Avarer
- Se kaukasiske avarer for den moderne folkegruppen
Avarene eller egentlig pannoniske avarer (også kjent som obri i gammelrussiske kilder[2]; abaroi eller varchonitai[3] eller pseudo-avarer[4] i bysantinske kilder) var en gruppe eurasiske nomader av ukjent opprinnelse[5][6][7] i tidlig middelalder.[8]
Betegnelsen «pannoniske avarer» (etter det området som de til sist slo seg ned i, Pannonia) er benyttet for skille dem fra avarer i Kaukasus, et adskilt folk som de pannoniske avarer kan eller ikke kan ha vært knyttet til.
Disse avarene vandret inn i Europa på 500-tallet, i folkevandringstiden da mange folk var på vandring og spredte seg. De etablerte et rike som kalles for det avariske khaganatet som strakte seg over den pannoniske slette og betydelige områder av Sentral- og Øst-Europa (omtrentlig dagens Ungarn og Romania) fra slutten av 500-tallet og til begynnelsen av 800-tallet.[9] Selv om betegnelsen «avarer» første gang opptrådte på midten av 400-tallet, som kom de pannoniske avarer på den historiske scenen på midten av 500-tallet[10] på den pontisk-kaspiske steppe som et folk som forsøkte å unnslippe overherredømmet til göktürkerne, nomadisk konføderasjon i Sentral-Asia, kjent som flere stater med det felles navnet Göktürk-khaganatet
Historie
redigerDeres opprinnelse er uklar da det ikke finnes etterlatte skriftlige kilder om folket av dem selv, kun andres omtale av dem. Karl den stores biograf, Einhard, kalte dem for «hunere», noe som ikke er riktig.[11] De formodes å være et tyrkisk folk, og de ble sannsynligvis fordrevet fra deres områder og søkte vestover hvor de omkring 555 e.Kr. bosatte seg i det nåværende ukrainske området og søkte derfra videre mot vest til Donau. Den første dokumenterte kontakt med romere skjedde vinteren 558/559 i Konstantinopel. Sammen med langobarder, en germansk folkegruppe, ødela de gepidenes kongedømme i Transilvania. De etablerte deretter en nasjon i Donauområdet og herfra utvidet de sitt område ned mot de slaviske områdene og trengte inn i Dalmatia, Albania og Hellas.
Avarene fortsatte som en regional stormakt som hadde stor påvirkning på handelsvegene mot øst og var på denne tiden den viktigste maktfaktoren mellom Frankerriket og Østromerriket. Karl den store grunnla en østlig grensemark som beskyttelse mot avarene.[12] Denne grensen het først Avarermarken, men fikk senere navnet Marchia Orientalis som betyr «den østlige mark». Området ble grunnlaget for det senere Østerrike. I felttogene i årene mellom 791 og 803 beseiret frankerkongen Karl den store avarene og deres rike fikk deretter en nedgang.
Den avariske befolkningen ble siden for en stor del opptatt i den sørslaviske befolkningen. Navnet for den gamle regionen Banat inneholder den avariske fyrstetittelen «ban» etter hærføreren Khagan Baian.
Referanser
rediger- ^ CNG Coins
- ^ Se Nestorkrøniken
- ^ «Avars», Encyclopedia of Ukraine
- ^ I henhold til Grousset, René (1970): The Empire of the Steppes: A History of Central Asia, Rutgers University Press, s. 171, kalte den bysantinske historikeren Theophylact Simocatta dem for «pseudo-avarer» ettersom han mente de virkelige avarer var Rouran (i indre Kina)
- ^ Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation, ABC-CLIO. ISBN 1576072630, s. 54–55. Sitat: «The exact origins of the Avars remain uncertain...»; «Avar», Encyclopædia Britannica. Sitat: «Avar, one of a people of undetermined origin and language...»
- ^ Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples, Infobase Publishing, ISBN 1-4381-2918-1, s. 46–49
- ^ Beckwith, Christopher I. (2009): Empires of the Silk Road: A History of Central Eurasia from the Bronze Age to the Present, Princeton University Press. ISBN 0691135894, s. 390–391. Sitat: «... the Avars certainly contained peoples belonging to several different ethnolinguistic groups, so that attempts to identify them with one or another specific eastern people are misguided.»
- ^ Pritsak, Omeljan (1982): The Slavs and the Avars. Spoleto, s. 359
- ^ Pohl, Walter (2002): Die Awaren: ein Steppenvolk im Mitteleuropa, 567–822 n. Chr, C.H.Beck , ISBN 978-3-406-48969-3, s. 26-29.
- ^ Curta, Florin (2006): Southeastern Europe in the Middle Ages, 500–1250, Cambridge medieval textbooks. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-81539-0
- ^ Einhard: «The Life of Charlemagne», #13, Medieval Sourcebook
- ^ Navn med ordet mark i seg betyr grense eller grenseområde, også på norsk