Jens Bjørneboe

Jens Ingvald Bjørneboe ble født inn i en skipsrederfamilie i Kristiansand som den yngste av tre søsken. Han vokste opp som medlem av byens høyeste sosiale lag. Slik han siden beskrev det, fikk han tidlig en opplevelse av utenforskap. Til dels må denne ha bunnet i hans klassebakgrunn, til dels i barndommens lange sykeleier, hans påfallende mørke utseende, hans tidlige erfaringer med psykisk sykdom og hans biseksualitet. Alt i tenårene synes han å ha utviklet et alkoholproblem.

Ungdommens store krise kom da han i 1939 ble dømt til åtte måneders betinget fengsel for seksuell omgang med en jente som var under den seksuelle lavalderen, med påfølgende utvisning fra Sørlandets Pensjonatskole i Flekkefjord. I 1940 tok han artium som privatist i Drammen, og i 1941 begynte han sin kunstutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Under de første krigsårene ble han introdusert for Rudolf Steiners lære og engasjerte seg i Antroposofisk Selskap og Kristensamfundet. Han ble nært knyttet til flere av bevegelsens karismatiske lederskikkelser og fant sin plass i et forpliktende fellesskap. Bjørneboe kom til å oppleve at antroposofien utgjorde svaret på tidens utfordringer.

Da han senvinteren 1943 fikk nyss om at han ville bli innkalt til tysk arbeidstjeneste, valgte han å flykte til Sverige. Der fortsatte han sine kunststudier i Isaac Grünewalds atelier og var aktiv i antroposofiske sammenhenger. I det antroposofiske miljøet i Stockholm møtte han også sin første kone, tysk-jødiske Lisel Funck-Cassel. De to giftet seg i Norge høsten 1945 og levde en omflakkende tilværelse de første etterkrigsårene, til dels på hvert sitt hold. Lisel Bjørneboe hadde en sterk innflytelse på sin ektemann fram til forholdet ble vanskeligere fra midten av 1950-tallet. Ekteskapet synes å ha vært platonisk, og de to ble separert i 1957 og skilt i 1961.

Mens han forsøkte å livnære seg som maler, begynte Bjørneboe å skrive. Hans første avisartikkel sto på trykk i 1948, og etter en rekke refusjoner fikk han tre år senere antatt sin første bok til utgivelse. Da hadde han imidlertid påtatt seg å bli lærer ved Rudolf Steinerskolen i Oslo. De neste seks årene ble preget av hans forsøk på å kombinere lærer- og forfattergjerningen. Etter hvert ble denne kombinasjonen for mye for ham. Han fikk problemer med å skjøtte sitt skolearbeid på forsvarlig vis, samtidig som han igjen begynte å ty til alkoholen.

Høsten 1957 sluttet Bjørneboe ved Steinerskolen, brøt med det antroposofiske fellesskapet han så lenge hadde tilhørt, og forlot Norge. I halvannet år reiste han omkring i Italia, Sveits og Frankrike. Ved tilbakekomsten til Norge på forsommeren 1959 møtte han Tone Tveteraas. De to giftet seg i 1961, og samme år fikk de den første av sine tre døtre. I årene 1962–1966 bodde familien i Enebakk, før de flyttet til Billingstad i Asker. Fra sent på 1960-tallet av ble Bjørneboe stadig mer preget av sin alkoholisme og av psykiske lidelser som han selv omtalte som manisk-depressive. Forholdet til Tone gikk gradvis i oppløsning.

Bjørneboe sto aldri offentlig fram som homo- eller biseksuell, men på slutten av livet levde han med flere unge menn. Det lengste av disse forholdene var til Gudmund Justås, som senere skrev nøkkelromanen Villskudd i 1979. I april 1975 flyttet Bjørneboe til øya Veierland i Vestfold. Her tok han sitt eget liv et drøyt år senere.

Antroposofiens betydning for Bjørneboes tenkning, åndelige liv og aktivitet fra tidlig på 1940-tallet til sent på 1950-tallet, var stor. Det gjelder hans diverse offentlige engasjementer, hans lærervirksomhet og hans litterære produksjon. Antroposofien påvirket ikke bare hans litterære motivvalg, men også det livs- og samfunnssynet som preger hans tekster i denne perioden. Også i senere verker hentet han atskillig fra det åndelige universet han så lenge hadde beskjeftiget seg intenst med, men da på mer fristilt vis.

Bjørneboe ble på 1950-tallet en av antroposofiens viktigste talsmenn i Norge. I pakt med sin overbevisning utla han imidlertid sjelden Steiners lære i offentligheten, med unntak av artiklene han skrev om steinerpedagogikken. På tampen av sin lærerkarriere, i forbindelse med en debatt om Darwins utviklingsteori (den såkalte «Grimberg-debatten» i 1955–1956), valgte han likevel å stå tydeligere fram, i Dagbladet-artikkelen Antroposofien. Reinkarnasjon og karma.

På 1950-tallet engasjerte Bjørneboe seg i en rekke kulturdebatter, ikke minst som riksmålsmann og som kritiker av moderne vitenskap, fremskrittstro og sosialdemokrati. Han var i perioder fast skribent for Aftenposten og for riksmålsorganene Ordet og Frisprog. I stor grad fremsto han i denne perioden som tradisjonalist og verdikonservativ. På slutten av 1950-tallet ble Bjørneboe ansett for å være klart plassert til høyre i det politiske landskapet, men da han høsten 1957 forlot Norge, sin første kone, Steinerskolen og det tette antroposofiske fellesskapet han hadde tilhørt i snaue 15 år, innledet han en ny livsfase.

Etter et heller bittert brudd med den antroposofiske bevegelsen, om enn ikke nødvendigvis med sentrale deler av Steiners lære, søkte Bjørneboe seg snart inn i nye sammenhenger. Samtidig kom han til å gjennomgå en politisk radikalisering, og her ble «Fengselsdebatten» et viktig skille. Under soningen av en dom for promillekjøring fikk Bjørneboe høsten 1959 kontakt med fanger som fortalte ham om sine soningsforhold. Dette fikk ham til å skrive en større artikkelserie som skapte stor debatt og oppmerksomhet. Bjørneboes anliggende var ikke bare uverdige soningsforhold, men også loven om tvangsarbeid for alkoholikere, straff av unge lovbrytere og historien om en fange som hadde begått selvmord i fengslet. Hans tidligere avis, den konservative avisen Aftenposten, nektet å sette artikkelserien på trykk, og Bjørneboe gikk derfor til det sosialliberale Dagbladet, en avis han på 1950-tallet ikke hadde hatt annet enn forakt til overs for. Fra nå av tok han avstand fra den konservative pressen og meldte overgang til Dagbladet og Arbeiderbladet.

I 1960 knyttet han også forbindelser til Berliner Ensemble (Bertolt Brechts teater i Øst-Berlin), og i første del av tiåret forsvarte han DDR. Siden ble han fast skribent for Sosialistisk Folkepartis organ Orientering og fant snart også et hjem hos det nye, radikale forlaget Pax. I perioder ble han en sentral aktør i alle disse sammenhengene, men på sikt ble det også her vanskelig for ham å finne seg helt til rette. Hans sterke individorientering, borgerlighet og åndelige livssyn kom til å skape spenninger.

Sent på 1960-tallet ble Bjørneboe, særlig etter Uten en tråd-saken, en enfant terrible i norsk kulturliv. Samtidig ble han omfavnet av noe nær en hel generasjon radikal ungdom, som en av få eldre som kunne fortjene betegnelsen «sekstiåtter».

Bjørneboes selvforståelse som outsider, kjetter, sviker og kriminell ble ressurser for samfunnsengasjementet hans. Særlig på 1960- og 1970-tallet opponerte han temmelig konsekvent mot det etablerte, mot dem han oppfattet som makthavere, autoriteter og «formyndermennesker». Hans evne til å skape kontroverser, til å forenkle og polarisere og til å utfolde sitt polemiske talent var både hans styrke og hans begrensning. Ikke alle engasjementene står seg like godt i ettertid, men det kan ikke være tvil om at Bjørneboe over lang tid utgjorde en usedvanlig kraft i norsk samfunnsdebatt. Særlig synes hans engasjement for reformer innen justissektoren og fengselsvesenet å ha fått betydning.

I tillegg til de tre diktsamlingene Dikt fra 1951, Ariadne fra 1953 og Den store by fra 1958, der de fleste av diktene hadde tradisjonell form og tok utgangspunkt i klassiske og religiøse motiver, utga Bjørneboe på 1950-tallet romanene Før hanen galer fra 1952, som tematiserte de medisinske eksperimentene i nazistenes konsentrasjonsleirer, samt Jonas fra 1955. I Jonas skildres en ung dyslektikers møte med en brutal, konform og byråkratisk skole. Guttens redning blir den omsorgsfulle skikkelsen Jungmannen og «Den andre skolen», en skole som ligner påfallende på hans egen Steinerskole. Like mye som den er en hyllest til barndommen og barnets perspektiv, er romanen et angrep på etterkrigstidens sosialdemokratiske velferdsstat.

Dette angrepet fortsatte Bjørneboe med enda sterkere midler i Under en hårdere himmel fra 1957, en roman om krigen, rettsoppgjøret og Arbeiderpartiets maktovertakelse. Få norske romaner er blitt utsatt for like unison fordømmelse. Under reiseårene borte fra Norge i 1957–1959 utga Bjørneboe så den frivole reiseskildringen Vinter i Bellapalma i 1958, og etter hjemkomsten kom kunstnerromanen Blåmann i 1959. I den siste skildres den kunstneriske outsiderposisjonen som en dyd av nødvendighet.

I 1960 utga Bjørneboe den sterkt dokumentariske fengselsromanen Den onde hyrde. Her trakk han på materialet han hadde fått tilgang til gjennom «Fengselsdebatten» og maktet å skape ny debatt om fenomenet politivold. Hans neste roman, Drømmen og hjulet fra 1964, var av et ganske annet slag, en biografisk roman om forfatteren Ragnhild Jølsen, hans mest poetiske prosaverk.

Allerede fra før oppholdet ved Berliner Ensemble i 1960 hadde Bjørneboe siktet seg inn mot dramatikken, men den virkelige debuten kom først med skuespillversjonen av Den onde hyrde, Til lykke med dagen i 1965. Senere markerte han seg som en Brecht-influert fornyer av norsk dramatikk med Fugleelskerne fra 1966 og Semmelweis fra 1968. Han fortsatte å skrive dramatikk også på 1970-tallet, selv om resultatene ikke var like kunstnerisk vellykkede, som Amputasjon, som kom ut i bokform i 1971, Tilfellet Torgersen fra 1973 og Dongery fra 1976.

På det radikale forlaget Pax ble Bjørneboe fra midten av 1960-tallet en viktig representant for billigbokrevolusjonen, den nye trenden med å utgi nye opplag av bøker i paperback og til markant billigere pris. Slik kom hans tidligere bøker ut i nye utgaver og store opplag, og han nådde nye lesere. Mest oppsiktsvekkende var det kanskje at essaysamlingene Norge, mitt Norge fra 1968, Vi som elsket Amerika fra 1970 og Politi og anarki fra 1972 solgte i flere titusen eksemplarer.

I 1972 utga Gyldendal, Bjørneboes hovedforlag i siste del av karrieren, også Hertug Hans, et ungdomsverk han hadde fått refusert 25 år tidligere. Utover skuespillene og Uten en tråd-bøkene utga Bjørneboe i årene 1966–1973 sitt hovedverk, trilogien Bestialitetens historie. Første bind, Frihetens øyeblikk, ble i 1969 fulgt av Kruttårnet, og prosjektet ble avsluttet med Stillheten i 1973. I denne trilogien legger Bjørneboe seg tett på det selvbiografiske, samtidig som han på detaljert vis skildrer og katalogiserer en serie episoder fra den menneskelige ondskapens historie. Frihetens øyeblikk regnes som trilogiens kunstnerisk sterkeste. I 1974 kom så den sterkt allegoriske sjøromanen Haiene, som skulle vise seg å bli Bjørneboes siste større verk. Denne var planlagt som bokklubb-bok og ble både en kritisk og kommersiell suksess.

Bjørneboe er særlig blitt stående som ungdommens forfatter. Gjennom nærmere tretti års engasjement i offentligheten bidro han også til å forme sin samtid. Sist i livet ble Bjørneboe et innbegrep på en bestemt forfatterrolle, en rolle som står i tydelig gjeld til romantikken. Slik han gjerne er blitt framstilt, ble han forfatteren som ofret seg for kunsten, for sitt brennende engasjement og sine lesere – og som derfor gikk under. Gjennom en kombinasjon av utagerende livsførsel og tilsynelatende nådeløs selvutlevering i ulike former for tekst ble han både den kanskje mest dyrkede og mytologiserte norske forfatteren i andre halvdel av det 20. århundret.

• Jens Bjørneboe i Norsk biografisk leksikon
• Jens Bjørneboe i Norsk kunstnerleksikon

• Aarnes, Sigur Aa (1995) "'Det ondes problem'" i Birkeland, Bjarte m.fl., red.: Nazismen og norsk litteratur, 2. utg., 1995, 365-87.
• Aase, Laila (1996) Om Haiene av Jens Bjørneboe.
• Bjørneboe, Sven Kærup: Onkel Jens, 2001
• Garton, Janet (1985) Jens Bjørneboe: prophet without honor, 1985
• Kristiansen, Inge S (1989) Jens Bjørneboe og antroposofien,
• Lem, Steinar (1981) Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk
• Martin, Joe (1996) Keeper of the protocols : the works of Jens Björneboe in the crosscurrents of Western literature
• Otnes, Yngvild Risdal (1974) Bjørneboe.
• Otnes, Yngvild Risdal, red. (1977) Frihet! Sannhet!: temaer i J.B.s forfatterskap
• Rem, Håvard, red. (1987) Samtaler med Jens Bjørneboe.
• Rem, Tore (2009) Sin egen herre : en biografi om Jens Bjørneboe, bind 1
• Rem, Tore (2010) Født til frihet: En biografi om Jens Bjørneboe, bind 2
• Skagen, Kaj (1984) Jens Bjørneboe om seg selv
• Skagen, Kaj (1996) Metafysikk eller selvmord.
• Tharaldsen, Ottil (1977) Kvinnesyn og mannsrolle i fire romaner av Jens Bjørneboe.
• Vindland, Gudmund (1979) Villskudd : sangen til Jens.
• Wandrup, Fredrik: Jens Bjørneboe : mannen, myten og kunsten (1984)
• Bibliografier
• Gulbransen, Aud & Jadwiga Kvadsheim (1978) : Jens Bjørneboe : en bibliografi.
• Terland, Ingrid (2002) Sørlandsforfattere [...] 261-73 (bibliografi)
• Kaja Skjerven Mollerin (Red.): De menneskelige boliger. En bok om Jens Bjørneboe. Gyldendal 2020.