Qing-dynastiet var keiserdynastiet som styrte Kina fra 1644 til 1911. Det avløste Ming-dynastiet og varte frem til etableringen av Republikken Kina. Dynastiet ble etablert av mandsjuene, som var etterkommere av Jin-dynastiets grunnleggere, de tungusiske dsjurtsjenerne, og hadde utgjort en makt på Ming-rikets nordlige grense helt siden 1400-tallet.
tsjing
Mandsju-dynastiet, mandsjuene
Mandsjuene konsoliderte sitt herredømme i Mandsjuria mot slutten av 1500-tallet og tok i 1636 dynastinavnet Qing (kinesisk Qīng
I 1629 stormet en koalisjon med mandsjuene i spissen den kinesiske mur og nådde Beijing. Men det var først i 1644, da den indre oppløsningen nådde et klimaks og Beijing var erobret av en kinesisk opprører, Wu Sangui, at den egentlige invasjonen fant sted. Mandsjuene ble tilkalt for å hjelpe til og beseiret opprørshæren, men nektet siden å forlate hovedstaden, hvor de i stedet innsatte sitt eget dynasti, Qing.
Erobringen av hele riket ble ikke fullført før i 1659, da den siste Ming-prinsen flyktet ut av landet. Men Qing-dynastiet ble først endelig sikret i 1683, da et opprør i sør ble knust, og flåtestyrkene til Zheng Chenggong (Koxinga) og hans etterkommere på Taiwan tilintetgjort. Øya Taiwan ble nå innlemmet i det kinesiske riket. I likhet med mongolene seiret mandsjuene først og fremst på grunn av Kinas indre svakhet. Ming-herskerne hadde da mistet all anseelse.
Kina under mandsjuene (1644–1912).
Alt før erobringen hadde mandsjuene tilegnet seg kinesisk kultur og ble derfor regnet som en av de konkurrerende opprørsgruppene i tumultene i slutten av Ming-tiden. Deres militære organisasjon var imidlertid overlegen. På strategisk viktige steder opprettet de faste garnisoner. Erobringen var brutal og etterlot seg både fysiske og psykiske spor. Mandsjuene påla kineserne å bruke mandsjuisk drakt og hårfrisyre — barbert på fremsiden og med en lang flette bak — som tegn på underkastelse. Ekteskap mellom mandsjuer og etniske kinesere var forbudt.
Qing-keiserne foretok ingen større endringer i Ming-dynastiets regjeringsform. I administrasjonen innførte de som skikk at alle viktige stillinger skulle besettes med en mandsju som ble utpekt, og en kineser som hadde bestått embetseksamen. De fleste underordnede stillinger ble besatt bare med kinesere. Etter at erobringen var fullført, nøt Kina en periode med fred og velstand under regjeringsperiodene Kangxi (1654–1722), Yongzheng (1723–1735) og Qianlong (1736–1796).
Mandsjuene holdt minoritetene i sjakk, eliminerte invasjonsfaren i nordvest og utvidet sitt herredømme til Mongolia, Turkestan, Tibet og Myanmar. Demninger og kanaler ble holdt ved like, og befolkningen vokste raskere enn noen gang tidligere i Kinas historie. Nydyrking og utbredelse av nye matvekster var medvirkende årsak til dette. Bankvesen og håndverk nådde også langt.
Handelen med utlandet bidrog i mindre grad til velstanden, men fikk etter hvert store politiske konsekvenser. Russiske fangstmenn trengte frem til Amur i 1664, og etter en grenseavtale i 1689 oppstod et visst varebytte over land. Japanere, arabere, portugisere og nederlendere hadde vært aktive fra 1500-tallet. Britene begynte å handle med Guangzhou (Kanton) etter 1664, amerikanerne kom til i 1784, straks etter revolusjonen. Te, silke, ubleket bomull, porselen og lakkarbeider ble eksportert mot betaling i sølv, da det ikke var marked i Kina for importvarer fra Vesten. Det britiske East India Company var ledende i denne handelen, basert på det kinesiske tributtsystem og med de såkalte hong-kjøpmenn i Guangzhou som formidlere. Fra 1830-årene gikk Storbritannia i spissen for å bryte deres monopol ved å kreve flere havner åpnet for handel.
På dette tidspunktet var den indre tilstanden i Kina på ny svekket. Det dyrkede areal hadde ikke økt i takt med folketallet, og produksjonen per innbygger var sunket tross en intensivering av jordbruket. Alt under Jiaqing-keiseren (1796–1821) var forfallet åpenbart. Systemisk korrupsjon og anti-mandsjuiske opprørsbevegelser, ledet av hemmelige selskaper, truet dynastiets autoritet. Den politiske oppløsningen fortsatte under Daoguang-keiseren (1821–1851) og svekket motstandsevnen overfor påtrykk fra vest. Denne ble forsterket gjennom tiltagende misjonsvirksomhet; den katolske hadde, tross forfølgelse og tilbakeslag, pågått kontinuerlig fra 1500-tallet, og protestantisk misjon begynte i 1807.
Fra tidlig på 1500-tallet begynte britene å betale sine varer med indisk bomull og opium istedenfor sølv. Kinas forbud mot import av opium ble ikke respektert, og de kinesiske myndigheters beslagleggelse av et parti smuglervarer førte til den første opiumskrigen med Storbritannia i 1839–1842. Ved freden i Nanjing måtte Kina avstå Xianggang (Hongkong) og åpne fem havner for handel. I 1844 fikk USA og Frankrike samme rettigheter som Storbritannia, i 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende traktat. Frem til 1895, under keiserne i regjeringsperiodene Xianfeng (1851–1862), Tongzhi (1862–1875) og Guangxu (1875–1905) ble traktatsystemet videre utbygget for å sikre utlendingenes posisjon og regulere handel, diplomati og misjonsvirksomhet.
I 1854 fikk utlendingene kontrollen over tollvesenet. En ny krig, Den andre opiumskrigen, resulterte i Tianjin-traktaten i 1858 og Pekingtraktaten i 1860. De gav traktatmaktene rett til å opprette legasjoner i Peking, eksterritorialretten ble definert og elleve nye havner åpnet for handel. Utlendinger fikk adgang til å reise i det indre, drive skipsfart på Changjiang-floden, og toll-lettelser ble innført mellom provinsene.
Handel med opium ble legalisert på begrensede vilkår. Misjonærer fikk rett til å drive sin virksomhet og kinesiske kristne garantert fri religionsutøvelse. Dessuten måtte Kina betale skadeserstatning. I de neste 30 år befestet utlendingene sin stilling ytterligere, nye havner ble åpnet, i flere opprettet de selvstyrende konsesjoner. Misjonærene, både katolske og protestantiske, økte i tall og innflytelse. Gjennom misjonens skoler og sykehus fikk Kina den første bredere kontakt med europeisk kultur og vitenskap. Under dette ytre press tapte mandsjudynastiet også anseelse gjennom flere alvorlige indre opprør. Taiping-opprøret (1850) varte i 14 år, og ble med utenlandsk hjelp omsider slått ned. Et hemmelig selskap, Nianfei, ledet oppstander i nord i 1853–1868, og muslimer i de vestlige provinser gjorde opprør fire ganger i 1855–1878.
Under Tongzhi-keiserens mindreårighet fra 1862 fungerte hans mor, ekskeiserinne Ci Xi som medregent. Hun beholdt sin avgjørende innflytelse frem til sin død i 1908 og bidro, skruppelløs og dyktig, til å forlenge dynastiets levetid. I 1860–1894 var det ingen større kriser i forholdet til de fremmede makter. Kinas indre og ytre problemer overbeviste fremsynte embetsmenn som Zeng Guofan, Li Hongzhang og Zhang Zhidong om at Vestens teknikk måtte tas i bruk. Det første forsøk, et jernverk i Shanghai i 1863, ble fulgt av dampskipsrederi, marineverft, våpenfabrikk, telegraflinjer og jernbaner, samt omlegging av forsvaret.
Bokseroppstanden våren 1900 var rettet mot all fremmed innflytelse i landet, mot kapitalen, stormaktenes konsesjonskrav og misjonærene. I juni/juli inntok bokserne Beijing, og de europeiske sendemenn ble avstengt fra utenverdenen. Oppstanden ble slått ned av en internasjonal armé. Ved fredsslutningen i september 1901 ble bokserorganisasjonen forbudt, og Kina måtte utbetale store erstatninger. Bildet viser legasjonsgarden som kommer til Beijing 1901.
Krigen med Japan i 1894–1895 resulterte i at Kina ved fredsslutningen i Shimonoseki måtte oppgi Korea, avstå Taiwan med Pescadorene, samt Liaodong-halvøya, og dessuten betale skadeserstatning og tillate japanere (og som en følge alle traktatmaktene) å drive industrivirksomhet i traktathavnene. Dette fikk den viktige følge at regjeringen lempet på sine restriksjoner overfor kinesiske borgere som ønsket å starte industri med kapital de hadde ervervet seg ved agentvirksomhet. På grunn av inngrep fra Russland, Frankrike og Tyskland måtte Japan senere oppgi Liaodong mot at Kina betalte en tilleggserstatning. For å møte disse forpliktelsene måtte Kina låne utenlands mot pant i tollinntektene og gabellen (saltskatten), en praksis som fortsatte under republikken. Japans seier gav signalet til et kappløp om konsesjoner og privilegier.
For å styrke Kinas motstandsevne dannet Zhang Zhidong og Kang Youwei en reformbevegelse. I 1898 fikk de keiseren til å utstede forordninger om reformer, men enkekeiserinnen gjorde statskupp, og keiseren ble satt i fangenskap. I reaksjonens kjølvann kom bokseroppstanden, en folkereisning, som med oppmuntring fra høyeste hold søkte å fordrive alle utlendinger. Opprøret endte med at en internasjonal styrke inntok Beijing sommeren 1900. Kina måtte gå med på flere ydmykende krav og betale 450 millioner taels i løpet av 39 år.
Landets maktesløshet var nå åpenbar. Det var en hjelpeløs tilskuer til den kamp om kinesisk territorium som fant sted mellom Russland, Japan, Storbritannia og USA. En anglo-japansk allianse i 1902 ble fulgt av den russisk-japanske krig i 1904–1905, som styrket Japans posisjon i Mandsjuria. Etter bokseropprøret, men særlig etter 1905, tok Kina fatt på å reorganisere sitt styresett for å møte tidens krav. Reformverket omfattet også forberedelser til en konstitusjon. Keiserens og Ci Xis død i 1908 førte til en midlertidig stans, men i 1909 møtte de første provinsting, og i 1910 den første nasjonalforsamling. Den krevet lovgivende myndighet, men ble avspist med løfter.
Side om side med reformene i administrasjon og skolevesen etter 1900 fulgte store endringer i økonomi og levesett med jernbaner, dampskip, post og telegraf. Handelen med utlandet ble fordoblet i løpet av disse ti årene. Importerte industrivarer nådde avsidesliggende landsbyer.
Mot slutten av Qing-dynastiet ble det gjort forsøk på å etablere en grunnlov og folkeforsamling, men uten nevneverdig suksess. Regentskapet under den mindreårige Xuantong-keiseren i 1908–1912 var udugelig, og det skulle lite til for å styrte dynastiet, som var dømt etter bokseropprøret.
Regjeringens jernbanetransaksjoner i 1911 fikk misnøyen til å blusse opp, og en soldatoppstand i Wuhan innledet revolusjonen. En opprørsregjering ble etablert i Nanjing med revolusjonslederen Sun Yat-sen som president. Statsminister Yuan Shikai fikk i oppdrag å slå opprøret ned, men han nølte og opptok til sist forhandlinger. I februar 1912 måtte Xuantong-keiseren abdisere, og Sun Yat-sen trådte tilbake til fordel for Yuan Shikai, som ble valgt til president.
Kommentarer (3)
skrev Koen Wellens
svarte Ivo Spira
skrev Koen Wellens
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.