manikeismen

Helt til 1900-tallet var manikeernes lære og historie bare kjent stykkevis, hovedsakelig gjennom de kristne kirkefedrenes skrifter, der denne religionen ble voldsomt fordømt. Men allerede tidlig på 1900–tallet fant man en del originale skrifter i Turkmenistan, skrevet på ulike iranske språk. I senere år har funn av manikeiske tekster, først og fremst i Egypt og i Kina (Turpan), ført til at vi nå kjenner en omfangsrik manikeisk originallitteratur. Også taoismens samling av hellige bøker har vist seg å inneholde manikeiske tekster.

Manikeismen er også en form for gnostisisme, siden det legges stor vekt på dypere innsikt og kunnskap. Mani bruker mytologiske bilder som beskriver hvordan to prinsipper, «Lysets konge/Storhetens Far» og «Mørkets Fyrste», står imot hverandre fra evighet av. De identifiseres med godt og ondt. Lysriket knyttes til begreper som fornuft, tanken, innsikt, ettertanke og overveielse, mens Mørkets rike knyttes til fem fysiske fenomener; røyk, ild, vind, vann og mørke, som alle omfatter ulike onde vesener. Opprinnelig var dette to adskilte verdener, men så angrep Mørkets fyrste Lysriket. Slik kom de to verdener i kontakt med hverandre. Målet i manikeismen er helt å skille lyset fra mørket, så de to verdener igjen blir adskilt til evig tid.

Etter angrepet fra mørkets makter forsvarer «Storhetens Far» seg gjennom å skape en rekke hjelpere, blant dem Jesus, for å vinne over de onde maktene. De første blir slukt av motstanderne. Slik får de onde maktene en form for lyssjel, noe som på sikt vil ødelegge dem. For å redde lyspartiklene skaper «Storhetens Far» verden og himmellegemene.

Det siste sendebudet lurer de mørke maktene ved å vise seg i form av en vakker skikkelse. Dette vekker demonenes seksuelle begjær. De kvinnelige maktene aborterer, og disse abortene blir til demoner som inneholder både lys og materie. To av demonene frembringer så både Adam og Eva. Menneskets kropp er derfor et resultat av onde kvinnelige og mannlige makters syndige seksuelle begjær, men menneskets ånd har likevel arvet partikler av guddommens lys. «Storhetens Far» ønsker å frigi disse lyspartiklene, og sender Jesus for å forklare Adam hva han kan gjøre for å befri dem. Men Adam og Eva lager i stedet flere mennesker.

Frelsen dreier seg om å få et «kall» fra Lysriket, og svare på det. Frelsen er en komplisert prosess, med mange ledd. Det er en forutsetning at lyspartiklene ikke blir skadet på veien tilbake, og å sørge for dette er menneskenes ansvar. Denne ideen uttrykkes gjennom ritualer og levesett.

De fullkomne vil til slutt vende tilbake til lyset, en ny verden og paradis, via månen og solen. De onde kommer til et slags helvete, tvilstilfeller gjennomgår en reinkarnasjon. Ved verdens ende forenes alle lyselementene i Lysriket, og det onde blir til en slags “klump" og reiser seg ikke igjen.

Både organisasjonsform og lære ble tilpasset de dominerende religionene. Manikeismens dualisme er av iransk opprinnelse. Dens organisasjon, med inndeling i munker («utvalgte») og legfolk («hørere»), har derimot buddhismen som forbilde. Mens manikeerne i vest organiserte en kirke med biskoper, prester og diakoner og fremhevet Jesus som frelserskikkelse, ble Mani i Øst-Asia fremstilt som en gjenfødelse av Laozi.

Fordi kroppen anses som syndig, er streng avholdenhet et ideal. Munkene skulle leve et asketisk liv for å oppnå åndens frigjøring fra alt materielt. Forbudene omfatter tre grunnprinsipper: Det som angår munnen (forbud mot å spise kjøtt, drikke vin, samt å banne), det som angår hendene (kroppslig arbeide, fysisk berøring av andre, bortsett fra ved rituelle handlinger, og sex (all typer sex og masturbasjon er forbudt.) Tiden skulle brukes til å be de syv pålagte daglige bønnene, synge salmer, skrifte og praktisere magiske ritualer. Legfolket skulle be fire ganger daglig og forøvrig leve et dydig liv. Sang og bønn skulle hjelpe lyspartikklene på veien til Lysriket.

Manikeismen fikk mange tilhengere blant religiøse tenkere i Romerriket. Også teologen og kirkelæreren Augustin (354–430) var tilhenger av manikeismen i en periode før han ble kristen. Fra 400-tallet ble manikeerne forfulgt av de kristne, og fra 700-tallet av ble de borte i Vesten.

Flere religiøse bevegelser i europeisk middelalder (katarer, bogomiler) hadde vesentlige fellestrekk med manikeismen, spesielt den radikale dualismen. Det er imidlertid usikkert om disse bevegelsene hadde direkte forbindelser tilbake til manikeerne.

I Sentral-Asia var imidlertid manikeismen utbredt, og de tyrkiske uigurene gjorde den til statsreligion i sitt utstrakte rike i 763. Også etter uigurrikets fall i 840 var manikeerne aktive i Kina, riktignok ansett av omgivelsene som en taoistisk retning. I Sør-Kina fortsatte det å eksistere en form for synkretittisk manikeisme helt til 1600-tallet, og et opprinnelig manikeisk tempel er, som det eneste i verden, bevart der. Det diskuteres hvorvidt det fremdeles finnes små grupper i Quanzhou og Fujian som praktiserer noe som kan være en slags gnostisisme.

• Mani
• gnostisisme
• zoroastrisme
• dualisme

• Gardner, Iain & Samuel N.C. Lieu, red. (2004): Manichaean Texts from the Roman Empire. Cambridge University Press.
• Lieu, Samuel N.C.: Manichaeism in the later Roman Empire and medieval China, 2nd ed. (1992) Manchester University Press.
• Thomassen, Einar . red. (2011): Manikeiske skrifter. Bokklubben.
• Widengren, Geo (1965): Mani and Manichaeism. Holt Rionhart 6 Wiston. New York.