert på om gastrulaens åpning blir til dyrets munn eller endetarmsåpning.

Til Protostomia hører blant annet:

• bløtdyr (Mollusca)
• flatormer (Platyhelminthes)
• rundormer (Nematoda)
• leddormer (Annelida)
• leddyr (Arthropoda)

Til Deuterostomia hører:

• pigghudene (Echinodermata)
• ryggstrengdyrene (Chordata)
• en del mindre grupper (Phoronida, Chaetognatha og Hemichordata)

Den systematiske stilling av to andre dyrerekker, mosdyr (Bryozoa) og armfotinger (Brachiopoda), er mer uklar, men regnes oftest til Deuterostomia.

Etter utviklingslærens gjennombrudd fikk systematikken ny betydning. Likheter tyder i virkeligheten på slektskap – jo større likheten er, desto nærmere er de enkelte dyrearter beslektet. Dyrerikets inndeling eller «system» gikk over fra rubrisering til den fylogenetisk-genealogiske retning som ennå er den fremherskende. Man bruker nå betegnelsen det naturlige system. Utviklingslæren forutsetter at alle dyr stammer fra én eller noen få opprinnelige former. Studier vedrørende dyrenes cytologi (cellelære), embryologi (læren om fosterutvikling), anatomi, og fysiologi har vist at alle dyr har så mye til felles når det gjelder detaljer i bygning og funksjoner at det er rimelig å anta at de virkelig har en felles opprinnelse.

Parallelt med vår økende innsikt i dyrerikets mangslungne utviklingsveier, har de forholdsvis enkle «stamtrær» fra Ernst Haeckels tid etter hvert tatt mer og mer innviklede former. Inndelingen av dyreriket har stadig kommet nærmere å bli et naturlig system som gjenspeiler evolusjonen. Denne oppgaven virket enklere så lenge forskerne så på grunnbegrepet art som en konstant enhet, og så lenge de kunne bygge de høyere grupperingene (slekt, familie, orden, klasse) på arten. Art står fremdeles sentralt i biologien, og man systematiserer arter i slekter, familier, ordener og klasser, men læren om evolusjonen viser at en art kan være et elastisk begrep.

Et system vil sannsynligvis aldri nå frem til en absolutt overensstemmelse med naturen selv. Systemet kan til enhver tid bare gi et konsentrert bilde av den samlede kunnskapen om dyrerikets fylogenetiske utvikling. Nye dyrearter blir stadig oppdaget og kaster nytt lys over forhold som har vært ukjente for forskningen.