Ballade
Ballade (fra fransk: ballade, fra provençalsk: ballade, «dans, dansevise»)[1] har ingen presis definisjon,[2] men beskrives oftest som episk-lyrisk og fortellende dikt med omkved fra middelalderen og vanligvis består av tre strofer med tilbakevendende rim,[3] opprinnelig overlevert muntlig og sunget.[1] Diktningen oppsto på 1200-tallet i Frankrike, og var særlig populært på 1300- og 1400-tallet.
Balladens opprinnelse kommer fra den middelalderske franske chanson balladée som opprinnelig var «dansesanger». Ballader var spesielt karakteristiske for dens populære poesi som spredte seg til Storbritannia og Irland i senmiddelalderen, og antagelig derfra videre til Norden,[4] og ble generelt mye brukt over hele Europa, og senere i Australia, Nord-Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Helt innpå 1600-tallet var ballade en dansevise i Norden, fram til dans til instrumentalmusikk avløste sangdansen i Norden, unntatt Færøyene der sangdansen holdt seg. Det synes klart at den kunstferdige skaldediktningen snart måtte vike, da balladenes enklere stil med enderim og friere rytme vant innpass. Balladen ble snart fellesnordisk gods, slik at det er nedskrevet 200 middelalderviser i Norge, hvorav 150 også er kjent fra Danmark og flere enn 100 fra Sverige. Balladen om Holger Danske og Burmann som pussig nok opprinnelig var norsk, er best bevart i svensk versjon. Bare Island gikk sine egne veier, der man foretrakk en tradisjon kjent som rimur.[5]
Mens ballader ikke har noen foreskrevet struktur og kan variere i antall linjer og strofer, bruker mange ballader firelinjete strofer med rimopplegget ABCB- eller ABAB, hvor nøkkelen er en rimet andre og fjerde linje. I motsetning til en populær oppfatning, er det sjelden om ikke uhørt at en ballade inneholder nøyaktig 13 linjer.[6] I tillegg vises kupletter (strofeform bestående av to verslinjer)[7] sjelden i ballader.
Etymologi og varianter
[rediger | rediger kilde]En ballade er en form for vers, ofte en fortellende poesi satt til musikk. Ballader stammer fra middelalderens franske chanson balladée, som opprinnelig var «dansende sanger» (bokstavelig ballare, «å danse»), men som likevel ble «stiliserte former for solosang». Etymologien til ballade synes å ha kommet til norsk fra tysk Ballade, videre fra fransk ballade, italiensk ballata, fra provençalsk ballade, i betydningen «dans, dansevise», til ballar, av senlatin ballare, «danse».[1] Det begrepet er beslektet med ball, som henviser til en finere dansetilstelning.[8] Også ballett, som er en kunstart uttrykket via dans og mimikk,[9]
I Storbritannia ble mange ballader ble skrevet og solgt som noteark. Tilsvarende på norsk er skillingstrykk, derav betegnelsen skillingsviser.[10][11] Balladeformen ble ofte brukt av poeter og komponister fra 1700-tallet og framover for å skrive lyriske ballader. På det senere 1800-tallet fikk begrepet betydningen av en langsom form for populær kjærlighetssang og brukes ofte om enhver kjærlighetssang, spesielt den sentimentale balladen av pop- eller rockemusikk, selv om begrepet også er assosiert med konseptet en stilisert fortellersang eller dikt, spesielt når det brukes som tittel for andre medier, for eksempel en film. Den historiske ballade er ikke dirkete sammenlignbart med dagens ballade, som refererer oftest til en langsom romantisk eller sentimental sang, eller i poesi, til en narrativ komposisjon i rytmisk vers som er egnet for sang. På engelsk er det en forskjell som ikke finnes på norsk: middelalderens «ballade» i motsetning til mer moderne «ballad».[12][3] Balladeopera er også noe annet, det er en sjangerbetegnelse for et burlesk og satirisk engelsk musikkteater på 1700-tallet som hovedsakelig består av kjente melodier. Det mest kjente eksemplet på slike er John Gay og Johann Christoph Pepuschs Tiggeroperaen fra 1728.[13]
Historie
[rediger | rediger kilde]Europeiske ballader har generelt blitt klassifisert i tre hovedgrupper: tradisjonelle, noteark (shillingsviser) og litterære. I Amerika skilles det mellom ballader som er versjoner av europeiske, spesielt britiske og irske sanger, og innfødte eller opphavlige amerikanske ballader som ble skrevet og komponert uten (direkte) referanse til eldre sanger.
Den tradisjonelle, klassiske eller populære/folkelige balladen har blitt forstått som hadde sitt opphav med de vandrende gjøglere og underholdere i Europa fra senmiddelalderen.[14] På engelsk kalles disse gjøglere og trubadurer for minstrels. På norrønt finnes betegnelsen leikari,[15] fortsatt i nynorsk som leikar, en omvandrende spillemann, og finnes også i betegnelsen leikarring, ring av dansere som danser folkeviseleik.[16] Ettersom begrepet ballade har rot i det provençalske verbet ballare, «å danse» er det nå forstått at balladens direkte opprinnelse er å finne rundt Provence. Balladen er nevnt i franske kilder fra 1228 og omtales da som ny og moderne. Sannsynligvis oppsto balladen rundt 1220. Balladen ble populær som underholdning ved det franske hoffet, og derfra ble den spredt til andre høviske miljøer rundt om i Europa. Den ble dessuten spredt til alle lag av folket. I Frankrike overtok etter hvert chanson de gueste i høyere samfunnslag.[17] Chanson de gueste var mer av en poserende tradisjon, der den enkelte utøver, trubaduren, kunne briljere. Balladen ble fra minst 1800-tallet omtalt som chanson de populaire, da tradisjonen ble dyrket og videreformidlet i folkelige omgivelser.[18]
Balladen fikk en noe ulik utforming i forskjellige språkområder, og det skilles i dag mellom sju balladeområder: Skandinavia, Balkan, engelskspråklig område, tyskspråklig område, romansk språkområde, vestslavisk språkområde og stor-russisk språkområde. Blant de rikeste er Norden med rundt 700 balladetyper. Nasjonalbiblioteket i Oslo har med et forskningsprosjekt (2016) samlet alle norske middelalderballader i 12 bind. Her hevdes det at de norske balladene kan spores tilbake til møtet mellom kontinental ridderdiktning og norske tradisjoner på 1200-tallet. Det kongelige hoffet i Bergen var først ute, og at «sjangeren spredte seg derfra til resten av Norge og Norden.»[19] Årsaken til den flytende terminologien mellom ballade og folkevise er at den har endret seg over tid; under romantikkens periode på 1800-tallet med innsamling brukte skandinaviske folkeminneforskere og forleggere oftest begrepet «folkesanger» i samsvar med de rådende ideer om folkekultur. Nordiske balladeforskere fra 1900-tallet begynte å bruke begrepet «middelalderballade» i stedet.[20]
Felles for samtlige ballader uansett språkområde, er at de er episke, det vil si fortellende, som regel med dramatiske virkemidler og lyriske innslag. Balladene er overlevert som anonym diktning. Man regner med at det har vært spesifikke balladediktere som i utgangspunktet har skapt den enkelte ballade. Stoff til de ulike balladefortellingene kom fra eldre tekstmateriale som heltediktning, romaner, krøniker, legender, eventyr og bibelske fortellinger. Allerede på et tidlig tidspunkt ble balladeformen også brukt til å dikte om samtidige begivenheter, eksempelvis skillingsvisene. Ballade benyttes dog upresist i ulike sammenhenger, og kan gjerne henvise til folkevise.[2]
Ballader ble oversatt fra det ene språket til det andre, og vandret således fra land til. Ikke bare formen ble lånet, men også ulike tekstmessige emner fulgte med. Visen om «Olav Liljekrans», som antagelig stammer fra balladens eldste periode i Frankrike, gjenfinnes i Danmark, Sverige, på Island og Færøyene, i Skottland, Bretagne og på romansk område. Til Norge kom mange viser fra Danmark og Sverige, og fra Norge har det vandret viser til Island, Færøyene, og til Danmark og Sverige. De nordiske visene ligner generelt mye på hverandre, og de aller fleste har blitt funnet i mer enn ett land.[21]
Frankrike
[rediger | rediger kilde]I den nordfranske poesien til trouvère, hoffskalder, på 1100-tallet synes å være en betydningsfull bakgrunn for balladene, først som betegnelse på dansesanger som formmessig tilhører andre sjangere som virelai, en form for danse- og kjærlighetssang.[22] Deretter tidlig på 1300-tallet dukket det opp en spesifikk ny form for ballade, som brøt opp fra den opprinnelige dansesang-karakteren. I utgangspunktet beholdt den musikalske sangtypen satt til musikk og som da også erstattet canzone (lyrisk diktform av italiensk opprinnelse i jambisk versemål)[23] som hovedsjangeren for kjærlighetspoesi, skjønt ikke kjærlighet alene, men kunne dekke et bredt spekter av emner.
Balladen var på 1200-tallet et populært tidsfordriv i franske hoffkretser. Både to- og firelinjete strofer har vært i bruk; mest vanlig har tolinjet strofe med omkved vært, mens den firelinjet oftest var uten omkved.
Balladen avsluttes vanligvis, nesten regelmessig siden slutten av 1300-tallet, med et tilhørende vers (envoi), sluttstrofe.[24] Dette er en kort strofe som gjentar rimskjemaet i andre halvdel av strofen inkludert refrenget (det vil si [bcbC] eller [ccdcD]), og som begynner med hilsenen «fyrste», adressert til formannen for puy eller pui, en form for sangerlaug (fra latinsk podium, «opphøyd plattform»)[25] eller en høytstående mottaker av sangen, eller i modifisert form som adresse til den elskede («dame») eller som hos François Villon til jomfru Maria. Tilknytningen til musikalsk komposisjon gikk tapt i løpet av 1400-tallet, men balladene fra denne perioden forble ment for muntlig framføring og ikke for stille, privat lesning.[26][27]
Ettersom tida gikk, ble balladen upopulær i toneangivende kretser, men ivaretatt av menigmann. Balladen ble nå noe nedsettende omtalt som chansons populaires av overklassen i det standsdelte Frankrike – dette som kontrast til chansons de gueste – som nå ble dyrket i høyere kretser.
I Spania bruktes ikke betegnelsen ballade, men romance.[28]
De britiske øyer
[rediger | rediger kilde]Balladen kom til England i og med de tette båndene mellom det franske og britiske hoffet i den aktuelle tidsepoken på siste halvdel av 1200-tallet. Mange engelske ballader bygger direkte på franske forløpere. Balladen ble særlig populær i England på slutten av 1400-tallet.[29] Som en fortellende sang kan balladens tema og funksjon minne om eller også ha en forgrening fra tidligere nordisk og germanske tradisjoner med historiefortelling som kan sees i dikt som eksempelvis Beowulf.[14] Musikalsk ble de påvirket av den tyske tradisjonen med Minnelieder (minnesang).[30] Det eldste eksemplet på en gjenkjennelig balladeform i England er «Judas» i et manuskript fra 1200-tallet.[31]
Fra slutten av 1400-tallet i England er det de trykte notearkene med ballader som antyder en rik tradisjon for populærmusikk. En referanse i William Langlands dikt Piers Plowman indikerer at ballader om Robin Hood ble sunget fra minst slutten av 1300-tallet, og det eldste detaljerte materialet er utgiveren Wynkyn de Wordes samling av Robin Hood-ballader trykt rundt 1495.[32] En annen gruppe ballader er de religiøse carols som svarer til den nordiske undergruppen av ballader som kalles legendeviser.
Engelske ballader har oftest firelinja strofer uten omkved, men det finnes også en del med tolinja stofe og omkved. De engelske er ofte lengre enn de franske; 50 strofer er ingen sjeldenhet. En kuriositet i sammenhengen er at det ser ut til at det har kommet en og annen ballade fra det nordiske balladeområdet til De britiske øyer. The Twa Sisters eller Binnorie,[33] i Norge kjent som De to søstre, er trolig opprinnelig en norsk ballade.[34][35] I Skottland har balladedikterne hatt en forkjærlighet for fortellinger med overnaturlig tilsnitt, tilsvarende de natur-mytiske visene i Norden.
Tidlige samlinger av engelske ballader ble satt sammen av Samuel Pepys (1633–1703) og i utgivelsen Roxburghe Ballads samlet av adelsmannen Robert Harley (1661–1724), som var parallell med arbeidet i Skottland av Walter Scott og Robert Burns.[32] Inspirert av hans lesning som tenåring av Reliques of Ancient English Poetry (1765) av biskop Thomas Percy, begynte Scott å samle ballader mens han gikk på Universitetet i Edinburgh på 1790-tallet. Han publiserte sin forskning fra 1802 til 1803 i et trebindsverk, Minstrelsy of the Scottish Border. Burns samarbeidet med foreleggeren James Johnson om Scots Musical Museum i flere bind, en mengde folkesanger, men også tradisjonelle sanger hvor Burns skrev ny tekster, blant dem den kjente «Auld Lang Syne»,[36] som også har blitt oversatt til norsk. Omtrent på samme tid jobbet han med George Thompson på A Select Collection of Original Scottish Airs for the Voice.[37]
Både diktere i nordlige England og de i sørlige Skottland delte den identifiserte tradisjonen med sanger fra grenseområdet, Border ballads, særskilt påvist i den grenseoverskridende fortellingen i versjoner av «The Ballad of Chevy Chase». Det er to eksisterende ballader under denne tittelen, som begge forteller den samme historien. Ettersom ballader fantes innenfor en muntlig tradisjon før de ble skrevet ned, kan det også ha eksistert andre versjoner av denne en gang så populære sangen.[38][39]
På samme vis som den dansk litteratur- og språkforskeren Svend Grundtvig gjorde betydelig arbeid med ballader eller folkeviser i Danmark, som selv ble inspirert av likhetene mellom de danske og engelske balladene,[40] gjorde Francis James Child for England og Skottland. Child ikke bare samlet balladene og folkesangene, men også klassifisert dem, herunder også deres amerikanske varianter, etter systemet som kalles Child Ballads.[41] Både Grundtvig og Child forsøkte å spille inn og klassifisere alle kjente ballader og varianter i deres valgte regioner. Ettersom Child døde før han kunne kommentere sitt arbeidet, er det usikkert nøyaktig hvordan og hvorfor han differensierte de 305 trykte balladene som ble publisert som The English and Scottish Popular Ballads.[42] Det har vært mange forskjellige og motstridende forsøk på å klassifisere tradisjonelle ballader etter tema, men vanligste typene synes å være religiøse, overnaturlige, tragiske, kjærlighet, historiske, legendariske og humoristiske.[14]
Ballader solgt som noteark (også kjent som broadsheet) var et produkt av utviklingen av billig trykk på 1500-tallet. De ble vanligvis trykt på den ene siden av et middels til stort ark med papir av dårlig kvalitet. I første halvdel av 1600-tallet ble de trykt med svart eller gotisk type og med flere iøynefallende illustrasjoner, en populær meloditittel, samt et forlokkende dikt.[43] På 1700-tallet ble de trykt med hvit bokstaver eller en antikva type og ofte uten mye dekorasjon (samt meloditittel). Disse senere arkene kunne inneholde mange individuelle sanger, som ville bli kuttet fra hverandre og solgt enkeltvis. Alternativt kan de brettes for å lage små billige bøker som ofte trakk veksel på balladehistorier.[44] De ble produsert i et stort antall, med over 400 000 som ble solgt i England årlig på 1660-tallet.[45] Tessa Watt anslår at antall solgte eksemplarer kan ha vært i millioner.[46] Mange ble solgt av omreisende chapmen, kramkarer, i byens gater eller på messer.[47] Temaene varierte fra det som har blitt definert som den tradisjonelle balladen, selv om også mange tradisjonelle ballader ble solgt som noteark. De omhandlet kjærlighet, ekteskap, religion, drikkesanger, legender og tidlig journalistikk, som behandlet katastrofer, politiske hendelser og tegn, underverker og vidunderbarn.[48]
Norden
[rediger | rediger kilde]- Se spesialartikkel: Middelalderballade
Det nordiske balladeområdet omfatter Danmark, Sverige med det svenskspråklige Finland, Norge, Island og Færøyene. Ingen steder har balladen vært så populær som i Norden; herfra kjenner en ca. 700 ulike balladetyper med opptil mange hundre varianter av hver enkelt type. Danmark utgjør det rikeste delen av tradisjonsområdet med 540 ballader, Norge har 220 og Sverige 250. Mange viser finnes i ulike varianter i flere nordiske land.
Utpå 1500-tallet våknet en antikvarisk interesse hos adel og overklasse, ikke minst for gammel diktning på morsmålet. Dette gjaldt også Christian 3.s hoff i København, og i årene 1553-55 ble Hjerteboken skrevet,[49] den eldste håndskrevne viseboken som er bevart med nordiske ballader. Navnet skyldes at den ble klippet slik at den danner et hjerte når den åpnes. Alle de 83 tekstene er kjærlighetsballader, og alle, unntatt én, er skrevet med samme håndskrift.[50] Slike visebøker kom på moten, og utover 1500- og 1600-tallet ble det skrevet mange i Norden, blant annet av adelsdamen Vibeke Bild[51] (1597–1650) som vokste opp i Agder, der slektninger av henne som Predbjørn Bild (1589—1602)[52] holdt Lister len. Det er liten tvil om at Vibeke hadde fått en norsk Ivar Elison-vise i hende, og hun oversatte de norske kjempevisene til et norsk-preget dansk og utbroderte dem til episke «romanviser». Vibeke Bilds tekst, «Iver Jarlens Søn», ble trykt i Danmarks gamle Folkeviser.
På 1580-tallet fylte Anders Sørensen Vedel fire håndskrifter med folkeviser han hadde samlet. I 1591 utga han Et Hundrede udvalde danske Viser, som han delvis hadde restaurert og dermed gjort mer lesbare, men også minsket deres vitenskapelige verdi. Innsamlingsarbeidet foregikk stort sett blant bønder, og alt på 1600-tallet ble det klart at tradisjonen var sterkt svekket. I Sverige anbefalte Gustav II Adolf en landsomfattende innsamling av fortidsminner, inkludert ballader. Interessen avtok på 1700-tallet, men våknet til live igjen med romantikken. Nå kom folkevisen til heder og ære, og så sent som rundt 1950 kunne Sveriges radio gjøre opptak. Rikeste funnsteder var svenskspråklige deler av Finland. I Norge pågikk systematiske opptegnelser på 1840-tallet, med rikeste funn i Telemark.[53]
En viktig samling av håndskrevne folkeviser skriver seg fra Margrethe Lange som trolig eide den fra 1583 til sin død i 1622. Den gikk videre Brahe-familien via hennes ektemann, Knud Brahe. Hans etterkommer Karen Brahe (1657-1736) fikk den imidlertid fra sin morfars søster, boksamleren Anne Gøye (1609-81). Den ugifte Karen Brahe stiftet i 1716 et adelig frøkenkloster i Odense, der hun tenkte seg at åtte ugifte adelsdamer skulle bo og studere. Her fantes flere viktige folkevisehåndskrifter, og samlingen er det eneste privatbiblioteket fra den tid som er bevart for ettertiden, i dag oppbevart ved landsarkivet i Odense.[54]
Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson har påpekt at nordiske hoffkretser fra 1100-tallet hadde en uttalt orientering mot fransk kultur. Han mener balladen kom til Norden mot slutten av 1100-tallet fra det normanniske hoffet i England. Den nordiske balladen utviklet seg rundt år 1300 av svenske og norske diktere ved det norske hoffet. Jonssons balladeteori faller sammen med tanker Knut Liestøl framsatte i sin doktoravhandling Norske trollviser og norrøne sogor fra 1915. Balladestrofer, omkvedslinjer og veggmalerier tyder på at det ble danset til balladene, ikke minst langdansen på Færøyene. Samtidig ser det ut til at balladen allerede fra tidlig tid ble formidlet som rein fortellertradisjonen, slik balladen utenfor Færøyene stort sett er overlevert opp til i dag.
Kjempeviser
[rediger | rediger kilde]Et norsk bidrag til balladene, trolig oppstått på 1300-tallet, er kjempevisen som skiller seg fra riddervisen ved en mer folkelig stil; ridderens dyster er her rene slagsmål, og tonen kan være burlesk. I kjempevisen er motstanderen ofte et troll eller dumme riser, slik som i eventyrene. «Holger Danske og Burmann» finnes både i en fornem dansk adelsversjon og i en folkelig-burlesk svensk versjon. Kjempevisen henter også motiver fra eddakvede og fornaldersagaer, noe som fikk tidlige folkeminnesamlere til å regne kjempevisene som svært gamle; og derfor er den første balladen som presenteres i Danmarks gamle Folkeviser, visen «Tord af Hafsgaard», egentlig Trymskvadet omskrevet til visetekst, den eneste gudemyten som er gjenfortalt i en ballade.[55]
I Danmark kalles folkeviser om norrøne guder og helter for kæmpeviser.[56]
Balladeforskning
[rediger | rediger kilde]Den historisk-geografiske metode
[rediger | rediger kilde]Den finske skole, også kjent som den historisk-geografiske skole, påvirket balladeforskningen fra andre halvdel av 1800-tallet og opp mot 1970, og gikk ut på å kartlegge alle kjente «varianter» av en «balladetype» i håp om å kunne rekonstruere balladens urform eller «arketype». Balladekatalogene der hver enkelt «balladetype» er registrert etter innhold og utbredelse, er resultat av den finske skolen. Den svenske folkloristen Carl Wilhelm von Sydow hevdet derimot at overlevering kan opptre i sprang. I 1969 kom Alan Dundes' banebrytende artikkel The Devolutionary Premise in Folklore Theory. Hans hovedbudskap var at tradering ikke trenger å virke negativt på opprinnelig tekst, men like gjerne kan forbedre og foredle den.
Balladeforskning i kjølvannet av Dundes
[rediger | rediger kilde]I nyere tid har det vært større interesse for den enkelte tradisjonsbærer, slik at de få historisk-biografiske arbeidene om den enkelte balladekveder og vedkommendes tradisjonsmiljø fikk fokus. Den mer tekstorienterte forskningen fokuserte på hva balladene faktisk formidler om datidens verdensbilde og folketro. Dessuten fikk man direkte undersøkelser av selve overleveringsprosessen. Ulempen var at da f.eks. viseforskeren Bengt R. Jonsson framsatte sin teori om den nordiske balladens opphav, var opphavstankegangen foreldet.
Balladeforskning i dag
[rediger | rediger kilde]I dag ser man i større grad verdiene av tidligere arbeider. Bengt R. Jonsson får stadig større gjennomslag for sin balladeteori om opphav, og mange finner interessant stoff fra den finske skolens tid. Samtidig er bevisstheten om at en ballade består av både tekst og melodi (ikke bare tekst), blitt stadig større. Den norske viseforskeren Velle Espeland er blant dem som har flyttet fokus over mot selve framføringen, og ikke minst mangfoldet i nedarvet balladeformidling. Nevnes i sammenhengen bør verdifulle CD-utgivelser med balladeopptak av eldre sangere, utgitt av både svensk og norsk visearkiver.
Nyere bruk av ordet ballade
[rediger | rediger kilde]Overklasseballader i Frankrike fra 1300-tallet
[rediger | rediger kilde]I Frankrike oppsto det en ny sjanger på 1300-tallet som også omtales under navnet ballade. Denne nye sjangeren forveksles ofte med den egentlige balladen, men er altså en ny (men beslekta) sjanger med et nytt formuttrykk. Sentrale navn vedrørende denne nye typen ballade er den franske komponisten og dikteren Guillaume de Machaut (ca. 1300-1377). Han dikta over 200 viser i en form som er blitt stående som typiske for denne nyere typen fransk ballade: Tre strofer à åtte eller ti linjer og med et omkved som viser til diktets grunnstemning eller bærende idé. Noe seinere ble Eustache Deschamps (1346–1407) et stort navn innen denne sjangeren; han skrev over 1.000 ballader. Han fornya formen ved å innføre en envoi på slutten, dvs. en direkte henvendelse til tilhøreren. Christine de Pisan (1365–1430) innførte i Cent ballades d'Amant et de Dame (1405) ett til da ukjent likestillingsperspektiv: De hundre kjærlighetsballadene er skiftevis lagt i munnen på den mannlige og den kvinnelige elskende. Disse franske balladene tok ikke stoffet sitt fra fortellende tekster i samme grad som eldre danseviser, og er derfor overveiende kortere. Vanlig lengde er mellom 40 og 120 verselinjer. I det mer standsdelte Frankrike virker det som om det fra 1300-tallet utviklet seg et tydelig skille mellom balladene skrevet for en kulturell elite, og den opprinnelige balladen som ble ivaretatt og dyrket av folket.
Balladen i nyere musikkuttrykk
[rediger | rediger kilde]Fra folkediktning og folkevise er balladen gått over i nyere populærmusikk, og brukt av artister som Bob Dylan («Ballad of a Thin Man») og The Beatles («The Ballad of John and Yoko»). I jazz, pop og rock brukes betegnelsen «ballade» generelt om sanger i langsom takt.
I blues betegner balladen en sammensmeltning av bluesfølelse og bluesakkorder med Tin Pan Alleys 32-takters popsanger. Bluesballaden har en annen struktur enn konvensjonell blues. I stedet for tradisjonelle 12- eller 8-taktere har bluesballaden 32 takter med oppbygninga vers-vers-overgang-vers, men ellers med bluesskala og de vanlige tre akkordene. Gode eksempler på bluesballader er Percy Mayfields «Please Send Me Someone to Love», Buddy Johnsons «Since I Fell for You» og Clarence Carters «Slip Away». Bluesballader er også populære i countrymusikken, f.eks. hos Hank Williams («Your Cheating Heart») og Freddy Fender («Wasted Days and Wasted Nights»).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «ballade», NAOB
- ^ a b Solberg, Olav: «Den norske balladen», Bokselskap
- ^ a b Ballade, Merriam-Webster
- ^ Bø (1974), s. 452-453.
- ^ Bø (1974), s. 451
- ^ Johnson, Carla (10. mai 2035): «What Is A Music Ballad & How Do I Write One?», Music Getaway
- ^ «kuplett», NAOB
- ^ «ball», NAOB
- ^ «ballett», NAOB
- ^ «viseselger», NAOB
- ^ «Skillingsvisene i Norge, 1550-1950: En introduksjon», Skillingsviser.no
- ^ «ballade (n.)»; «ballad (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 2, Oslo: Gyldendal norsk forlag, s. 14.
- ^ a b c Housman, J.E. ([1952] 1969): British Popular Ballads, London: Ayer Publishing, s. 15.
- ^ «leikari», Wiktionary.
- ^ «leikarring», NAOB
- ^ Snell, Melissa (25. februar 2019): «Chansons de Geste», ThoughtCo.
- ^ «chanson populaire», Larousse
- ^ «Alle norske middelalderballader samlet i 12 bind», Ballade.no
- ^ Colbert, David (1989): The Birth of the Ballad. The Scandinavian Medieval Genre, Skrifter utgivna av Svenskt visarkiv 10, Coronet Books, ISBN: 9185374210
- ^ Om Knut Liestøl og folkevisene, Nasjonalt digitalt læringsalena (NDLA)
- ^ Wilkins, Nigel (1968): «The Post-Machaut Generation of Poet-Musicians», Nottingham Medieval Studies. 12. Turnhout, Belgium: Brepols. doi:10.1484/J.NMS.3.38; s. 40–84.
- ^ «canzone», NAOB
- ^ «envoi», NAOB
- ^ Teviotdale, Elizabeth C. (2001): «Puy», Grove Music Online
- ^ Caldwell, Mary Channen (12 mai 2023): «’To his beloved friends...’: The epistolary art of song in medieval France», Textus & Musica
- ^ Leach, Elizabeth Eva (4. august 2018): «30 - Vernacular Song III: Polyphony», Everist, Mark; Kelly, Thomas Forrest, red.: The Cambridge History of Medieval Music, Cambridge University Press, ISBN 9780511979866. doi:10.1017/9780511979866.
- ^ Lauer, A. Robert: «Spanish Metrification», University of Oklahoma. Arkivert fra originalen 20. juni 2010.
- ^ Apel, Willi (20. desember 1944): Harvard Dictionary Of Music, via Internet Archive.
- ^ Jacobs, Arthur ([1972] 1976): Short History of Western Music, Penguin, s. 20.
- ^ Bold, Alan Norman (1979): The Ballad, Routledge, ISBN 9781138229365; s. 5.
- ^ a b Sweers, Britta (2005): Electric Folk: The Changing Face of English Traditional Music, Oxford: Oxford University Press, s. 45.
- ^ «Dei tvo systar», Sacred Texts
- ^ «Dei to søstre», Dokumentprosjektet
- ^ «To søstre», dansk versjon, Højskolesangbogen
- ^ «Auld Lang Syne» (PDF), The Morgan Library & Museum
- ^ Gregory, E. David (13. april 2006): Victorian Songhunters: The Recovery and Editing of English Vernacular Ballads and Folk Lyrics, 1820-1883. Scarecrow Press. ISBN 978-1-4616-7417-7; s. 42–43.
- ^ Child, Francis James (1962): The English and Scottish Popular Ballads. New York: Cooper Square Publishers; s. 289–293.
- ^ «The Ballad of Chevy Chase (Middle English Song)», Luminarium: Anthology of English Literature
- ^ Grundtvig, Svend (1842): Engelske og skotske folkeviser: med oplysende anmaerkninger fordanskede, Wahls. Dansk Kindle-utgave, 2018, ASIN B07GYXWYJJ
- ^ Child, Francis James (1882-1898): The English And Scottish Popular Ballads, åtte bind, via Sacred Texts
- ^ Green, Thomas A. (1997): Folklore: An Encyclopedia of Beliefs, Customs, Tales, Music, and Art, ABC-CLIO, s. 352.
- ^ Nebeker, Eric (2007): The Heyday of the Broadside Ballad", English Broadside Ballad Archive, University of California-Santa Barbara.
- ^ Newman, Gerald; Brown, Leslie Ellen (1997): Britain in the Hanoverian Age, 1714–1837: An Encyclopedia, Taylor & Francis, s. 39-40.
- ^ Capp, Bernard (1985): «Popular literature», Reay, Barry, red.: Popular Culture in Seventeenth-Century England, Routledge, s. 199.
- ^ Watt, Tessa (1991): Cheap Print and Popular Piety, 1550-1640, Cambridge University Press, s. 11.
- ^ Spufford, Margaret (1981): Small books and pleasant histories : popular fiction and its readership in seventeenth-century England, Cambridge University Press, s. 111-128.
- ^ Capp (1985), s. 204.
- ^ Ballade i Hjerteboken
- ^ Hjerteboken, hentet fra Wayback Machine
- ^ Vibeke Bild, bokselskap.no
- ^ «Predbjørn Bild», Wikisource
- ^ Lennart Breitholtz: «Den yngre middelalder i Norge», Epoker og diktere bind 1 (s. 204-05), Gyldendal, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
- ^ Pedersen, Vibeke A.: «Folkevisernes kilder», Dansk litteraturs historie.
- ^ Lennart Breitholtz: «Den yngre middelalder i Norge», Epoker og diktere bind 1 (s. 208-09)
- ^ «kæmpevise», Danske ordbog
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andersen, Flemming G. et al (1982): The Ballad as Narrative. Studies in the Ballad Traditions of England, Scotland, Germany and Denmark. Odense University Press. ISBN 87-7492-392-7.
- Bø, Olav (1974): «Folkediktinga», Norsk litteraturhistorie bind 2, Cappelen,, ISBN 82-02-02993-7.
- Jersild, Margareta (1994): «Melodiforskningens läge och uppgifter» i Nordisk vistradition. Den episka visan. Red. Ann-Mari Häggman. (Finlands svenska folkmusikinstitut 14). Ekenäs.
- Jonsson, Bengt R.; Solheim, Svale; Danielson, Eva (1978): The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. A Descriptive Catalogue. Institute for Comparative Research in Human Culture, Series B Skrifter LIX. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01654-4.
- Middleton, Richard ([2001] 2015): «Popular Music (I)», Grove Music Online, 8. utg., Oxford University Press. ISBN 978-1-56159-263-0.
- Randel, Don (1986): The New Harvard Dictionary of Music. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 0-674-61525-5.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde](en) Ballads – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- The British Literary Ballads Archive, arkiv for britiske litterære ballader
- The Bodleian Library Ballad Collection: view facsimiles of printed ballads, noteark av trykte ballader
- The Types of the Scandinavian Medieval Ballad, Universitetsforlaget, digital bok via Nasjonalbiblioteket
- Ballade (PDF), fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier