den svenske invasjonen av Østlandet i 1718

Karl 12. ga ikke opp sine planer om å erobre Norge etter det mislykkede første felttoget våren 1716. Allerede samme høst begynte han å planlegge en ny invasjon. Sannsynligvis var målet det samme som før: å forsøke å presse Danmark-Norge ut av den store koalisjonen mot Sverige under den store nordiske krigen. Det er også mulig at han hadde planer om en permanent erobring av hele eller deler av Norge.

Det tok tid å få i gang den nye invasjonen. Den svenske Karl 12. hadde lært av sine feil under det første felttoget. Denne gangen ville han forberede seg mye grundigere på å krige under norske forhold. I det spredt bebygde og utarmede sørøstlige Norge var det en stor utfordring å sikre tilførselen av proviant og andre forsyninger til invasjonsstyrken, ikke minst fordi kongen planla å bruke mye større styrker enn i 1716. 35 000–40 000 mann sto klare til å invadere det sørøstlige Norge under kongens kommando- Parallelt med invasjonen av Sør-Norge skulle den svenske jämtlandshærn på 7000–8000 invadere Trøndelag under kommando av general Carl Gustaf Armfeldt (se det svenske felttoget Trøndelag i 1718). Basert på erfaringene fra det første felttoget innså Karl 12. at invasjonsstyrkene hans i stor grad måtte basere seg på å ta med seg det de trengte. For å klare dette ville han etablere store forsyningsdepoter tett opp mot grensen før han angrep.

Først høsten 1718 var alt klart til den storstilte invasjonen. Natten til 9. november krysset Karl 12. grensen nær Kornsjø sammen med en kavaleristyrke på 900 mann og satte kursen mot Fredrikshald (Halden). I dagene etter krysset andre svenske styrker grensen på flere steder mellom Svinesund og Ørje. Til forskjell fra forrige invasjon ville ikke Karl 12. bare passere Fredriksten festning og fortsette rett mot Christiania. Nå planla han å gå grundigere til verks og eliminere trusselen fra grensefestningene før han foretok større operasjoner videre inn i Norge. Ettersom han innså at de dansknorske styrkene neppe ville møte ham i et åpent feltslag, satset han antakelig på en mer indirekte strategi: Han ville okkupere store deler av det sørøstlige Norge og la troppene sine leve på forsyningene fra hjemlandet, mens de dansk-norske styrkene sultet på grunn av den dårlige tilgangen på forsyninger lokalt i Norge. På denne måten håpet han å tvinge de dansk-norske styrkene til å oppgi motstanden.

Selv om svenskene hadde lidd store tap i Russland og på kontinentet i de siste årene, hadde Sverige lyktes med å stable på bena enda en velutrustet og slagkraftig armé.

Som i 1716 var det generalløytnant Barthold Heinrich Lützow som kommanderte de dansknorske styrkene i Norge. Han var nå 64 år gammel. Under felttoget i 1716 hadde han vist seg som en forsiktig, men likevel dyktig og fornuftig hærfører. To år senere er det tegn som tydet på at alderen hadde svekket lederevnene hans. Flere av dem som var i kontakt med ham, fortalte at hukommelsen hans sviktet, at han var ubesluttsom og at han ble fort trett.

De dansk-norske styrkene i Norge høsten 1718 talte rundt 34 000 mann. Av disse var omtrent 28 000 stasjonert i det sønnafjelske Norge. Mange var plassert som garnisoner på festninger eller tjenestegjorde om bord på de dansk-norske flåtestyrkene. Lützows feltarmé talte derfor neppe stort mer enn 12 000–15 000 mann. Disse troppene var av variabel kvalitet når det gjaldt både trening og utstyr, og dessuten hadde offiserene for det meste langt mindre stridserfaring enn de svenske offiserene.

Den norske arméledelsen var i tillegg svekket av indre splid. Forholdet mellom Lützow og generalløytnant grev Georg Wilhelm Sponneck, sjefen for det 5000 mann sterke korpset som skulle forvare området rundt Fredrikshald, var svært anstrengt.

Allerede sommeren 1718 hadde svenskene slept en rekke galeier og sjalupper over land fra Strömstad til den indre Iddefjorden for å unngå den dansk-norske flåten og de norske kanonstillingene ved munningen av fjorden nær Svinesund. Utpå sensommeren hadde svenskene samlet en flotilje som besto av 17–18 galeier, halvgaleier, sjalupper og mindre fartøyer på vestsiden av fjorden ved Hällestrand. Det største svenske fartøyet var brigantinen «Luren» som var 38 meter lang og bestykket med 12-punds og 8-punds kanoner. Med denne flotiljen håpet Karl 12. å sikre transporten av tunge forsyninger over Iddefjorden og blokkere Fredrikshald fra sjøsiden når beleiringen av Fredriksten startet.

Også nordmennene hadde en slagkraftig flotilje på Iddefjorden. Det var en blanding av små galeier og brigantiner, sjalupper, handelsskip ombygd til stykkprammer samt mindre kanonbåter. Noen av fartøyene var slept over land fra Røsneskilen for å unngå de svenske batteriene på sørsiden av Iddefjorden. Utover sensommeren og høsten fant det sted flere trefninger mellom flotiljene på Iddefjorden. En gang skal Karl 12. ha ledet de svenske skipene fra land da et dansk-norsk prosjektil streifet kinnet hans. Flere landbatterier på begge sider av fjorden spilte også viktige roller i disse kampene.

Da invasjonen startet i november og de svenske landstyrkene nærmet seg Fredrikshald, gjorde den svenske flotiljen et nytt forsøk på å nedkjempe den dansk-norske flotiljen. Svenskene rodde ut fra Hälle på vestsiden av fjorden om morgenen 14. november. De dansk-norske fartøyene, som lå ved Sauøya like utenfor Fredrikshald, rodde svenskene i møte. Den dansk-norske flotiljen kan ha hatt et lite overtak i ildkraft. Det sterkeste av de dansknorske fartøyene var et handelsskip ombygd til stykkpram som hadde fire 24-punds, tre 18-punds og fem 12-punds kanoner. Kampene skal ha vart i flere timer med betydelige tap på begge sider. Til slutt trakk svenskene seg tilbake. På dansk-norsk side ble minst sju mann drept og elleve såret. De svenske tapene er ukjente. Karl 12. skal selv ha vært vitne til kampen fra en klippe ved fjorden, og det ble sagt at han var misfornøyd med de svenske fartøyenes innsats.

Etter at Karl 12. krysset grensen 9. november, begynte de svenske styrkene raskt å nærme seg Fredrikshald. Om ettermiddagen 11. november nådde en liten styrke med polske kavalerister i svensk tjeneste fram til Iddesletta. Her møtte de en dansk-norsk styrke som besto av en hel bataljon fra 1. Smaalenske infanteriregiment og en eskadron tungt kavaleri, minst 500 mann til sammen. Ifølge en samtidig kilde talte ikke polakkene mer enn 80 ryttere. Likevel kom de norske infanteristene og kavaleristene snart i uorden og la på flukt. Polakkene forfulgte dem hele veien til Rishaug, bare en kilometer fra Fredriksten festning. General Sponneck ilte til og forsøkte å stanse flukten, men uten hell.

I dagene etter samlet Karl 12. stadig større styrker på Iddesletta og forberedte sin videre framrykning mot Tistedalen og Fredriksten. General Sponneck var lite lysten på å møte svenskene i åpen kamp. Trefningen på Iddesletta hadde tydelig vist at de dansk-norske avdelingenes stridsevne var usikker. Da Sponneck fikk meldinger om at svenske styrker hadde krysset grensen ved Ørje og marsjerte sørvestover mot Rakkestad, fryktet han dessuten at de ville avskjære hans retrettmuligheter. Om kvelden 16. september ga derfor Sponneck sine styrker ordre om å trekke seg tilbake over Glomma. Før han forlot Fredrikshald, forsterket han garnisonen på Fredriksten med tre kompanier. En del av kanonene om bord på krigsfartøyene i Iddefjord-flotiljen ble også brakt opp til festningen. Deretter ble fartøyene senket for å unngå at de skulle havne i fiendens hender.

Det viste seg senere at meldingene om en svensk framrykning mot Rakkestad var feilaktige, og at Sponneck ikke sto i fare for å bli avskåret. Lützow ble kraftig misfornøyd da han hørte om Sponnecks retrett og kritiserte ham i skarpe ordelag. Men selv om han handlet på grunnlag av feilaktig informasjon, er det grunn til å tro at Sponnecks tilbaketrekning var fornuftig. Det virker lite sannsynlig at han kunne ha oppnådd noen vesentlig fordel ved å ta opp kampen mot svenskekongens styrker, og risikoen for å lide et katastrofalt nederlag med ryggen mot Glomma var overhengende.

Fra 18. til 20. november omsluttet svenskene Fredriksten festning på alle kanter og gjorde seg klare til å starte beleiringen. Selve beleiringsstyrken under kongens egen kommando skal ha talt 5000–6000 mann. Andre svenske styrker forfulgte Sponnecks tropper mot Glomma.

Fredriksten var en sterk festning omgitt av ulendt terreng som gjorde beleiringsoperasjoner vanskelig. Hovedfestningen som ruvet på berget over Fredrikshald by, hadde tykke skrånende steinmurer bygd i tråd med samtidens befestningsteknikker. Mot sør og øst lå tre framskutte festningsverk som skulle gjøre det vanskelig for fiender å komme innpå hovedfestningen. Disse ble kalt Overberget, Stortårnet og Gyldenløve. Hovedfestningen og de framskutte festningsverkene var bevæpnet med i underkant av 100 kanoner av varierende kaliber, deriblant to 36-pundere og fjorten 18-pundere, pluss en håndfull mortere.

I november 1718 hadde festningen store lagre av ammunisjon og proviant – nok til å holde ut en lang beleiring. Den dansk-norske garnisonen besto av 1500–1800 mann under kommando av oberstløytnant Barthold Landsberg.

Svenskenes hovedstyrke slo leir på sørsiden av Tistedalen omtrent to kilometer øst for festningsverket Gyldenløve. Tross det ulendte terrenget hadde Karl 12. valgt å angripe festningen fra øst med tradisjonelle beleiringsmetoder. Det mislykkede angrepet på Fredrikshald i 1716 hadde vist at et overraskende stormangrep hadde liten mulighet til å lykkes. Svenskenes beleiringsartilleri ble fraktet over Iddefjorden til Furuvarp og deretter halt østover og nordover langs dårlige skogsveier og tråkk til Stutekollen, omtrent 400 meter øst for Gyldenløve. Det var et tidkrevende og farlig arbeid å få kanonene på plass. Deler av ruten var innenfor rekkevidde av de dansk-norske kanonene på Overberget og ble ofte beskutt. I tillegg skapte fuktig vær dårlige føreforhold, men tett tåke gjorde i det minste den dansk-norske beskytningen mindre treffsikker.

30. november begynte svenskene å grave en første skyttergrav oppover fra Skåningsfossen i Tistedalen. I første omgang var planen å grave seg tettest mulig inn på festningsverket Gyldenløve, som måtte bli erobret før et angrep på hovedfestningen kunne komme i gang. Samtidig ble det arbeidet for fullt med å få kanonene i stilling på Stutekollen. 6. desember var kanonene på Stutekollen, 18-pundere, 12-pundere og tunge mortere, klare til å åpne ild. I mellomtiden hadde de svenske arbeidstroppene hver natt gravd seg nærmere Gyldenløve. Det var farlig arbeid – natten til 6. desember ble tolv svensker drept eller såret, og neste natt havnet sju mann på tapslisten.

Gyldenløve var ikke noe sterkt festningsverk, for yttermurene besto av løse steiner. Og da de svenske batteriene på Stutekollen åpnet ild, gjorde de raskt stor skade. Flere av de dansknorske kanonene i Gyldenløve ble satt ut av spill, og taket på tårnet midt i festningsverket ble skutt i stykker. Av Gyldenløves lille garnison på 30 mann ble to mann drept og én såret. 8. desember klarte svenskene å skyte en bresje i muren. Tiden var inne for et stormangrep.

Kongen var selv med da 200 svenske grenaderer gjorde seg klare til å storme Gyldenløve om ettermiddagen 8. desember. Svenskene lyktes i å snike seg tett opp mot festningsverket før de ble oppdaget. Da Gyldenløves kommandant, løytnant Johan Vibe fra 1. Akershusiske regiment, så at svenskene var klare til storm, besluttet han at det var på tide å evakuere. Men evakueringen ble vanskelig, for den eneste retrettmuligheten var en stige på vestsiden. Mens Karl 12. og mennene hans klatret opp stormstiger og trengte fram gjennom bresjen på den ene siden, forsøkte Vibe og hans menn febrilsk å komme seg ned stigen på motsatt side. Bare Vibe selv og tolv mann klarte å slippe unna før svenskene inntok Gyldenløve. Av de gjenværende ble to mann drept. Resten overga seg.

Etter Gyldenløves fall kunne svenskene begynne å grave skyttergraver (på beleiringsspråket løpegraver og paralleller) videre framover mot hovedfestningen. De begynte også å flytte kanonene sine nærmere for å få i gang et mer effektivt bombardement. Arbeidstroppene i skyttergravene var nå godt innenfor skuddhold for de norske kanonene på Overberget, Stortårnet og selve Fredriksten. De var også i ferd med å komme innenfor rekkevidde av forsvarernes musketter. Og tapene steg. Natten til 9. november var svenskenes tap 55 mann, drepte og sårede.

Karl 12. var stadig framme i skyttergravene for å observere og sørge for at framdriften ble opprettholdt. Han var utålmodig etter å erobre Fredriksten for å kunne fortsette sin invasjon uten å måtte bekymre seg for sine forbindelseslinjer. Om kvelden 11. desember var kongen igjen framme for å påskynde arbeidet. Han la seg mot den skrånende siden av skyttergraven og løftet hodet over kanten. Her ble han liggende en stund og observere. Med ett slo et prosjektil inn i tinningen hans, gikk tvers gjennom hodet og drepte ham momentant.

For ikke å ta motet fra de svenske soldatene ble liket av kongen båret bort i hemmelighet, men det varte likevel ikke lenge før ryktet spredte seg. Dagen etter holdt den svenske hærledelsen et krigsråd i Tistedal. Her ble det besluttet å oppgi beleiringen og trekke de svenske styrkene tilbake over grensen.

Hvem som drepte Karl 12., er fremdeles et diskusjonstema. Det har vært fremmet mer eller mindre velfunderte konspirasjonsteorier om at kongen ble drept av sine egne, mens andre mener at prosjektilet som drepte ham, kom fra en kanon på Overberget eller en muskett på Fredriksten. Den mest sannsynlige forklaringen er at han ble truffet av jernskrap skutt ut av en uidentifiserbar norsk kanon.

• den store nordiske krigen
• Norges forsvar fra 1700 til 1800
• det svenske felttoget Trøndelag i 1718

• Dyrvik, Ståle, Truede tvillingriker 1648–1720, bd. III av Danmark-Norge 1380–1814. Oslo 1998. Les hos Nasjonalbiblioteket
• Rockstroh, K. C., «Norges forsvar 1717-1718», b. 9 i Generalstaben, Bidrag til den store nordiske krigs historie, København 1932.