Czesław Miłosz

Miłosz ble i tidlig alder vitne til krigens grusomheter og ødeleggelser. Hans tidligste dikt kretset om det ondes problem og tvilen rundt Guds eksistens. Kontrasten mellom opplevelsen av tomhet og erindringen om de idylliske barndomsårene skapte med tiden de to polene i Miłosz’ poesi. Disse polene kan defineres som flyt kontra stabilitet, antikkens fornuftstro kontra middelalderens skolastikk og overtro og frykt for ondskap kontra rasjonalistens naive optimisme. I den tidlige diktningen hans kom det til uttrykk en uro over verdens mangetydighet og ugjennomtrengelighet, en opplevelse av at alt var i forandring. Etterhvert så Miłosz det som sin oppgave å bevare bruddstykker av eksistens, å redde det lille øyeblikket fra å forsvinne i tidens strøm.

Czesław Miłosz utgav i 1930-årene to diktsamlinger preget av pessimisme og katastrofeangst. Bokdebuten kom i 1933 og fikk tittelen Dikt om en frossen tid. Den neste diktsamlingen, Tre vintre (1936), befestet hans posisjon som den betydeligste representanten for «katastrofismen», som blandet elementer fra klassisk retorikk med symboltunge, surrealistiske undergangsvisjoner.

Under andre verdenskrig skjedde det imidlertid en endring i Miłosz’ poetikk, blant annet under sterk påvirkning av T.S. Eliot og anglosaksisk litteratur. Kommunikasjon med leseren, mimesis-prinsippet og ironi ble nå viktige byggesteiner i diktningen. I 1945 kom samlingen Redning, som kretser rundt krigsårene og regnes som en av de viktigste polske diktsamlingene i det 20. århundret. Samlingen som sprang ut fra den nazistiske okkupasjonen vitner om overvinnelsen av den katastrofiske holdningen, der søken etter mening og insistering på kulturens verdier ble satt opp som en motvekt til kaos og undergang.

Miłosz’ senere lyrikk kretser i stor grad om kultur- og historiefilosofiske emner, som Poetisk traktat (1957) og By uten navn (1969).

Eksilet – særlig de tjue årene i California – tvang Miłosz til å definere seg selv på nytt. Han brakte med seg det 20. århundrets europeiske erfaring til det ahistoriske Amerika og tenkte på utlendigheten som både belastning og berikelse. Han oppfattet ikke lenger historien som en ugjennomtrengelig flyt, men som en kulturell tradisjon enkeltmennesket kunne være i dialog med. Litterær arv, kontinuitet og hukommelse som konstituerende kraft ble viktige inspirasjoner. Han fortsatte å være skeptisk til ideologier og interessert i det konkrete. Hvert dikt var et inderlig forsøk på å fange et lite utsnitt av virkeligheten og bevare det for ettertiden, en form for erkjennelse som hadde som mål å tyde verden.

Han vektla poesiens bevarende aspekt og mente at poetens fremste oppgave er å tydeligggjøre budskapet sitt. Kunsten måtte ikke miste kontakten med virkeligheten. Miłosz strebet etter en «form som rommet mer», en intellektualisering av det poetiske utsagn i et klart og presist språk. I et senkapitalistisk, postmodernistisk USA insisterte han på dikterens personlige ansvar og kunsten som redning. Han forsøkte å harmonere opplysningstidens og romantikkens ideal og ville skrive dikt som opprettholdt den perfekte balansen mellom kunnskap og inspirasjon, fornuften og det irrasjonelle.

Miłosz fremstilte den menneskelige bevissthet som et sted der ulike diskurser ustanselig kjemper om plassen, men der man har plikt å forbli tro til seg selv. Dette anså han som helt nødvendig for å kunne foreta et valg mellom godt og ondt. Dikteren skal beholde sin ydmykhet, og den poetiske praksis er noe som skal tjene poesiens lesere. Kunsten skal ikke være moralsk, men poeten skal fungere som profet og sin brors vokter. Selv om dikteren er innfiltret i den verden han prøver å skildre, er det hans oppgave å både se den individuelle detaljen og det store, objektive bildet.

Miłosz utgav også romaner, essaysamlinger og en polsk litteraturhistorie. Blant verkene hans finnes romanene Issadalen og Erobringen av makten, over tjue essaysamlinger, læreboken History of Polish Literature og antologien Postwar Polish Poetry. Han oversatte også blant annet T.S. Eliots The Waste Land, As You Like It av William Shakespeare og utvalgte skrifter av Simone Weil, samt Markusevangeliet fra gresk og Salmenes bok fra hebraisk.

Essaysamlingen Det trellbundne sinn, som han vant internasjonalt ry med i 1953, er en analyse av de intellektuelles forhold til kommunismen, et innblikk i deres motivasjoner og løgnene de forteller seg selv. Den gir et dyptpløyende bilde av hvordan de polske forfatterne opplevde propagandaen og undertrykkelsen av den frie tanke bak jernteppet.

På norsk foreligger diktutvalget I løsildens æra (1981), romanene Issadalen (1981) og Erobringen av makten (1983), essaysamlingen Det trellbundne sinn (1981) og Poesien som vitne (1993), som inneholder hans Charles Eliot Norton-forelesningerved Harvard-universitetet i 1981–1982.