tabu

Ordet kommer fra Polynesia (fra tongansk: tapu, eller fijiansk: tabu), via oppdageren James Cooks beskrivelser fra sine ekspedisjoner dit i 1768–1779.

I tradisjonell polynesisk kultur hang tabu sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, kalt mana, som var iboende i alle ting. Denne kraften ble oppfattet som variabel i styrke, og den kunne også være negativ eller ond, som i demoner eller lik. Den kunne også smitte over til personer.

Ting eller personer som hadde mana, var også omgitt av tabuer. De kunne ikke røres, deres navn ikke nevnes og så videre.

Denne bruken av ordet var forvirrende for Cook, siden ett og samme ord ble brukt om kvaliteter som i europeisk kulturell logikk var uforenlige, slik som helliggjort, ukrenkelig, forbudt, uren og forbannet. Cook oppfattet det som en form for primitiv mangel på rasjonalitet, og konkluderte med at ordet generelt uttrykte at noe var forbudt. Ordet kom dermed inn i engelsk i denne betydningen på slutten av 1700-tallet, og spredte seg til andre europeiske språk. Oversettelsen av ordet til europeiske språk fra polynesisk innebar altså en kraftig endring i dets mening.

I Europa ble tabubegrepet fra slutten av 1800-tallet viktig i teorier og vitenskapelige debatter om menneskehetens utvikling.

Innenfor det fremvoksende faget sosialantropologi ble begrepet viktig i sammenligningen av kulturer og letingen etter krysskulturelle mønstre. Tidlige antropologer som James George Frazer (1854–1941) mente at det fantes paralleller til tabuforestillinger i alle samfunn.

Etter hvert som feltarbeid ble utviklet som metode, ble tabubegrepets mening oppfattet som mer komplisert enn først antatt. En del antropologer ble etter hvert skeptiske til at tabu var et enhetlig fenomen, og begynte å hevde at tabuers betydning og logikk var styrt av hvilke antakelser ulike samfunn har om kreftene som styrer verden.

Antropologen Lucien Lévy-Bruhl (1857–1939) så tabu som typisk for «primitive» (i kontrast til «vestlige») tenkemåter, som han mente ikke klarer å skille mellom den overnaturlige og den virkelige verden. Claude Lévi-Strauss (1908–2009) skilte også mellom «primitiv» og «vitenskapelig» tenkning, men mente ikke at den sistnevnte var mer rasjonell enn den første. Tabuer representerte i hans teori ikke en mindreverdig form for tenkning, men en mer «konkret form».

Sosiologen Émile Durkheim så i sin funksjonalistiske tilnærming tabuer som eksempel på mekanismer som i alle samfunn holder det hellige og det profane adskilt. Antropologen Alfred Radcliffe-Brown videreførte dette perspektivet, og mente at tabuer var en slags overnaturlig/religiøs begrunnelse av samfunnets regler. Mary Douglas' svært innflytelsesrike bok Purity and Danger: An Analysis of Concepts of Pollution and Taboo (1966), ser tabuer som eksempel på universelle mekanismer som holder rent og urent adskilt, og hevder at behovet for å adskille er sentralt i alle kulturer.

Tabubegrepet ble også viktig i psykologifaget, gjennom Sigmund Freuds teori om incesttabu og fadermordtabu som de to universelle forbudene som konstituerer menneskelig sivilisasjon (Totem og tabu, 1913). Han så disse tabuene som kulturelle regler som siviliserer mennesket bort fra dets dyriske natur. Antropologen/sosiologen Edvard Westermarck mente at incesttabuer ikke nødvendigvis dreier seg om biologiske slektninger, men om sosialt nære personer. I motsetning til Freud mente han videre at incesttabuer springer ut fra naturlige menneskelige følelser, og ikke står i motsetning til dem.

• tabu – seksualitet
• navnetabu