fransk

Fransk skiller seg ut blant de romanske språkene særlig når det gjelder uttalen. Middelalderens fransk må ha hatt sterk ordaksent, noe som har ført til bortfall av ubetonte vokaler. Selv om det meste av det gamle ordforrådet er av latinsk opprinnelse, har dette bortfallet gjort ordene vanskeligere å gjenkjenne. I moderne fransk har alle ord isolert sett trykk på siste stavelse, men trykket brukes til å binde sammen ord til såkalte rytmegrupper, ved at trykket faller på siste stavelse i gruppen. I sammenhengende tale vil derfor ordgrensene bli utvisket til fordel for stavelses- og rytmegruppegrenser. De delene som de enkelte ordene består av, blir organisert i stavelser uten hensyn til hvor det ene ordet slutter og det neste begynner. Konsonanter i slutten av et ord som isolert sett er stumme, kan dermed innlede neste stavelse dersom denne begynner på vokal. Dette fenomenet kalles liaison eller overtrekning. Disse sammenkjedingsprosessene kan bidra til å gjøre det utfordrende å lære fransk som fremmedspråk.

Fransk skiller seg fra flere av de andre romanske språkene ved sine mange vokallyder, fremfor alt de nasalerte vokalene: [ɑ̃], [ɛ̃], [ɔ̃] og [œ̃], hvorav [œ̃] riktignok er i ferd med å forsvinne i moderne fransk uttale. Fransk har den labialiserte [y], som i rue, den uvulare [R] og vokalen [ə], som ikke kan opptre aksentuert, og som kan utelates under visse omstendigheter (cette fenêtre, men la fnêtre). Selv om vokalsystemet i fransk kan sies å være svært forskjellig fra vokalsystemene i nasjonalspråkene kastiljansk og italiensk (toskansk), er det samtidig viktig å presisere at flere av særtrekkene i fransk også finnes andre steder i det romanske språkomådet. For eksempel finnes vokalen [y] i mange norditalienske dialekter og i retoromansk, vokalen [ə] finnes i rumensk og i mange italienske dialekter, mens nasale vokaler også finnes i portugisisk.

Sammenlignet med klassisk latin har fransk få bøyningsformer, særlig ved substantiver og adjektiver. Substantivet, som kan være av hankjønn eller hunkjønn, bøyes bare i tall, mens adjektivet bøyes i samsvar med substantivet i kjønn og tall. Mange av de skrevne bøyningsformene kan ikke høres i uttalen. For eksempel vil petit garçon ('liten gutt') i entall og petits garçons ('små gutter') i flertall uttales på den samme måten, og forskjellen mellom dem er bare markert i skrift. Det er bare hvis vi legger til en artikkel, le petit garçon ('den lille gutten') og les petits garçons ('de små guttene'), at forskjellen er markert i uttalen.

Personlige pronomen oppviser størst variasjon med to sett former, ett som er fast knyttet til verbet og ett som brukes i alle andre kontekster. Begge settene har former for person, tall og kjønn. De verbbundne har i tillegg egne kasusformer, slik at det i tredje person entall skilles mellom subjektspronomen (hankjønn il, hunkjønn elle), direkte objektspronomen (hankjønn le, hunkjønn la) og indirekte objektspronomen (hankjønn og hunkjønn lui). Karakteristisk for fransk i motsetning til flere av de andre romanske språkene er at subjekt må være uttrykt. Det har ført til at de bundne subjektspronomenene er så sterkt knyttet til verbet at de i talespråket ofte brukes også sammen med et substantivisk subjekt (ma mère elle a dit que 'mor har sagt at'). Substantivisk objekt følger etter verbet, mens et verbbundet objektspronomen er foranstilt (je prends le paquet/je le prends 'jeg tar pakken/jeg tar den').

I fransk forekommer også den såkalte delingsartikkelen, som brukes for å betegne en ubestemt mengde (for eksempel il y a du vin sur la table 'det står vin på bordet').

Verbene har egne endelser for person, tall, tempus og modus (indikativ, konjunktiv, kondisjonalis og imperativ), men bare formene i første og andre person flertall er klart atskilte både i skrift og i uttale. De øvrige har ved de fleste verbene falt sammen i én form i uttalen (je chante, tu chantes, il chante, ils chantent uttales alle [ʃɑ̃t]). Konjunktiv angir i de aller fleste tilfeller et rent grammatisk avhengighetsforhold og er obligatorisk i visse kontekster, utelukket i andre. I tillegg til egne bøyningsformer uttrykkes tempus og aspekt ved bruk av hjelpeverb kombinert med partisipp og infinitiv. Også her er det forskjell på skriftspråk og talespråk ved at blant annet bruk av den enkle passé simple (for eksempel chanta) i talespråket er blitt erstattet av den sammensatte formen passé composé (a chanté).

Verbet chanter ('synge') i presens indikativ:

Ordforrådet i fransk kommer i hovedsak fra latin, men det finnes også ord av germansk opprinnelse og ord som kommer fra engelsk, italiensk, arabisk, spansk, nederlandsk og flere andre språk. Av keltiske ord er bare noen hundre bevart.

Et stort antall ord er senere lån hentet direkte fra latin, og i en del tilfeller har ett og samme latinske ord gitt to ord i fransk (for eksempel chose og cause, begge av latin causa). Innflytelsen på ordforrådet fra gresk og italiensk gjorde seg gjeldende fra 1500-tallet. Fra 1700-tallet og frem til i dag er det engelsk som utgjør den viktigste kilden for lån. Til en viss grad har man forsøkt å erstatte engelske ord med franske (for eksempel ordinateur for computer), men det finnes en lang rekke anglisismer i bruk i moderne fransk, ikke bare i talespråket, men også i skriftspråket (best-seller, business, cash, fast-food, flop og så videre).

Utgangspunktet for fransk, som for alle de romanske språkene, er latin, nærmere bestemt de folkelige variantene av det latinske talespråket, såkalt vulgærlatin. Før Gallia ble erobret av romerne, ble det snakket mange forskjellige språk i det området som i dag er Frankrike. Ett av disse språkene var keltisk. Etter hvert ble disse språkene fortrengt, og latin overtok.

Under folkevandringstiden trengte germanske stammer inn i Gallia og innsnevret grensene for det romaniserte området. Sin særegne franske form fikk latinen i folkevandringstiden med Romerrikets undergang, da den språklige og kulturelle forbindelsen med Roma ble brutt.

Fransk er det første av de romanske språkene som er attestert. Den eldste bevarte teksten på et språk som kan kalles fransk, de såkalte Strasbourg-edene (Les serments de Strasbourg), er fra 842. Denne teksten, skrevet på et språk som i vår tid fremstår som en slags mellomting mellom klassisk latin og moderne fransk, viser at talespråket i Frankrike på dette tidspunktet hadde beveget seg så langt bort fra den klassiske latinen at man ikke lenger kunne si at befolkningen snakket latin.

En annen tekst som viser den samme utviklingen er den såkalte Santa Eulalias sekvens (la Séquence de sainte Eulalie), skrevet i Nord-Frankrike rundt 880. Her finner vi flere eksempler på hvordan talespråket i det nordlige Frankrike hadde forandret seg og ikke lenger kunne kalles latin. Eksempler på dette er betydelige fonetiske forandringer, forenkling av det latinske kasussystemet, innføring av artikkel foran substantiv og bruk av perifrastiske verbalformer.

Når det gjelder uttalen, ble forskjellene mellom latin og fransk store, først og fremst på grunn av germansk påvirkning, men sannsynligvis også på grunn av keltisk substrat. Et dominerende trekk var sterkt trykk på en av ordets stavelser. Resultatet var at etterfølgende vokal falt bort (med unntak av a som ble redusert til e). I åpen stavelse ble a til e (sal 'salt' ble sel), og flere andre vokaler ble diftonger (for eksempel fidem ble til fei, senere til foi ('tro'); cor ble til cuer, senere til cœur ('hjerte')). Vokalen u fikk uttalen [y], og noen vokaler ble nasalert. Konsonantene k og g ble palatalisert, ikke bare foran i og e som i nesten alle romanske språk, men også foran a (chant ble uttalt [tʃãt], senere [ʃãt]). I innlyd mellom vokaler ble de ustemte konsonantene stemt, for så til dels å falle bort (vita 'liv' ble til vie).

Det latinske kasussystemet var blitt redusert til en motsetning mellom to former, én brukt som subjekt, en annen, kalt oblik form, ble brukt i de andre funksjonene. Preposisjoner hadde alt overtatt en stor del av de funksjonene som i latin ble uttrykt ved kasus. En rekke av de latinske verbalformene hadde gått tapt og var til dels blitt erstattet av omskrivninger og perifrastiske konstuksjoner. Deler av ordforrådet hadde endret seg fra den klassiske latinens (for eksempel caput 'hode' ble erstattet av testa, gammelfransk teste), og samtidig hadde mange germanske ord fra forskjellige områder blitt tatt opp (baron 'baron', halle 'hall', honte 'skam', bleu 'blå' og så videre). Påvirkningen fra germanske språk var i det hele tatt større i fransk enn i noen av de andre romanske språkene. I Normandie ble språket også påvirket av skandinaviske vikinger, og det finnes fremdeles rester av denne innflytelsen, særlig i toponymien.

Perioden fra de eldste tekstene frem til rundt 1400 kalles for den gammelfranske perioden. I denne tiden fantes det forskjellige romanske varianter i det området som i dag er Frankrike. Man skilte det nordfranske språket, langue d'oïl, fra det sørfranske, langue d'oc, etter hvordan man sa ja de respektive stedene. Disse betegnelsene er attestert på 1100-tallet, og ble gjengitt av Dante Alighieri i hans verk De vulgari eloquentia (Om dikting på folkespråket) på begynnelsen av 1300-tallet.

I tillegg til de nordfranske og de sørfranske variantene av romansk, hadde man også en tredje variant, frankoprovensalsk eller arpitan, som ble snakket i øst i områdene rundt de franske Alpene. Det finnes også et område som kalles croissant ('halvmåne'), som defineres som et overgangsområde mellom nordfransk (langue d'oïl) og sørfransk (langue d'oc eller oksitansk).

I middelalderen var det nordfranske språket ikke homogent, og langue d'oïl kan betegnes som en språkgruppe som bestod av dialekter som ble snakket rundt om i Nord-Frankrike. Selv om dialekten i Île-de-France – med Paris som politisk og kulturelt sentrum – etter hvert skulle bli dominerende, var de andre dialektene i Nord-Frankrike (normannisk, pikardisk, dialekten i Champagne og vallonsk) i bruk i mange forskjellige sammenhenger, og dialektmangfoldet var stort i denne perioden.

Lydsystemet i det nordfranske språket endret seg i løpet av middelalderen. Noen diftonger ble forenklet (ou ble til u), andre ble endret (ei ble til oi), s ble stum foran ustemt konsonant (prest ble uttalt pret), og l ble vokalisert til u foran konsonant (chevals, 'hester', ble til chevaus, senere skrevet chevaux). Med korstogene kom en del arabiske ord inn i språket, men den rikeste kilden til utvidelse av ordforrådet var stadig latin.

Det sørfranske språket endret seg mye mindre sammenlignet med det nordfranske språket når det gjelder uttale. Langue d'oc var også i mindre grad enn langue d'oïl utsatt for påvirkning fra germanske språk.

Den gammelfranske perioden var en litterær blomstringstid, og kjennskapet til langue d'oïl var på 1100- og 1200-tallet utbredt ikke bare over hele Europa, men også i Midtøsten. I England var fransk, nærmere bestemt anglonormannisk, et viktig språk etter at Vilhelm Erobreren underla seg landet i 1066.

Langue d'oc var også et viktig litteraturspråk i middelalderen, og den sørfranske trubadurlyrikken var toneangivende i Europa.

Den mellomfranske perioden omfatter slutten av middelalderen og renessansen. I denne perioden forsvant tokasussystemet helt, de fleste diftongene ble forenklet, og endekonsonanter begynte å falle bort i uttalen. Med begynnende sentralisering bredte bruken av fransk som skriftspråk seg på bekostning av latinen. I 1539 ble det bestemt at bare fransk skulle brukes i juridisk og administrativ sammenheng.

Joachim Du Bellay (1522—1560) skrev et verk til forsvar for det franske språket, La Deffence et illustration de la langue françoyse (1549), som bidro til at fransk styrket sin rolle som litteraturspråk.

Samtidig med at fransk ble tatt i bruk innenfor forskjellige vitenskaper, skjedde utvidelsen av ordforrådet ved lån fra latin i økende omfang, med latiniserende rettskrivning som resultat. Innflytelsen fra italiensk gjorde seg gjeldende, særlig på 1500-tallet. Perioden er karakterisert ved en overflod av konkurrerende grammatiske former og ord.

Takket være Jean Calvin ble fransk et viktig språk i religiøse sammenhenger, særlig i land hvor den reformerte kirke stod sterkt.

Frankrike var fremdeles et flerspråklig land på 1600-tallet i den forstand at en rekke lokale dialekter og regionale varianter av språket var utbredt over hele Frankrike. Landet var preget av et stort dialektmangfold, og det var særlig stor forskjell mellom nordfransk og sørfransk.

På 1600-tallet startet et språklig normeringsarbeid med språkrøktere som François de Malherbe og Claude Favre Vaugelas, som satte opp faste regler for «den gode språkbruk» basert på språket ved hoffet. Denne språkvarianten, kalt klassisk fransk, representerte et totalt brudd med mangfoldet i århundret før, særlig når det gjaldt ordforrådet. En mengde ord ble bannlyst som usømmelige, og tekniske ord og nyskapninger ble forkastet som unødvendige.

Mot slutten av 1600-tallet ble det utgitt tre store enspråklige franske ordbøker som bidro til å systematisere normeringen av det franske språket: Leksikografene César Pierre Richelet og Antoine Furetière fikk publisert hver sin store ordbok i henholdsvis 1680 og 1690, mens Académie française kom med første utgave av sin ordbok i 1694. Det franske akademiets arbeid var et eksempel på den normative holdningen til språket som på mange måter kjennetegnet 1600-tallet.

Port-Royal-grammatikken fra 1660 er et eksempel på en grammatikk som ikke bare ramser opp regler, men som tar opp språkfilosofiske spørsmål og som presenterer refleksjoner over språk og språkbruk i sin alminnelighet.

Utvandring og kolonisering bidro til at fransk språk ble utbredt også utenfor Europa, for eksempel i Canada (Québec) og i deler av dagens USA (blant annet i Louisiana).

På 1700-tallet fremstod fransk som det viktigste levende språket i Europa. Overklassen og adelen i land som Preussen, Russland og Sverige brukte gjerne fransk, og opplysningsfilosofene og encyclopedistene bidro til at fransk styrket sin stilling som kulturspråk. Fransk ble også et viktig språk innen vitenskap og forskning.

Uttalen av diftongen -oi- i ord som roi ('konge') var tidligere blitt uttalt [wɛ], men i løpet av 1700-tallet befestet den folkelige varianten [wa] seg. Rettskrivningen begynte å få innflytelse på uttalen, og tidligere stumme konsonanter ble igjen uttalt (for eksempel r i slutten av visse infinitivsformer: murir for tidligere muri).

Konsonanten r ble uttalt som en tungespiss-r (rulle-r) over hele Frankrike på begynnelsen av 1600-tallet. Skarre-r, et fenomen som sannsynligvis oppstod i Paris en gang i løpet av 1600-tallet, begynte sakte, men sikkert å spre seg i Nord-Frankrike i løpet av 1700-tallet. Til Sør-Frankrike kom skarringen mye senere.

Etter Den franske revolusjon ble det et uttalt politisk mål at alle landets innbyggere skulle bruke det samme språket. Den språklige sentraliseringen begynte for alvor først på begynnelsen av 1800-tallet. Urbanisering, obligatorisk militærtjeneste, utvikling av fagforeninger og politiske partier bidro til denne sentraliseringen. Riksspråket i Frankrike fortrengte etter hvert dialektene. Den normative holdningen til språket ble videreført av staten og skoleverket, og har gitt som resultat at skriftlig moderne fransk ikke avviker stort fra fransk på 1800-tallet.

Fransk hadde fremdeles status som internasjonalt diplomatisk språk på 1800-tallet. I de franske koloniene og besittelsene i Afrika, Indokina og Stillehavet ble fransk innført som administrasjonsspråk. Louisiana ble solgt til USA i 1803, og engelsk overtok som det dominerende språket i dette området. Canada ble offisielt tospråklig (engelsk og fransk) i 1867. Da Belgia ble opprettet som selvstendig stat i 1830, var bare fransk offisielt språk, men i løpet av 1800-tallet ble nederlandsk sidestilt med fransk.

Under romantikken på 1800-tallet økte interessen for dialekter og regionale varianter av fransk, særlig i Sør-Frankrike. Enkelte forfattere, som Frédéric Mistral, Theodore Aubanel og Joseph Roumanille brukte oksitansk, nærmere bestemt provensalsk, som litteraturspråk. Det ble også utarbeidet grammatikker og ordbøker på oksitansk.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var dialektmangfoldet fremdeles stort i Frankrike, men den språklige sentraliseringspolitikken, kombinert med urbanisering og påvirkning fra massemedia, førte til at bruken av dialekter gradvis ble redusert. Dette resulterte i at dialektforskjellene i dag er relativt små i Frankrike sammenlignet med enkelte andre europeiske land.

Det franske språkets status og innflytelse ble kraftig redusert i løpet av 1900-tallet. Allerede etter første verdenskrig begynte engelsk å overta den rollen som fransk hadde hatt tidligere, og særlig etter andre verdenskrig, med fremveksten av USA som supermakt, er engelsk blitt stadig mer dominerende på en rekke områder på bekostning av fransk.

I andre halvdel av 1900-tallet var påvirkningen fra engelsk stor i Frankrike, og det ble satt i gang tiltak for å finne franske avløserord som erstatning for engelske ord. Det ble også vedtatt at det skulle være et mål å bruke fransk terminologi innenfor ulike fagområder på fransk, og en lov som hadde til hensikt å beskytte det franske språket ble vedtatt i 1975 (Bas-Lauriol-loven). En ny lov ble vedtatt i 1994, den såkalte Toubon-loven, oppkalt etter daværende kulturminister Jacques Toubon. Denne loven innebærer blant annet at arbeidskontrakter for arbeidstakere i Frankrike må være tilgjengelige på fransk, og at bruksanvisninger for vanlige forbruksvarer skal foreligge på fransk. Loven innebærer også at dersom det brukes andre språk enn fransk i reklame, skal teksten i reklamen oversettes til fransk.

I løpet av 1900-tallet ble enkelte verbtider brukt sjeldnere og sjeldnere i muntlig fransk (passé simple og konjunktiv imperfektum), og i nektelsen ne ... pas ('ikke') ble det mer og mer vanlig å utelate ne i talespråket (elle vient pas ('hun kommer ikke') i stedet for elle ne vient pas).

I løpet av de siste tiårene har det oppstått en levende multietnolektisk språkstil i bestemte miljøer i de fransktalende landene, og denne språkstilen finnes særlig i fleretniske og flerspråklige fellesskap. I slike fellesskap er det ikke nødvendigvis først og fremst engelsk som har etterlatt seg ord i fransk, men heller andre språk som romani og arabisk. Innvandring til Frankrike og andre fransktalende land har tilført det franske språket nye ord og uttrykk som først har oppstått som slang i byer eller bydeler med stor innvandrertetthet. Et eksempel på dette er det arabiske ordet wesh ('hva') og uttrykket wesh wesh? ('hvordan går det?', 'hva skjer?'), som er opphav til uttrykket parler wesh wesh ('snakke som ungdommen i forstedene').

Et annet fenomen som er typisk for talespråket, særlig blant ungdom, er det såkalte verlan. Dette er en form for slang der stavelsene i et ord byttes om, slik at for eksempel café ('kaffe') blir féca, merci ('takk') blir cimer (eller cimère), femme ('kvinne') blir meuf og så videre.