Et proton er en positivt elektrisk ladet partikkel som finnes i kjernen av alle atomer.
Et proton består av enda mindre partikler kalt kvarker. Før man oppdaget kvarkene, ble protoner antatt å være udelelige elementærpartikler.
Protoner er viktige partikler som sammen med elektroner gir all materie sine fundamentale egenskaper, som masse og kjemisk oppførsel. Protoner har også teknologiske anvendelser innen flere felt, blant annet innen medisin, partikkelfysikk og energiproduksjon.
Protoner og nøytroner kalles med et fellesnavn for nukleoner. Nukleoner er byggesteinene i atomkjernene.
Antall protoner i en atomkjerne er den definerende egenskapen til de ulike grunnstoffene, og dette antallet kalles for atomnummer. Atomnummeret brukes til å klassifisere grunnstoffer i periodesystemet. Kjernen i hydrogenatomet er ett enkelt proton.
Protoner gir, sammen med elektroner, materie sine fundamentale egenskaper. Antallet protoner i atomene til et stoff gir opphav til helt forskjellige egenskaper for ulike stoffer:
Protoner brukes i medisinsk teknologi til behandling av kreft. Dette skjer gjennom protonbehandling, som går ut på at man bestråler kreftsvulsten med protoner. Protonbehandling er mer skånsom enn tradisjonell strålebehandling av kreft. Dette skyldes at protonbehandling er mer fokusert mot det syke vevet, og i mindre grad rammer det friske vevet rundt. Man estimerer at mer enn 100 000 pasienter får protonbehandling hvert år på verdensbasis.
Kroppsvev er fullt av atomer med protoner i seg. Dette kan brukes til å avbilde kroppens indre gjennom magnetisk resonans (MR). Når protonene i kroppsvevet utsettes for et sterkt magnetisk felt og deretter bestråles av mikrobølger, vil de magnetiske momentene til protonene forstyrres. Når mikrobølgestrålingen skrus av, vil protonene gradvis vende tilbake til likevekt. I denne prosessen avgir protonene energi, noe som kan måles. På denne måten avbildes kroppens indre ved at man ser hvordan tettheten av materie (protoner) varierer, basert på energien som blir avgitt.
Partikkelakseleratoren LHC ved CERN er en 27 kilometer lang ring med superledende magneter, der partikler blir akselerert til svært høye hastigheter før de kolliderer.
Protoner brukes også i eksperimenter hvor hensikten er å studere oppførselen til elementærpartikler eller å lete etter nye typer elementærpartikler som skapes i partikkelkollisjoner. Når to partikler akselereres til svært høye hastigheter, nær lyshastigheten, vil energien som frigjøres i kollisjonen mellom partiklene kunne skape nye typer partikler.
Et eksempel på hvor dette skjer, er LHC-akseleratoren (Large Hadron Collider) ved CERN. I 2012 akselererte man her protoner til svært høye hastigheter og observerte dannelsen av Higgs-bosonet. Dette var en historisk oppdagelse, siden eksistensen av Higgs-bosonet bekreftet at det teoretiske rammeverket, den såkalte standardmodellen, som brukes til å beskrive relativistisk partikkelfysikk, var korrekt.
Protoner er også sentrale i kjernekraftverk hvor fisjon av atomkjerner benyttes til å produsere energi. Fisjon er prosessen der atomkjerner spaltes i to eller flere mindre deler. Dette betyr at protonene i den opprinnelige kjernen fordeler seg på de mindre delene som kjernen spaltes opp i. Fisjon frigjør store mengder energi i form av for eksempel elektromagnetisk stråling.
Protonets masse er 1,00728 atommasseenheter eller 1,67262·10−27 kilo (tall på standardform). Dette er 1836 ganger mer enn elektronets masse. Protonet er litt lettere enn nøytronet.
Den elektriske ladningen til protonet er én positiv elementærladning, altså like stor som – og motsatt av elektronets.
Protonet har en intern dreieimpuls som kalles spinn. Spinnet er ulikt null selv når protonet er helt i ro. Ifølge kvantemekanikk kan spinnet kun ta diskrete verdier. For protoner har spinnet verdi 12ℏ (ℏ = Plancks konstant h dividert med 2
I partikkelfysikk regner man det nå som eksperimentelt påvist at protonet er sammensatt av tre kvarker; to opp-kvarker og én ned-kvark.
Ved eksperimenter utført ved store energier, for eksempel 10–100 ganger protonets hvileenergi, vil man kunne observere protonets indre struktur. I tillegg til de tre kvarkene, som ofte kalles valenskvarker, viser eksperimenter at det også eksisterer virtuelle kvark–antikvark-par i tillegg til gluoner inni protoner.
Et proton består av to opp-kvarker (u) og én ned-kvark (d). Protoner i en atomkjerne holdes sammen av kjernekrefter, som er avledet av sterk vekselvirkning. Siden protonene har positiv elektrisk ladning, vil det også virke frastøtende coulombkrefter mellom dem.
Man har aldri observert henfall av protoner, og protonene regnes derfor som stabile partikler.
I en hittil hypotetisk teori som forener elektromagnetisk, svak og sterk vekselvirkning, vil protonet i prinsippet være ustabilt. En slik teori kalles for en forent teori. Én måte protonet kan henfalle på i slike teorier er gjennom prosessen
p→e++π0
Her er e+ et positron og
Den enkleste teorien av denne typen gir en gjennomsnittlig levetid for protonet på mer enn 10 31 år, altså et tall med 31 nuller. Dette er en så lang levetid at protoner i praksis kan regnes som helt stabile. En slik levetid innebærer en sannsynlighet for henfall av mindre enn ett proton i året i én kubikkmeter vann. Det tyder på at den forente teorien nevnt ovenfor er feil eller ufullstendig.
Siden protoner er stabile partikler, ble de sammen med elektronet tidligere regnet som fundamentale partikler i materie. Målinger av ladningsfordelingen i protonet og av dets magnetiske egenskaper viste at det likevel har en indre struktur og må oppfattes som et sammensatt system.
Protoner har spinn 12ℏ og hver av de tre kvarkene i protonet (to opp- og én ned-kvark) har også spinn12ℏ. Spinnene kan peke enten opp eller ned. Derfor ble det frem til 1980-tallet antatt at to av kvarkene peker i samme retning, mens den tredje peker i motsatt retning. Totalt spinn blir da
12ℏ+12ℏ–12ℏ=12ℏ
akkurat slik man observerer eksperimentelt for protonet.
Et eksperiment gjort i 1987 av European Muon Collaboration ved CERN viste at dette overraskende nok ikke er tilfellet. Målingene viste at de individuelle kvarkene i protonet kun utgjør en liten andel av protonets totale spinn. Det resterende spinnet kommer i stedet fra måten kvarkene beveger seg på inni protonet, i tillegg til vekselvirkning mellom kvarkene som gir opphav til virtuelle partikler kalt gluoner.
Det forskes i dag på modeller som kan beskrive nøyaktig hvordan spinnet til et proton fordeles på de individuelle kvarkene og deres bevegelse og vekselvirkning.
Antipartikkelen til et proton er et antiproton. Det har like stor masse og spinn som et proton, men har motsatt elektrisk ladning. Når protoner kolliderer med antiprotoner, kan de annihileres, noe som frigjør store mengder energi.
Antiprotoner ble først oppdaget eksperimentelt i 1955 ved Bevatron partikkelakselerator i California. Antiprotoner opptrer naturlig i kosmisk stråling.
Ernest Rutherford foreslo i 1920 navnet «protoner». Foto fra 1931.
Som oppdagere av protonet regnes iblant de tyske fysikerne Eugen Goldstein (1850–1930), som i 1886 påviste kanalstråler av positive hydrogenioner i utladningsrør, eller Wilhelm Wien, som i 1897 bestemte forholdet mellom masse og ladning av disse partiklene.
Som regel tilskrives oppdagelsen av atomet den britiske fysikeren Ernest Rutherford, som i 1919 viste at det i visse kjernereaksjoner ble sendt ut partikler med samme egenskaper som de positive hydrogenionene. Han antok at disse partiklene inngikk som byggesteiner i atomkjernene, og foreslo i 1920 å kalle dem for protoner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.