Mau Mau-opprøret

Det kenyanske kolonisystemet bygde allerede ved inngangen til 1900-tallet på hvite storbønder og jordokkupasjon i det fruktbare høylandsområdet, men konflikten med lokalbefolkningen ble ytterligere tilspisset etter andre verdenskrig. Titusener av afrikanere deltok i krigen på britisk side, og håpet derfor på belønning i form av jord og politisk innflytelse da krigen var over i 1945. I stedet inviterte myndighetene enda flere europeere til å slå seg der Kenyas største etniske gruppe, kikuyuene, opprinnelig holdt til. De som ble drevet vekk fra sine eiendommer hadde ikke andre alternativer enn å bli billig arbeidskraft på kaffe- og sisalplantasjer, flytte til overfylte og karrige reservater eller søke seg til byenes slumstrøk. Misnøyen økte også i takt med stigende arbeidsløshet og inflasjon, samtidig som all makt lå hos et europeisk mindretall på bare et par prosent.

I 1946 ble Kenya African Union (KAU) stiftet under ledelse av Jomo Kenyatta. Bevegelsen satte sin lit til forhandlinger og skrittvise jordreformer, men det var også medlemmer som så streiker og væpnete aksjoner som eneste utvei. Det var disse som tok i bruk et et ritual med edsavleggelse for å styrke samholdet seg i mellom. Etter flere spontane og spredte angrep mot storgårder og kikuyu-ledere som samarbeidet med britene, erklærte kolonimyndighetene i oktober 1952 full unntakstilstand på ubestemt tid. Dermed ble det fritt fram å arrestere, internere eller tvangsflytte folk uten lov og dom. For den britiske regjeringen, som nå ble ledet av statsminister Winston Churchill, var det viktig å unngå ordet krig. Det var fordi internasjonale konvensjoner satte grenser for hvordan fanger kunne behandles i krig, samtidig som tortur, tvangsarbeid og kollektiv avstraffelse av sivilbefolkningen var forbudt.

Unntakstilstanden ble raskt fulgt opp med massearrestasjoner av ledere fra Kenya African Union. Jomo Kenyatta var selv blant dem, selv om det ikke var noe som knyttet han til opprøret. Etter en rettssak med betalte vitner, ble han dømt til sju års straffearbeid i en isolert del av landet. Dette satte i praksis en stopper også for en mer reforminnstilt nasjonalistbevegelse.

På samme tid ble de afrikanske bydelene i Nairobi sperret av i en fireukers rassia for å hindre forsyninger av mat og våpen til opprørerne. Det endte med at 25 000 menn ble transportert til interneringsleirer, mens hovedtyngden av alle kvinner og barn ble tvangsflyttet til reservatene. Det var en kollektiv straff og en godt planlagt etnisk rensing som brøt opp hele kikuyusamfunnet. De drastiske tiltakene fikk flere til å slutte seg til den væpnete kampen i skogsområdene rundt Mt. Kenya og Nyandarua, der de midtveis i 1954 utgjorde en styrke på rundt 18 000–24 000. Blant dem var rundt 10 prosent kvinner. Også enkelte fra andre folkegrupper, som kambaer og masaier, sluttet seg til.

I løpet av 1950-tallet ble rundt 150 000 opprørere internert i leirer der de var helt rettsløse, fikk aldri innsyn i anklagene, visste ikke hvor lenge oppholdet skulle vare og levde i permanent angst for å bli mishandlet eller drept. USA-historikeren Caroline Elkins er blant dem som har dokumentert omfattende tortur, seksualisert vold og tvangsomvendelser til kristendom. Hun har trukket sammenlikninger med gulag, sovjetiske fangeleirer. Det er nå også avdekket over 1000 tilfeller av dødsstraff ved henging, som regel flere på samme tid etter rettssaker uten mulighet til å anke.

Det nestet steget var tvangsflytting av 1,2 millioner kikuyuer til det som ble kalt «nye landsbyer»; det omfattet praktisk alle som ikke deltok i den væpnete kampen eller var plassert i leirene. Alle de 850 landsbyene var omgitt av gjerder med piggtråd, og ble døgnovervåket fra vakttårn og militærposter. Herfra hentet mange europeiske storbønder også tvangsarbeidere. Alle kikuyuer ble pålagt en særskatt som bidrag til kolonistatens militærbudsjetter. Myndighetene rekrutterte også kikyuyer fra høvdingssjiktet og andre på britenes lønningsliste, som fikk opplæring og våpen av europeiske offiserer. De ble også lovet skattefritak eller jord og kveg som var konfiskert fra opprørsfamilier, og ble av sine motstandere sett på som forrædere og mål for likvideringer. På denne måten ble oppstanden både en nasjonal frigjøringskamp og et oppgjør mellom kikuyuer med og uten jord.

Med kontroll over reservatene og de bevoktete landsbyene kunne den britiske hæren og flyvåpenet konsentrere seg om krigen i skogsområdene, der de årlig gjennomførte hundrevis bombetokter. Den fremste av de gjenværende lederne, Dedan Kimathi, ble såret og tatt til fange mot slutten av 1956. Da han ble hengt i februar året etter, var motstanden allerede blitt knust, men unntakstilstanden ble ikke opphevet før i januar 1960. Da hadde avsløringer av tortur og massakrer begynt å vekke oppsikt også i det britiske parlamentet, og Jomo Kenyatta ble deretter en hovedperson i forhandlingene som førte fram til selvstendighet i 1963. Han var i den lange overgangsperioden blitt en garantist for å gi erstatning til europeiske bønder som valgte å forlate landet. Mesteparten av deres eiendommer ble overtatt av den nye eliten, mens de som hadde kjempet i skogen eller vært innsperret i leirer ble holdt utenfor. Dette la grunnlaget for sosiale og politiske konflikter som fortsatt er uløst.

Ved inngangen til 2000-tallet la kenyanske, britiske og amerikanske historikere fram et rikholdig materiale som ga et helt annet bilde enn det som offisielt var blitt tegnet. Mens det tidligere ble anslått at rundt 11 000 ble drept i kamp på opprørernes side, ligger tallet mer sannsynlig på det dobbelte. Tallet på afrikanere som døde av sult, sykdom, tortur og mishandling i leirer og landsbyer vil aldri ble kjent. Geriljastyrkene tok trolig livet av 2000 afrikanere som sto på, eller ble antatt å stå på, kolonimaktens side som soldater, politifolk eller angivere.

I løpet av sju år mistet til sammen 100 asiater og europeere livet, hvorav 32 var sivile. Det siste står i skarp kontrast til det inntrykket som ble gitt i norske og andre vestlige massemedier, der tallet på europeiske drepte ble overdrevet og britiske voldshandlinger nedtonet. Som vist ovenfor, ble titusener sendt til internerings- eller konsentrasjonsleirer uten lov og dom, samtidig som én million ble tvangsflyttet under militær kontroll. Av denne grunn har Kenya fått sin plass i oversiktsverker om konsentrasjonsleirer gjennom tidene, og flere historikere legger vekt på at dette skjedde i en britisk koloni bare noen få år etter naziregimets fall.

I begynnelsen av 2013 endte noe som aldri før hadde hendt i britisk historie: Regjeringen kom offentlig med en unnskyldning for noe som hadde hendt under kolonitida. Det var resultatet av en rettslig høring i London, der fire kenyanere på vegne av flere tusen krevde erstatning for tortur og langvarige opphold i fengsler. Saksøkerne førte flere faghistoriske ekspertvitner, som underveis oppdaget avslørende dokumenter som myndighetene hadde holdt skjult. Det britiske utenriksdepartementet ønsket å unngå en langvarig rettssak med kompromitterende bevis, og gikk istedenfor med på et forlik som ga 5000 ofre for tortur og mishandling en kompensasjon på litt over 20 000 kroner hver. Avtalen gjaldt bare det mindretallet som fortsatt var i live 60 år etter, og som kunne vise til dokumenterte overgrep. Storbritannia aksepterte samtidig å bekoste et minnesmerke sentralt i Nairobi, som ble avduket to år etter.

• avkolonisering
• Kenya
• Kenyas historie
• kikuyu
• kolonialisme

• Mau Mau: The last battle – witness. Kenya Digital Archives. YouTube.

• Anderson, David. Histories of the hanged. Britain’s dirty war in Kenya and the end of Empire, Weidenfeld & Nicolson, 2005.
• Durrani, Shiraz. Kenya’s war of independence. Mau Mau and its legacy of resistance to colonialism and imperialism, 1948-1990,Vita Books. 2018.
• Elkins, Caroline. Imperial reckoning. The untold Story of Britain’s gulag in Kenya, Henry Holt and Company, 2005.
• Elkins, Caroline. Legacy of violence. A history of the British empire, London: Vintage, 2022.
• Kinyatti, Maina wa. History of resistance in Kenya. Nairobi: Mau Mau Research Center, 2018.
• Stone, Dan. Concentration camps. A very short introduction, Oxford University Press, 2019.