Italias litteratur

Bruken av italiensk språk i litteraturen begynte på 1200-tallet. Tidligere var nesten all litteratur skrevet på latin. I Italia ble legendene om kong Karl og kong Arthur fritt omdiktet i et eget franco-italiensk språk. De første trubadurene fra Nord-Italia skrev på provençalsk, men på Sicilia begynte den egentlige italienske lyrikktradisjonen ved Fredrik 2s hoff.

En av denne skolens store fortjenester var at den skapte sonetten, som skulle bli den dominerende diktformen i Italia og som senere ble brukt over hele Europa. Det litterære sentrum forflyttet seg senere til Toscana. Guittone d'Arezzo og Chiaro Davanzati skrev lyrikk, og andre skrev lengre allegoriske dikt, som Brunetto Latinis Tesoretto. Skildringen av kjærligheten tok etter hvert en mystisk-filosofisk retning, og kvinnen ble sett på som inkarnasjonen av en religiøs eller platonisk idé. Det første store dikternavnet fra denne litterære skolen, er Guido Guinizelli, men dens største representant er Dante Alighieri, som gav skolen navnet dolce stil nuovo.

Et italiensk litteraturspråk var nå blitt skapt. Det ble også skrevet «komisk» poesi kalt giocoso. Frans fra Assisis berømte Cantico di frate sole eller Laudes Creaturarum ble skrevet i cirka 1225. Den hellige Frans gav inspirasjon til en rik religiøs diktning. Jacopone da Todi la med sine laude grunnlaget for en stor dramatisk litteratur, nemlig sacre rappresentazioni (hellige spill). Av original prosalitteratur på italiensk fantes fortellinger med emner fra klassisk og orientalsk tradisjon og samtidige anekdoter. Mest kjent er samlingen Novellino.

1300-tallet domineres av tre store navn: Dante Alighieri, Francesco Petrarca og Giovanni Boccaccio. Dante regnes som den viktigste dikteren fra europeisk middelalder. Han skrev både på latin og italiensk, men hans diktning på il volgare (italiensk) står for ettertiden som den viktigste. Divina Commedia er et av verdenslitteraturens høydepunkter. Dantes individualistiske oppfatning av mennesket og hans kamp for et moderne skriftspråk peker allerede mot renessansen, og Petrarca og Boccaccio var hva vi kan kalle humanister. Petrarca samlet klassikernes manuskripter og etterlignet Ciceros og Vergils stil, men det var hans diktsyklus Canzoniere, skrevet på italiensk, som skulle skaffe ham verdensberømmelse.

I likhet med Dante og Petrarca benyttet Boccaccio seg av talespråket i sin diktning, og han regnes som den første store prosaforfatteren i italiensk litteratur. Som Petrarcas Canzoniere ble modell for senere lyrisk poesi, ble Boccaccios Decamerone forbilde for prosadiktningen. Etter disse mesterverkene ble det på 1300- og 1400-tallet ikke skrevet noe av tilnærmelsesvis samme kvalitet.

Humanismens innflytelse førte til intens filologisk aktivitet med inngående studier av greske og latinske klassikere. Fyrstene konkurrerte om å støtte de lærdes studier, grunnla biblioteker og samlet tidens litterære menn rundt seg, som ved Lorenzo de' Medicis hoff i Firenze. I første halvdel av 1400-tallet førte begeistringen for klassikerne til at latin igjen fikk en dominerende plass, men noen diktere, som Angelo Ambrogini (kjent som Poliziano) og Jacopo Sannazaro, skrev fremdeles på italiensk. Med Orlando innamorato, påbegynt i 1476, gav Matteo Maria Boiardo nytt liv til den episke sjanger. Som i Luigi Pulcis Morgante, påbegynt i 1460, er emnet hentet fra de karolingiske sagnene om ridderen Roland. Et annet stort navn fra denne tiden er Leon Battista Alberti.

1500-tallet preges sterkt av språkspørsmålet. Pietro Bembo utgav i 1525 Prose della volgar lingua, en av de første italienske grammatikker. Bembo ville ha et litteraturspråk som især bygde på Petrarca og Boccaccio. Hans ideer vant frem, noe som i høy grad skyldtes Accademia della Crusca; i 1612 kom den første utgaven av en italiensk ordbok fra akademiet.

I 1536 ble Aristoteles' Poetikk utgitt, og det skjedde en gradvis utvikling i estetisk teori. Alle de litterære sjangerne ble underlagt mer eller mindre strenge regler, og det antikke kravet om enhet i tid, rom og handling i tragedien ble gjeninnført. Både Frankrike, Spania og England underkastet seg den klassisistiske oppfatningen av diktningen som var gjenopplivet i Italia. Ludovico Ariostos Orlando furioso ansees som det mest fullkomne uttrykket for litterære tendenser i italiensk renessanse, før motreformasjonen hadde endret dens karakter. Niccolò Machiavelli gjenspeiler renessansetanken i noen av dens mest originale aspekter, især i den objektive analysen av menneskenaturen.

Av de selvbiografiske verkene er Benvenuto Cellinis Vita et av de mest interessante. Baldassare Castigliones Cortegiano uttrykker renessansens høyeste moralske aspirasjoner. Som en kontrast til slike moralskrifter har man Pietro Aretinos rammende og «saftige» satirer. Komedien var generelt av høyere kvalitet enn tragedien. Machiavelli skrev en av århundrets beste komedier, Mandragola. En tendens til parodi finner man i den diktningen som kalles Fidenziana, etter Camillo Scroffas diktning der latinske ord kombineres med italiensk form og syntaks samt i den såkalte «makeroniske» poesi der italienske ord brukes til latinsk morfologi og syntaks.

Torquato Tasso var den siste store dikteren i renessansen. I sitt epos Gerusalemme liberata oppsummerer og utvikler han det typiske for perioden: det klassiske ideal forent med åndsinteressene i samtiden. Den viktigste filosofen i Italia på 1500-tallet, Giordano Bruno, uttrykker antihumanistiske ideer i sine dialoger fra 1584–1585.

1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet betegner en nedgangsperiode i italiensk litteratur. Trykkefriheten var hemmet av det spanske herredømmet, motreformasjonen og Accademia della Cruscas bestrebelser på å bevare det toskanske språkets renhet. Den populariteten satiren nøt, var en tydelig reaksjon mot forholdene. Alessandro Tassoni vant berømmelse med La secchia rapita, en parodi på et episk dikt, delvis bygd på historiske fakta. Giambattista Marino diktet med en flom av bilder og en blendende teknikk. Fenomenet kalles «marinisme» og påvirket de fleste av dikterne på 1700-tallet. Galileo Galilei, som grunnla den matematiske filosofien, skrev i en konsis prosastil.

Det ble publisert og oppført tragedier med bibelske og historiske motiver, og da den religiøse operaen oppstod, skrev forfatterne librettoer. På 1600-tallet kom kravet om mellomakter (intermezzi), og forestillingens enhet ble oppløst. I 1690 ble akademiet Arcadia opprettet i Roma og møttes første gang under dronning Kristina av Sveriges beskyttelse. Akademiets formål var å «bekjempe den dårlige smak». Mange av medlemmene var rasjonalister med streng klassisk dannelse, og deres reaksjon bestod i å etterligne den enkelhet som fantes i den antikke hyrdediktningen. En ny kunstferdighet erstattet den gamle «marinismen». En av de største «marinistene» var Pietro Metastasio, som skulle bli en av librettistene for det viktigste kulturelle bidraget fra 1700-tallet, opera seria (den alvorlige opera). Carlo Goldoni reformerte komedien; den opprinnelige komedien hadde veket plassen for commedia dell'arte, som i de første årene av 1700-tallet hadde utviklet seg til ren improvisert frivolitet.

Historikere som Giambattista Vico og Antonio Muratori, beskjeftiget seg også med litteraturkritikk og hevdet at etterligninger av klassikerne burde være mer forbeholdne. Med det spanske herredømmets slutt, og især med utbredelsen av opplysningstidens ideer, ble reformene flere. Giuseppe Parini refser i sitt satiriske dikt Il giorno en hel sosial klasse for dens korrupte livsførsel. Tragedien fant sin fornyer i Vittorio Alfieri og ble en skarp kontrast til Metastasios melodramaer. Alfieris innflytelse var enorm under romantikken og risorgimento, den nasjonale vekkelsen på 1800-tallet.

1800-tallet var preget av politisk gjæring. Ugo Foscolo forente patriotisk glød med formell perfeksjon inspirert av klassisismen. Hans dikt Dei sepolcri hadde stor innflytelse på «risorgimento». Vincenzo Monti er ved siden av Foscolo en av de viktigste dikterne tidlig på 1800-tallet. Ippolito Pindemonte var som mange andre, sterkt påvirket av engelsk litteratur på 1700-tallet.

Språkspørsmålet ble igjen livlig diskutert, og puristene arbeidet for bevaringen av det «rene» toskanske språket. I litteraturen ble en kunstig klassisisme assosiert med Napoleons herredømme, og ved dette regimets fall ble det 1816–1818 gjort et fremstøt for romantikken, især i Milano, hvor et romantisk tidsskrift, Il Conciliatore, ble utgitt. Flere av bidragsyterne ble senere arrestert av østerriksk politi for sine liberale meninger. Alessandro Manzoni er det store navnet i italiensk romantikk, og hans roman I promessi sposi, den første historiske romanen på italiensk, er en av verdenslitteraturens klassikere. Den skildrer det spanske tyranniet på 1600-tallet, som leserne kunne sammenligne med østerrikernes i samtiden. Manzonis tragedier markerer romantikkens seier over klassisismen. Periodens viktigste lyriker var Giacomo Leopardi. Hans dikt har en storhet som består i balansen mellom meningsdybde og formell skjønnhet.

Etter 1821 var litteraturen hovedsakelig preget av politiske hendelser; dikterne var romantikere og patrioter. Giovanni Prati var fanebæreren for den såkalte secondo romanticismo (den annen romantikk), preget av sterk sentimentalitet og manér. Den dominerende figuren i andre halvdel av 1800-tallet var Giosuè Carducci. Hans dikt, prosaskrifter og entusiasme for den nasjonale saken gav ham en popularitet som overskygget alle andre. Francesco de Sanctis skrev litterære avhandlinger og den berømte Storia della letteratura italiana. Giovanni Pascoli skrev dikt i en fragmentarisk og impresjonistisk stil. Carducci og Pascoli er sammen med Gabriele D'Annunzio representanter for den litterære perioden som kalles decadentismo. Giovanni Verga skrev sterkt realistiske romaner og fortellinger fra Sicilia, og den italienske realismen ble også en regionalisme, kalt verismo. Antonio Fogazzaro søkte å sette opp en personlig idealisme mot den herskende «verismen». I Milano oppstod en litterær bevegelse, Scapigliatura milanese, som var inspirert av franske bohemer.

1900-tallet startet med en voldsom reaksjon mot idealene fra 1800-tallet. De filantropiske ideene og filosofien om «samfunnet i sentrum» ble avløst av en forherligelse av individet. Reaksjonens sterkeste representant var Gabriele D'Annunzio, som senere skulle bli en glødende tilhenger av fascismen. Filosofen Benedetto Croce fordømte den fascistiske ideologien og atskilte seg slik fra sin venn og kollega Giovanni Gentile hvis teorier om «den absolutte idealisme» innebar en aksept av av fascistregimet.

De to herskende litterære retningene etter århundreskiftet var crepuscolarismo og futurismo. Den første, «skumringsdiktningen», fremstod som en reaksjon mot D'Annunzio med sin dempede tone. Guido Gozzano og Sergio Corazzini er de mest kjente av disse dikterne. «Futuristene», ledet av Filippo Tommaso Marinetti, publiserte sitt manifest med krav om «ord i frihet» og brudd med all tradisjon. Blant de fremste romanforfattere i 1920-årene kan nevnes Riccardo Bacchelli, Grazia Deledda og Italo Svevo. Alberto Moravia og Corrado Alvaro debuterte i 1930-årene. Dramaet var fullstendig dominert av Luigi Pirandello. Poesien under fascismen var påvirket av de franske symbolistene og deres tro på ordets mystikk. En ny gruppe diktere dannet en poetisk elite, blant annet Eugenio Montale, Salvatore Quasimodo og lederen for den «hermetiske» bevegelsen (ermetismo), Giuseppe Ungaretti.

• latinsk litteratur
• middelalderlatinsk litteratur
• teater i Italia
• Kunst i Italia
• Arkitektur i Italia
• Italia