COP (FNs klimakonferanse)

På det første klimatoppmøtet i Berlin ble det vedtatt et mandat for å forhandle fram en ny klimaavtale som skulle forplikte industrilandene til å redusere sine klimagassutslipp. Det såkalte «Berlinmandatet» var startskuddet for forhandlingene som førte fram til Kyotoavtalen. Toppmøtet ble ledet av Angela Merkel, som da var miljøvernminister i Tyskland.

På COP 3 i Kyoto ble Kyotoavtalen vedtatt. Dette var en tilleggsprotokoll til FNs klimakonvensjon som for første gang forpliktet industrilandene til tallfestede kutt i sine klimagassutslipp. Forpliktelsene i Kyotoavtalen skulle i første omgang gjelde for perioden 2008–2012.

Etter at Kyotoavtalen ble vedtatt i 1997 fortsatte forhandlingene om et mer detaljert regelverk for hvordan avtalen skulle gjennomføres. Det ble til slutt vedtatt på COP 7 i Marrakesh, under navnet «Marrakesh Accords». USA deltok bare som observatør i disse forhandlingene, da landet under president George W. Bush hadde varslet at det ikke ville slutte seg til Kyotoavtalen.

På COP 13 på Bali startet forhandlingene om nye forpliktelser til utslippskutt i perioden etter 2012, som var sluttpunktet for de første forpliktelsene i Kyotoavtalen. Her ble det bestemt å forhandle videre i to parallelle spor: Ett spor skulle forhandle om nye forpliktelser for industrilandene i Kyotoavtalen, mens et annet spor skulle forhandle om en helt ny avtale som skulle gjelde for alle land – også utviklingsland som ikke var forpliktet til å redusere sine utslipp gjennom Kyotoavtalen. Begge forhandlingsspor skulle etter planen fullføres i København i 2009.

København var møtested for COP 15 i desember 2009. Det såkalte veikartet fra partsmøtet på Bali to år tidligere la opp til at prosessen skulle konkludere med nye avtaler i København. Det ble lagt stor politisk prestisje i å lykkes med dette, noe som gjenspeilte seg i at godt over 100 statsoverhoder deltok. Landene lykkes imidlertid ikke med å komme til enighet. Dette skyldtes blant annet at mektige land som USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika ikke ønsket en juridisk bindende avtale. Partsmøtet resulterte i stedet i en erklæring (på engelsk Copenhagen Accord) som disse fem landene framforhandlet, og som deretter et flertall av verdens land sluttet seg til. Erklæringen setter et mål om å begrense den globale oppvarmingen til to grader (2 °C), og sier at rike land skal mobilisere minst 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land. Erklæringen inneholder videre frivillige nasjonale mål for utslippskutt. Siden det ikke var full enighet om erklæringen, ble den formelt sett ikke vedtatt av klimatoppmøtet, men bare tatt til etterretning.

Partsmøtet i Cancún, Mexico i 2010 fulgte opp flere elementer av erklæringen fra København, og fikk forhandlingene tilbake på sporet etter uenigheten som preget København-toppmøtet. Blant annet ble det såkalte «togradersmålet» for første gang formelt vedtatt som et globalt mål.

På COP 17 i Durban ble forhandlerne enige om å gjøre et nytt forsøk på å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale. Det ble vedtatt at en ny klimaavtale skulle framforhandles innen 2015, og at Kyotoavtalen skulle videreføres med en nye forpliktelser for industrilandene i perioden 2013–2020.

Klare meldinger fra FNs klimapanel om klimatrusselens alvor og et voksende globalt klimaengasjement la press på forhandlerne på COP 21 i Paris i 2015. Toppmøtet lyktes med å sluttføre forhandlingene som ble startet i Durban i 2011, og vedtok Parisavtalen som forplikter alle land til å sette seg gradvis mer ambisiøse mål for å redusere klimagassutslippene.

• Les mer om Parisavtalen.

Etter COP 21 i Paris fortsatte forhandlingene om den såkalte «regelboka» for Parisavtalen, med mer detaljert regelverk for hvordan avtalen skal gjennomføres. Store deler av denne regelboka ble vedtatt på COP 24 i Katowice, Polen, inkludert en felles og bindende veiledning for hvilken informasjon som skal følge med de nasjonale målene for utslippskutt. Landene lykkes imidlertid ikke å bli enige om regelverket for markedsmekanismer, og dette var blant de punkter som ble utsatt til videre forhandlinger.

COP 26 var planlagt avholdt i Glasgow i 2020. På grunn av koronapandemien ble imidlertid alle forhandlingsmøter i 2020 avlyst, og partsmøtet ble utsatt til november 2021. Under COP 26 ble resten av regelboka for Parisavtalen vedtatt. Det ble også enighet om en erklæring der landene oppfordres til å styrke sine klimaambisjoner for å gjøre det mulig å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 °C.

På COP 27 i Sharm el-Sheik ble det vedtatt å opprette et fond som skal bidra til å dekke tap og skade som følge av klimaendringer i utviklingsland. Dette har vært et viktig krav fra utviklingslandene over lang tid, men det var vanskelige forhandlinger om hvem som skal bidra til det nye fondet før det ble oppnådd enighet.

Under COP 28 ble den første «globale gjennomgangen» under Parisavtalen gjennomført. Det betyr at man gjennomgikk målene alle land har sendt inn, og vurderte i hvilken grad man er på vei mot å nå Parisavtalens målsettinger. I konklusjonene fra denne gjennomgangen ble det for første gang vedtatt en oppfordring om å omstille verdens energisystemer bort fra fossil energi – en oppfordring som var kontroversiell blant flere av verdens oljeprodusenter.