Etter 1905 opplevde Norge gode tider. Industrien vokste, og sosiale lover sikret arbeidernes rettigheter. På 1920-tallet økte de sosiale spenningene, og tiåret etter ble Norge utsatt for virkningene av krisen i verdensøkonomien.
Industrialiseringen i Norge skjøt fart etter 1905, og særlig den kraftkrevende industrien opplevde en eventyrlig vekst, med bedrifter som Norsk Hydro, Borregaard (Kellner-Partington Paper Pulp) og Elektrokemisk i førersetet. Nye steder som Rjukan, Odda, Sauda og Sør-Varanger ble anlagt i nærheten av store fosser.
Mange av de nye bedriftene ble kontrollert av utenlandske investorer. Dette utløste en lang politisk dragkamp om hvem som skulle inneha rettighetene til norske naturressurser. Resultatet var konsesjonslovene, som sikret norske interesser i dette spørsmålet.
Hvalfangst vokste fram som en viktig ny industrigren i mange norske kystbyer, med Sandefjord som den viktigste. Også tradisjonelt fiske økte i omfang, godt hjulpet av overgangen fra årer og seil til motorer. I større skala skjedde det en overgang fra seil til damp i den norske handelsflåten i perioden. Prosessen var imidlertid smertefull, og Norge lå langt etter de ledende nasjoner i denne omleggingen.
I jordbruket fortsatte overgangen til salgsjordbruk og økt mekanisering med slåmaskiner og treskeverk. Totalt sett endret imidlertid den sosiale strukturen seg lite i Norge i dette tidsrommet. De fleste innbyggerne i landet arbeidet fremdeles i primærnæringene i 1939, selv om tendensen gikk i retning av økt sysselsetting i industrien.
På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke sosiale lover innført, som regulerte arbeidstakeres rettigheter i industrien. Syketrygd og fabrikktilsyn var blant de viktigste sakene som ble vedtatt med venstremannen Johan Castberg som pådriver. LO og NAF økte sin innflytelse innenfor arbeidslivet, men spenningene i arbeidslivet var fremdeles sterke.
I 1914 startet den første verdenskrig. Norge hadde forfulgt en ikke-innblandingslinje i sitt knappe tiår som selvstendig nasjon. Da krigen brøt ut, erklærte landet seg nøytralt. Dette var likevel en vanskelig balansegang. Handelsflåten var sterkt ettertraktet blant krigsmaktene, og det britiske og etter hvert amerikanske presset mot Norge tiltok, forsterket av en klart pro-britisk opinion. Da Tyskland innførte ubåtkrig mot slutten av krigen, rammet dette den norske flåten sterkt. Rundt 2000 sjøfolk omkom under krigen (se krigsseilerne).
For noen var krigen en opptur, fordi sterk etterspørsel etter norske varer blant de krigførende parter drev prisene i været. For vanlige lønnsmottakere ble imidlertid de stigende prisene en verkebyll, fordi lønningene ikke økte like raskt. Staten forsøkte med vekslende hell å regulere de økonomiske forholdene gjennom tiltak som rasjonering og makspriser.
I 1920 var det slutt på høykonjunktur og inflasjon i kjølvannet av krigen. Prisene sank, og det samme gjorde den norske kronens verdi. Mange ble arbeidsløse, og tvangsauksjoner i jordbruket ble dagligdags. Krisen ble på mange måter forsterket av den såkalte «paripolitikken»; målet om å styrke kronen så den igjen kunne knyttes til den internasjonale gullstandarden. Dette økte presset på de som hadde gjeld.
Arbeiderbevegelsen var preget av sterk splittelse i mellomkrigstiden. Det norske arbeiderparti meldte seg i 1919 inn i Komintern, som var ledet av det revolusjonære Sovjetunionen. Etter harde konflikter meldte partiet seg ut igjen i 1923, mens et mindretall ble værende som Norges Kommunistiske Parti.
I 1930 slo verdenskrisen med full kraft inn over Norge. Massivt prisfall, produksjonsnedgang og arbeidsløshet var resultatet. Spenningene tiltok i arbeidslivet, med Menstadslaget i 1931 som et klimaks. Høyreradikale organisasjoner, som Fedrelandslaget og Nasjonal Samling, bidro også til et høyt konfliktnivå.
Innenfor politikken ble Arbeiderpartiet på 1930-tallet det største norske partiet. Partiet forlot nå ugjenkallelig det revolusjonære programmet og innledet samarbeid med Bondepartiet gjennom det såkalte «kriseforliket» fra 1935. Statlig initiativ i næringslivet økte gjennom bevilgninger til jordbruk, sysselsettingstiltak og ulike trygdeordninger. Forsvaret ble imidlertid lavt prioritert, og Norge fortsatte sin nøytralitetslinje fra tidligere.
Kommentarer (4)
skrev Lars Nygaard
skrev Knut Dørum
skrev Lars Hallstrøm Eriksen
skrev Mats Albinsson
Det må vel være rimelig å mene at -en samisk etnisitet" kommer med det samiske språk, at mennesker omtaler seg selve som samer. At det var tilfelle her i norgeslandet kan snart ha vært (langt) etter år 500 evt. se finske språkforskere som Ante Aikio/Mikko K. Heikkilä. Den her debatten går her i Nord, her en artikkel av Jarl Hellesvik. https://edl.no/2021/03/27/vi-kom-forst-kom-samene-forst/?fbclid=IwAR0SHAmw-Xqj1J_9SEzXw04ipxhzaPu_9DpeNzCOVQqEmX3UhpqxUGC8HY8
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.