personlighetspsykologi – Store norske leksikon

Personlighetspsykologi er studiet av individuelle psykologiske forskjeller mellom mennesker. Folk er forskjellige fra hverandre i hvordan de tenker, føler og handler. Disse forskjellene kommer til uttrykk relativt stabilt på tvers av situasjoner. Forskjellene kan måles og utgjør det som kalles personlighet.

Faktaboks

Uttale: persˈonlighetssykologˈi

Personlighetspsykologi er et av basisfagene i psykologi, sammen med biologisk psykologi, kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, sosialpsykologi og klinisk psykologi. Det er en del overlapp mellom disse basisfagene; man kan studere personlighet som en motsats til sosialpsykologi, man kan vurdere relevansen for personlighet innen kliniske problemstillinger, man kan studere utvikling av personlighet, hvordan biopsykologiske faktorer er assosiert med individuelle forskjeller og hvordan forskjellige kognitive prosesser kan uttrykkes som forskjeller i personlighet.

Faget omfatter forskning på intelligens- eller evneforskjeller, studier av forskjeller i psykiske lidelser og atferdsgenetikk. Disse områdene er også noe overlappende; det er sammenheng mellom personlighetstrekket nevrotisisme og psykiske lidelser, det er assosiasjoner mellom trekket åpenhet og intelligens, og man studerer hvordan genetisk varians gir varians i personlighetsrelevante fenotyper innen atferdsgenetikken.

Personlighetspsykologien har tre mål:

å spesifisere og forstå hva de relevante bestanddelene i personlighet er og hvordan de utvikles eller opprettholdes
å måle disse relevante bestanddelene på en vitenskapelig måte
å predikere forskjeller i fremtidig atferd på grunnlag av personlighetsmål.

Historie

Personlighetspsykologi ble etablert som eget felt i 1930-årene i USA gjennom arbeidet til blant andre Gordon W. Allport og Henry A. Murray. Det finnes i dag en lang rekke personlighetsteorier som gir forskjellige beskrivelser av utvikling av personlighet, hvilke forskjellige personlighetsstrukturer som finnes, og hvordan relevante personlighetsprosesser fungerer. Teoriene varierer også i hvor mye de vektlegger stabilitet eller evne til endring. De fleste moderne lærebøker vil beskrive psykodynamisk teori (Sigmund Freud, Carl Gustav Jung, Alfred Adler, Erich Fromm, Karen Horney, Erik H. Erikson, Heinz Kohut, William Stern), humanistisk/eksistensielle (Abraham Maslow, Carl Rogers), og kognitiv og sosial læringsteori (Albert Bandura, Walter Mischel). Historisk sett har spesielt psykoanalytiske og psykodynamiske tilnærminger vært innflytelsesrike (inkludert psykoanalytisk teori, egopsykologi, selvpsykologi og objektrelasjonsteori).

Den dominerende tilnærmingen innen moderne empirisk personlighetspsykologisk forskning og anvendt personlighetspsykologi er trekkteorien (Raymond B. Cattell, Hans J. Eysenck, Paul T. Costa, Robert R. McCrae), og spesielt femfaktorteori. Innen denne retningen har man et empirisk grunnlag for å beskrive menneskets forskjeller i personlighet med femfaktormodellen. Her antas det at mennesker har forskjellige grader av fem forskjellige personlighetstrekk:

Disse trekkene måles mest nøyaktig vitenskapelig med personlighetstesten NEO-PI-R, som har en viss evne til å predikere fremtidig atferd og benyttes i forskning og anvendelse innen flere områder fra personell seleksjon til helsepsykologi.

Femfaktorteorien er med fokus på måling og prediksjon en av de teoriene som er mest opptatt av stabilitet og konsistens av personers tanker, følelser og atferd på tvers av situasjoner. I anvendt personlighetspsykologi er denne tilnærmingen, uavhengig av spesifikk teori og målemetode, derfor mest utbredt. For å selektere personell, må man anta at slik de fremstår gjennom målesituasjonen gir et godt bilde av fremtidig atferd. I en klinisk sammenheng er de andre teoriene mer populære, fordi det er et større endringsfokus (fokus på prosesser fremfor strukturer).

En moderne personlighetspsykologi basert på trekk skiller seg også fra typeteorier ved at man ikke tenker på personlighet som uttrykk for gjensidig utelukkende pakker av enten-eller-egenskaper (for eksempel enten ekstrovert eller introvert), men primært grader av forskjellige normalfordelte egenskaper (de fleste er mer eller mindre ekstroverte).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kennair, Leif Edward Ottesen og Roger Hagen, Red. (2015). Personlighetspsykologi. Bergen, Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Personlighetspsykologi

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt